Eddie Hazel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eddie Hazel
Født 10. april 1950
New York
Død 23. desember 1992
Plainfield
Nasjonalitet USA

Edward Earl «Eddie» Hazel (født 10. april 1950 i Brooklyn i New York, død 23. desember 1992 i Plainfield i New Jersey)[1] var en USA-amerikansk gitarist og låtskriver. Han var medlem av funk-kollektivet Parliament-Funkadelic, og sammen med femten andre medlemmer blei han i 1997 innvotert i Rockens æresgalleri.[2]

Hazel vokste opp i Plainfield i New Jersey.[1] Han begynte tidlig å spille gitar. I tillegg sang han i det lokale kirkekoret.[3] Tolv år gammel blei han venn med «Billy Bass» Nelson, som han starta ei gruppe sammen med.[3]

I 1967 trengte doo-wop-gruppa The Parliaments (under ledelse av George Clinton et backingband til en turne. Nelson blei hyra som bassist, og han anbefalte Hazel, som etter hvert kom med. De to blei, sammen med trommeslageren Tiki Fulwood ryggraden i det som fikk navnet Funkadelic, og som blei ei separat gruppe innafor funk-fellesskapet rundt George Clinton.[1][4][3]

Hazel spiller gitar på de tre albumene Funkadelic (1970), Free Your Mind ... And Your Ass Will Follow (1970) og Maggot Brain (1971).[4] På tittelsporet på sistnevnte plate har Hazel en ti minutter lang gitarsolo. I 2008 valgte tidsskriftet Rolling Stone sangen som nummer 60 på si liste over tidenes 100 største gitarlåter.[5]

Nelson og Hazel forlot Funkadelic seint i 1971 på grunn av uoverensstemmelser med Clinton. Hazel deltok likevel sporadisk på gruppas plater de påfølgende åra.[3] Han (og Nelson) arbeidde også med The Temptations på en del plater.[1][4]

I 1974 var Hazel tilbake og var med og skrive samtlige låter på Funkadelic-albumet Standing on the Verge of Getting It On. (Enkelte av låtene er imidlertid kreditert Grace Cook, Hazels mor.)[3]

Samme år blei han idømt fengselstraff for narkotikabesittelse og for angrep på ei flyvertinne. Mens han sonte, blei Michael Hampton henta inn som ny førstegitarist i Parliament-Funkadelic.[3]

Også seinere hadde Hazel en og annen visitt i funkkollektivet, og i 1977 gav han ut et soloalbum med god hjelp av sine tidligere kolleger, Game, Dames and Guitar Thangs.[1][3]

Hazel døde i desember 1992. Det er i ettertid kommet to plater med tidligere uutgitt materiale, og også andre musikere har brukt Hazels gitarspill på plater etter hans død.[3] Han er satt opp som nummer 43 på Rolling Stones liste over tidenes største gitarister.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Nick Talevski: Rock Obituaries – Knocking On Heaven's Door, Omnibus Press 2010, ISBN 9780857121172, side 260–261.
  2. ^ Omtale på nettstedet til Rockens æresgalleri; besøkt 21. desember 2015.
  3. ^ a b c d e f g h Len Comaratta: «Icons of Rock: Eddie Hazel», på nettstedet Consequence of Sound 9. juli 2011; besøkt 27. januar 2016.
  4. ^ a b c Peter Margasak: «The psych-funk genius of Eddie Hazel», i Chicago Reader 3. juni 2012; besøkt 27. januar 2016.
  5. ^ Lista til Rolling Stone er gjengitt på nettstedet Listology.com]; besøkt 27. januar 2016.
  6. ^ Omtale av Hazel i Rolling Stone: «100 Greatest Guitarists»; besøkt 27. januar 2016.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]