Dyvik Bruk & Trelast

Dyvik Bruk var et sagbruk og båtbyggeri som lå i Dyvika, 6 km øst for Arendal.

Bakgrunn

Arendals næringsliv har i århundrer hatt tilknytning til sjøen og skogen. Nidelven som renner gjennom skogrike distrikter og munner ut ved Arendal, har i grunnen skapt byen. Millioner av tømmerstokker har i årenes løp passert dette vassdraget og blitt ført til byen, skapt sysselsettelse og gode vilkår for en mengde mennesker i skipsbyggings- og sagbruksindustrien opp gjennom tidene. Det ble etter hvert bygget en mengde sagbruk og skipsbyggerier i og omkring Arendal by. Ett av dem var Dyvik Bruk.

Historie

Første gang man kan se Dyviken omtalt i sorenskriveriets gamle folianter er i 1812, og da under navn av Duevigen under Troms Sogn, mtr.nr.22, gnr.119 – bnr.3, utgått fra Krøgenes. Det ble i dette året utstedt skjøte fra Johannes Terkelsdatter til Torgrim Jensen på eiendommen med hus for 100 riksdaler, datert 22. oktober 1812.

Neste gang man kan se eiendommen omtalt er i 1849, da det ble opprettet et mindre sagbruk i indre Dyviken. Der hadde tidligere vært drevet skipsbyggerivirksomhet der inne. I forbindelse med en skyldsetningsforretning i 1856 sees navnet for første gang endret til Dybevigen. Dette navnet har sannsynligvis sin opprinnelse fra den dype viken som skjærer inn fra Tromøysund. Navnet er som kjent nå i daglig tale Dyvika, og herfra har da igjen Dyvik Bruk fått sitt navn.

Eiendommen lå tidligere på grensen mellom Barbu og Stokken, men etter at Barbu i 1902 ble innlemmet i Arendal, ble Dyvika liggende på grensen mellom Arendal og Stokken med Dyvik-kilen som skille. Bruket og opplagstomtene ligger nå i Stokken herred, mens dens vestlige delen av eiendommen ligger innenfor Arendals grenser, og bedriften blir derfor skattlagt i begge kommuner. Forretningskontoret er på neset i Arendal sentrum.

Det har gjennom disse årene vært vekslende virksomhet i Dyvika. Bruket har vært på mange hender, og de forskjellige eiere har drevet med mer og mindre hell.

Forut for det første sagbruket ble anlagt i Dyviken 1849 ble det drevet skipsbyggeri, og det ble bygget tre skonnerter.

Produksjon og drift

1849 i april, grunnla trelasthandler Phil det første sagbruket i indre Dyvika. Han drev i begynnelsen i meget beskjeden målestokk, men utvidet i 1856 etter datidens forhold et moderne sagbruk med dobbel tømmersirkel og oppgangssag.

De første 15 år skiftet bruket eiere mange ganger. Etter Phil fulgte Anders Dyvika som etter et par års drift solgte til trelasthandler Runes, som igjen solgte til trelasthandler Chr. Sandberg. I denne perioden var bruket også en tid bortleid til konsul Bernt Einersen, Grimstad. Etter Sandbergs død ble Dyvika solgt av boet.

1872, Christoffer Johnsen, som senere også bygget en ny sagbruksbygning, overtar og drivkraften ble lagt om fra vann til damp. Johnsen drev også en tid isforretning i Dyvika.

1890, sagbruket ble solgt til brødrene Ragnvald og Gabriel Blakstad som drev bruket og en pinnefabrikk frem til 1898, da en brann satte en foreløpig stopper for driften. En ny sagbruksbygning ble straks etter oppført, og maskineriet besto nå av to doble tømmersirkler.

1900, og bruket er i full gang igjen med 50 ansatte, men det varte ikke lenge før nedgangstidene slo til etter århundreskiftet.

1903, Norges Bank overtok eiendommen og bruket ble leiet bort til Wahl, en svensk maskinarbeider som drev en større kassefabrikk der.

1911, bruket ble igjen overtatt av Ragvald Blakstad, som utvidet bedriften til også å omfatte skipsbyggeri. Bl.a. ble det bygget en 500 tonns ishavsskute som fikk navnet M/S «Hobby», samt en rekke større lektere. Disponent Blichner hadde en fornøyelig historie om sjøsettingen av M/S «Hobby», her gjenfortalt av hans sønn:

Ishavsskuten «Hobby» skulle sjøsettes som seg hør og bør med dignitærer og alt som hørte til. I det øyeblikket skuta skulle ha gått av beddingen – så gikk den ikke. Det nyttet ikke hvor mye man enn forsøkte å lirke for å få den til å skli av. Skuta rikket seg ikke og sjøsettingen måtte utsettes.

Man tok kontakt med et slepefirma og kapteinen på slepebåten sa at dette var en grei sak. Avtalen var "no cure no pay". Slepebåten fikk trosse ombord og kjørte forsiktig utover inntil han tok opp slakken i trossa. Da begynte han å kjøre på, og ga mer og mer kraft til maks ytelse. Skuta rikket seg ikke. Slepebåten gjorde mange forsøk. Til slutt den helt inn til slippen, slik at det var slakk. Tok så rennefart, og idet slakken var tatt opp hadde slepebåten full fart. Da røk trossefeste ombord i slepebåten. Kapteinen satte kursen ut bukta, og det var det siste de så til ham. Etterpå ble det foretatt en grundig undersøkelse, og det viste seg at det var to jernbolter som var slått gjennom kjølen og inn i beddingen. Da disse to var saget av, rant «Hobby» lett og elegant ut på vannet.

1921, Interesseselkapet A/S BOX overtar bruket. Dette selskapet som bestod av fabrikkeier T.A. Mørland, fløtningsinspektør Lidvard Midttun og disponent / forretningsfører G. Blichner. Dette selskapet moderniserte bedriften betydelig. T.A. Mørland som siden 1880-årene hadde drevet med sagbruks- og skipsbyggervirksomhet på Nedre Gartha (7-8 km øst for Dyvika) hadde til da bygget 23 seilskip. Nå flyttet han sagbruket sitt fra Gartha til Dyvika og skipsbyggeriet på Gartha ble nedlagt. Den store sagbruksbygningen som ble oppført i Nedre Gartha i 1884, var ca. 29 x 13 meter med øksehugget reisverk og tak-konstruksjon. Den ble plassert i ytre Dyvika omtrent der det gamle skipsbyggeriet hadde ligget. Saga ble forsynt med 2 oppgangssager, og drivkraften ble fra nå av lagt om fra damp til elektrisk kraft. Denne bygningen ble stående til 1990-årene.

De andre sagbrukene hadde alle vært plassert i indre Dyvika, og det siste av disse ble revet bare et par år etter at man hadde fått i gang driften av bruket i ytre Dyvika på parsell med gnr.41 – bnr.13 i Stokken Herred, nå Arendal kommune.

Som på så mange områder ble det også for trelastforretningene vanskelig år fra midten av 1920-årene og utover. Grunnet en sterk oppskriving av den norske krone, falt trelastprisene i utlandet meget sterkt, og brukene ble liggende inne med tildels store lager av tømmer som var innkjøpt etter høye priser. En rekke bruk i distriktet fikk føle denne påkjenningen og flere av dem innstilte driften eller gikk over på nye eiere. Dette gikk hardt utover brukenes kapital, og et par bruk i distriktet fikk også statsgaranti for å holde driften gående. Også A/S BOX fikk føle påkjenningen, og i 1928 trådte Blichner og Midttun ut av firmaet og overtok stillingene henholdsvis som forretningsfører i Arendal Trygdekasse og fløtningsinspektør i Nidarå Fellesfløtning. Firmaet fortsatte så sin virksomhet i årene framover som familieselskap under T.A. Mørlands ledelse. Bruket ble drevet jevnt og trutt, om enn ikke i samme målestokk som før. Det ble foretatt forskjellige lastekjøp på "stuv", liksom bruket også hadde en rekke store leieskurer. I årene 1930-31 skar man således ca. 10 000m3 for Songe Tresliperi. Da markeds- og prisforholdene på utlandet og Vestlandet var vanskelig på skurlast, og det ved siden herav på det lokale salgsmarkedet ble drevet en skadelig priskonkurranse som umuliggjorde regningssvarende drift, besluttet man i desember 1935 å stanse driften av bruket inntil videre.

I midten av 30-årene var konkurransen i trelastbransjen meget skarp, og dette førte tildels til å brukene undersolgte hverandre. Dette ble uholdbart i lengden, for både trelastforretningene, skogeierne og i siste omgang også for avtagerne.

For å få pris- og omsetningsforhold inn i fastere former, besluttet distriktets trelasthandlere seg i 1936 å danne Aust-Agder Trelastnærings Forening. Foreningens oppgave var å ivareta medlemmenes interesser, og følgen ble at det straks etter ble opprettet en prisoverenskomst som skulle vise seg å virke meget gunstig for alle parter.
Også Dyvik Bruk sluttet seg ved starten til denne organisasjon, og firmaet ble også senere innmeldt i Norges Trelastforbund og i Trelasthandlernes Landsforbund, da dette ble stiftet i 1941. Medlemskapet i disse organisasjoner har vært av stor betydning for firmaet, og særlig har Aust-Agder Trelastnærings Forening vært av stor betydning for bransjen som helhet
og for de enkelte tilsluttede trelastforretninger.

Etter fabrikkeier T.A. Mørlands død sommeren 1937 ble spørsmålet om avvikling av A/S BOX aktuelt. Mørlands nest yngste sønn, trelasthandler Finn Magne Mørland, som hadde vært ved bruket noen år, meldte seg da som kjøper av bruket med tilhørende tomter, strandrettigheter m.v., og eiendommen gikk over på hans hender.

1937-39, bruket oppgraderes med diverse nye bygninger, og nyåpning av bruket planlegges av brukets nye eier: Finn Magne Mørland.

1939, Dyvik Bruk åpner som en ny og moderne trelastbedrift. Den var mange gode grunner for hvorfor Trelasthandler Finn Magne Mørland torde å satse på modernisering av bruket, grunner som:

Brukets gode beliggenhet

Eneste sagbruk på byens østkant

Det store industrisentrum på Eydehamn like i nærheten

Gode kommunikasjonsforhold både via sjøvei og bilvei

Mørland mente at betingelsene for en regningssvarende forretning basert på hjemmemarked var til stede. For å tilfredsstille kundenes naturlige ønske om å kunne kjøpe mest mulig til et bygg på et sted, ble det besluttet at forretningen også skulle omfatte salg av høvlet last og bygningsartikler, og det ble i den anledningen bl.a. opptatt forbindelse med firmaet Berger Langmoen, Brumunddal, som i årenes løp har levert en vesentlig del av den høvlede last som er omsatt. Foruten dette firma har også And. H. Kier & Co. Ltd i Fredrikstad opp gjennom årene vært en av leverandørene av høvlede materialer. Fra starten av har forretningen også omfattet salg av sement, murstein, takstein, papp, spiker, stift, bygningsplater, finér og støpesand m.v. I årene som kommer vokser bruket og blir det en av de større arbeidsplassene i distriktet.

1940, Forretningen hadde ikke vært drevet mer enn et års tid, da en høyst radikal forandring inntrådte da tyskerne våren 1940 overfalt vårt land, og trelastnæringens menn var vel blant de aller første som fikk føle den tyske jernhel. Okkupasjonsmakten forlangte uhyre mengder av trelast, og alt salg i det frie marked ble strakt forbudt. Gjennom Norges Trelastforbunds Salgssentral fikk landets trelastforretninger ordre fra tyskerne om at 85% av den lagrede trelast og den fremtidige produksjon skulle forbeholdes herrefolket, men de resterende 15% skulle fordeles på det sivile norske behov. Dette førte til at det ble besluttet innført innkjøpskvoter både for tømmer og for ferdigprodusert trelast basert på brukenes innkjøp i perioden 1936–1939, en beslutning som satte Dyvik Bruk i en meget ugunstig stilling. Bruket hadde nemlig nettopp i denne periode hatt stillstand, og man ble stående med en meget liten kvote, og dette forhold vanskeliggjorde en videre utbygging av forretningen i årene fremover. Dette har også hatt sine konsekvenser etter frigjøringen, idet kvoteordningen fremdeles ble opprettholdt i Brukets Jubileumsår 1949. Det lyktes allikevel å oppnå visse lempninger på dette område. På tross av disse vansker har Dyvik Bruk klart å opparbeide seg til en av distriktets ledende forretninger i bransjen.

Som en kuriositet fra okkupasjonstiden kan det nevnes at det ved bruket var lagret et større parti våpen og ammunisjon for den lokale avdelingen av Milorg, som Mørland var medlem av. Organisasjonene ble imidlertid rullet opp av Gestapo, men det lyktes Mørland sammen med flere andre Milorg-karer å komme seg over til Sverige i siste øyeblikk. Folkevittigheten som selv ikke tyskerne klarte å ta knekken på, endret øyeblikkelig firmanavnet fra Dyvik Bruk & Trelastlager til Byvik Bruk & Våpenlager.

1945, etter 5 års okkupasjon med store deler av Nord-Norge avsvidd og forøvrig stor krigsskade på en rekke av landets byer var det naturlig at behovet for trelast og bygningsartikler ville bli stort. Foruten den direkte gjenoppbyggingen hadde man også den stadig økende bolignød å ta hensyn til, samtidig som det er et meget stort udekket materialbehov til reparasjoner og industrielle formål. Innenfor rammen av de retningslinjer som rasjonerings- og prismyndighetene har streket opp, har bruket fortsatt sin levering av trelast og bygningsartikler til det stedlige marked, og det er ikke få nybygg i byen og de nærmeste distrikter som etter frigjøringen er reist med materialer fra Dyvik Bruk.

1949, på tross av mange vanskeligheter så hadde Dyvik Bruk en betydelig utvikling, ikke minst de siste 10 år. Firmaet hadde passert en milepæl, og sto godt rustet til å imøtekomme alle rimelige krav fra byggmestre, industri og de mange andre som bruket kunne glede seg over å telle blant sine kunder. Men utviklingen stanser ikke med dette. Det ble også arbeidet med planer om utvidelse for produksjon av beslektede artikler, og så sant det ikke kom for mange hindringer i veien, skulle disse planene settes ut i livet!

1953, sagbruksvirksomheten opphørte, og Dyvik Bruk ble utelukkende drevet som trelastlager. Bruket hadde stor fordel av å være den eneste leverandøren av bygningsmaterialer på østsiden av Arendal. Markedet strakte seg også over Tromøya og Moland, ikke minst takket være alle øyboerne som kunne få brakt bygningsmaterialer sjøveien.

1976, Finn Magne Mørland trekker seg tilbake, etter 40 år som innehaver og daglig leder av Dyvik Bruk. Plastbåtfirmaet Wiking Boat som allerede leide en tomt for båtproduksjon, overtok på leiebasis. Trelast- og byggevareforretningen ble leid ut til Mesterhus som holdt til der inntil 1989.

Den gamle bebyggelsen etter Dyvik Bruk og Trelast lager eksisterer ikke lenger.

Fossen/møllebruk og dampmaskin som kraftkilde

Drivkraften til sagbruket ble skaffet dels ved vannhjul og dels ved dampmaskin. Man nyttet vannet fra dammen ovenfor (Dyvik-kjenna) om høsten, og dampmaskinen resten av året. Dette vannhjulet var forøvrig en svær affære. Det hadde en diameter på ikke mindre enn 80 fot og var etter sigende det største som på den tid fantes i Skandinavia.

Elektrisitet som kraftkilde

I 1949 drives bruket av 4 motorer og det fikk sin strøm fra Aust-Agder Kraftverk (Arendalsvassdraget).

Det maskinelle utstyret på bruket i 1949 består av:

1 oppgangssag

1 dobbel tømmersirkel

1 dobbel kantsirkel

1 valsekløsag

1 kløyvsag

2 kappsager

1 båndsag

Kjerratmaskineri, flisavsugning og filemaskiner. Dessuten har bruket egen lastebil av typen Bedford og motorferje av typen stor pram.

Det gjøres i stand i Dyvika for salg til hjemlige markeder

Produksjonen i Dyvika hadde i alle år vært eksportrettet i form av engrossalg av skurlast og rundlast, til England, Belgia og Frankrike samt en del for de vestlandsmarkedet. Med de elendige tidene det var på eksportmarkedet og den store kapitalen det krevde, mente disponent Finn Magne Mørland at forretningens struktur måtte endres og mulighetene lå i å lage en trelast- og bygningsartikkelforretning for det lokale markedet i Arendal om omliggende distrikter med sikte på leveranser til byggmestre, industribedrifter og andre kunder.

Før det kunne bli en realitet, måtte trelastforretningen rustes opp. Det som da meldte seg først og fremst, var å få en snekkerkyndig mann som var pålitelig og kontaktskapende med tanke på kunder. Han ble anbefalt Oscar Gundersen som var kommet hjem fra Amerika. Han var snekker og en prima kar, men han var noe gammel, 65 år. Finn Magne Mørland presenterte sine planer for Gundersen og spurte om han kunne være brukets altmuligmann, snekker, ekspeditør, lagermann og formann.

Gundersens svar var: «Kan de være tjent med meg så skal jeg gjøre mitt beste.»

De skal være visst at Oscar Gundersen gjorde sitt beste! Han ble disponenten og forretningens støtte gjennom mange år, og det var han som reddet Finn Magne Mørland fra å komme i tyskernes klør i 1942. Sammen gikk de i gang med istandsetting av lagerbygg for høvellast i to etasjer med skyvedører, og det ble laget 2 nye lagerbygg for skurlast, plate, papp, finèr, spiker mv.

Da Oscar Gundersen sluttet i 1949, hadde han vært med på å bygge opp en bedrift som ga arbeid til en god del folk i mange år.

Kjøper tømmer og setter saga i gang igjen

Etter at lagerbyggene var ferdige og varer kjøpt inn, ble firmaet registrert og åpnet den 2. januar 1939. Etterhvert som salget av trelast og byggevarer kom i gang, ble det behov for skurlast skåret på bestemte lengder til reisverk og lignende. Det var ikke så lett å få andre til å skjære slikt på engros-basis til en konkurrent. Det ble besluttet å sette saga i gang igjen, og det ble gjort avtaler om kjøp av tømmer. Det ryktes snart at saga på Dyvik Bruk skulle startes opp igjen, og de gamle sagmestrene, bakskjærerne og tomtefolkene kom og meldte seg til arbeid. Disponent Finn Magne Mørland måtte ta forbehold om at saga ikke kunne holdes i gang lenger enn til desember.

Snart rullet den ene tømmerbilen etter den annen ned på tomtene med last som ble tippet i ringbom i sjøen. Og det ble liflige toner å høre fra sirkel- og oppgangssag og kante oppe på saga (kante = kantsag / breddesag).

Fergebygging i vintermånedene

Problemet med sagbruk ved sjøen var jo gjerne at buktene frøs til når vinteren begyndte i november/desember. Om ikke isen satt en stopp, så var det snøhindringer. Da var det ikke mulig å skjære lenger. Sagmestrene og de andre måtte slutte for vinteren og komme igjen på våren, ofte i slutten av april. Det ble etterhvert vanskelig å få folkene tilbake, spesielt fagfolkene. Disponent Finn Magne Mørland kom på ideen om å benytte vintermånedene til å bygge en motorferge oppe på saga.

Hans Gullovsen var gammel skipsbyggingsmann og hadde vært med da ishavskuta M/S «HOBBY» ble bygget. Behovet for ferje til transport av hunved og materialer hadde meldt seg flere ganger, og det var ingen som hadde en slik farkost i nærheten. Planen ble presentert for Gullovsen, og ønsket var en ferje på 26/27 fot, med en lasteevne på ca. 12-15 tonn. Etter noen dager kom Gullovsen med en halvmodell og sa at han trodde nok han skulle greie det når han bare fikk noe tid til å lage tegninger for spantingen. Utover høsten ble det plukket ut fin spesiallast til spant og bordganger som ble satt opp til tørk.

Etter jul arbeidet sagmester Gullovsen og hans to sønner på ferga, og i april var den ferdig. Den ble malt sjøgrå. Så var det å kutte ut åpningen i veggen og gjøre klart for sjøsetting.

Ikke lenge etter ble kursen satt for K.K. Lien på Tromøya, med ferja full av materialer. Innehaver av K.K. Lien ble så interessert i denne ferga at han bestilte en til seg selv. Den gikk fra Kongshavn til jernbanen i Arendal, full-lastet med landbruksgjenstander, sparkstøttinger og rattkjelker.

Det var noe forskjell på størrelsen av dem, men de fleste var ca. 34 fot lange, 13 fot brede og ca. 6 fot dype. Den største ble 36 fot lang og 9 fot bred. De laster vel 15 tonn og var som regel utstyrt med 10-14Hk Sleipner, bensinmotor. Fergene ble veldig populære, og i sommertiden var de meget etterspurt til turer i skjærgården. I de påfølgende vintre ble det bygget 6 ferjer til.

Bygg no.:

1. Byvik Bruk og Trelast lager, Dyvika
2. K.K. Lien, Tromøy
3. Kunde i Arendalsregionen
4. Kunde i Arendalsregionen
5. Kunde i Arendalsregionen
6. Kunde i Arendalsregionen
7. Kunde i Flekkefjord
8. Kunde i Kristiansand

Forholdet til arbeiderne

Dyvik Bruk hadde gjennom tidene hatt en stø og solid arbeidsstokk, som stod på sin post i gode og dårlige tider for bruket, og ikke skiftet eller gått over i annet arbeid, selv om der kunne være visse økonomiske fordeler å høste. Flere av arbeiderne har således vært ved bedriften i en mannsalder, og antallet på tømmerstokker de har foredlet er nok langt opp i de sekssifrede tall ifølge Finn Magne Mørland. Styrken ved arbeiderne er dog ikke bare at de er dyktige sagbrukarbeidere som kan behandle sine maskiner og virke, men at de ved siden av også har et praktisk grep og syn på annet arbeid som de settes til når sagbruket står.

Når bruket går for fullt, har det en arbeidsstokk på 20 mann. Når det har vært tømmermangel har kun tømmersirkelen vært i drift, slik at bruket har hatt 10-12 arbeidere og 2 funksjonærer fast ansatt.

Dyvik Bruks 100-årsjubileum, april 1949

Flere av arbeiderne kunne i jubileumsåret 1949 se tilbake på fra 50 til 30 års virke ved bedriften. Ved jubileums-tilstelningen den 1. april 1949, ble følgende 4 overrakt Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste:

Sagmester Gunner Olsen – 50 år ved bedriften

Sagmester Karl Pedersen – 50 år ved bedriften

Sagmester Ingvald Larsen – 42 år ved bedriften

Sagmester Hans Gullovsen – 34 år ved bedriften

Videre har sagmester Ole Severin Olsen arbeidet ved bedriften i 32 år, men da han sluttet noen år før jubileums-tilstelningen, oppfylte han ikke fordringene til å kunne få medaljen. Ingen av arbeider ved Dyvik Bruk måtte slutte i jobben på grunn av alderen. Så lenge de hadde helse og krefter fikk de være i sitt arbeid. En av arbeiderne hadde passert 80 år, og 3 andre hadde passert 70 år, og var fremdeles i full aktivitet ved bruket i jubileumsåret 1949.

Deltakere på jubileums festen var blant annet arbeidere, funksjonærer og tidligere eiere:
Kristien Christensen, G.Blichner, Ole Severin Olsen, Hans Gullovsen, Gunder Olsen, Ingvild Larsen, Karl Pedersen, Oscar Gundersen, Lidvald Midthun, Johan Gullovsen, Richard Gullovsen, Peter Schlanbuch, Ludvig Andersen, Gerd Evy Wale, Finn Magne Mørland, Martha Møller, Håkon Hansen, Lyder Terkelsen, Erik Moberg, Maldvin Johnsen.

Referanser

Autoritetsdata