Dupont Circle Fountain

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
-Fontenen, 1920, Daniel Chester French

Dupont Circle Fountain, formelt kjent som Rear Admiral Samuel Francis Dupont Memorial Fountain er en fontene som står i midten av Dupont Circle i Washington, D.C. Den er reist til minne om kontreadmiral Samuel Francis Du Pont, en fremtredende amerikansk marineoffiser og medlem av Du Pont-familien. Fontenen erstattet en statue av Du Pont som ble satt opp i 1884. Den ble tegnet av Henry Bacon og formet av Daniel Chester French, fontenen ble innviet i 1921. Prominente gjester under innvielsenseremonien omfattet First Lady Florence Harding, Secretary of War John W. Weeks og Secretary of the Navy Edwin Denby.

Fontenen er en av atten borgerkrigsmonumenter kollektivt oppført i National Register of Historic Places i 1978. Marmor-fontenen er utsmykket med tre allegoriske skulpturer hviler på et betongfundament og er omgitt av den åpne plaza. Fontenen og den omkringliggende park eies og vedlikeholdes av National Park Service, et føderalt byrå under innenriksdepartementet.


Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1871 begynte United States Army Corps of Engineers konstruksjonen av Dupont Circle som på den tiden ble kalt Pacific Circle og var den vestlige grensen av byens boligområder. Den 25. februar 1882 døpte Kongressen om plassen og godkjente at et minnesmerke over Samuel Francis Du Pont (1803 - 1865) skulle settes opp der for å hedre hans tjenester under den Den meksikansk-amerikanske krigen og borgerkrig. Han spilte en stor rolle i moderniseringen av Marinen, og under borgerkrigen var han ansvarlig for Union-blokaden effektiv mot Konføderasjonen, selv om hans mislykket i sitt forsøk på å angripe Charleston i 1863, noe som flekket hans karriere. Bronse-statuen ble formet av Launt Thompson og innviet 20. desember 1884. Den kostet tilsammen 20 500 dollar. Deltakere på avdukingsseremonien omfattet president Chester A. Arthur, senator Thomas F. Bayard, admiral David Dixon Porter og general Philip Sheridan. Plassen ble ø beplantet med eksotiske planter og hundrevis av trær.

I begynnelsen av det 20. århundre ønsket medlemmer av den prominente Du Pont-familien en markering av stor kunstnerisk verdi og arbeidet for en erstatning av statuen som familien alltid hadde mislikt og i 1909 begynte foten av statuen å synke og helle mot siden, noe som resultererte i vitser om at Du Pont og sjøfolkene var alkoholikere. Senator Willard Saulsbury, Jr's kone, som var niese av Du Pont, ledet arbeidet med å erstatte statuen. De spurte ikke etter offentlige midler til de nye minnesmerket, men at Commission of Fine Arts (CFA) skulle godkjenne det. Den 26. februar 1917 godkjente Kongressen utskifting av statuen og insisterte på byggingen skulle begynne innen tre år.

Innbielsen av fontenen i 1920.

Du Pont-familien valgte arkitekt Henry Bacon og skulptør Daniel Chester French til å utforme en fontene som reflekterte Beaux-Arts og nyklassisistisk stil som var populæri nabolaget på den tiden, og da Patterson Mansion lå på den nordøstlige kanten av sirkelen.[1] Bacon er best kjent for Lincolnmonumentet mens French er best kjent for arbeidet med statuen av Abraham Lincoln inne i minnesmerket. Frenc's andre arbeider i Washington, D.C. Omfatter Butt-Millet Memorial Memorial Fountain, First Division Monument og Thomas Galluadet Memorial. Den totale kostnad ble 77 521 dollar.[2] CFA godkjente minnesmerket i 1917, og arbeidet på fontenen begynte kort tid etterpå.

Arbeidet begynner[rediger | rediger kilde]

Kongressen ønsket anerkjennelse for sitt tidligere forsøk på å hedre Du Pont, så inskripsjonen på fontenen skulle inkludere det faktum at statuen reist av Kongressen var blitt erstattet. En tidlig modell omfattet en vannkilde på toppen, men dette ble ikke innarbeidet i den endelige utformingen. fontenen ble laget av Piccirilli Brothers  som også hadde laget French' statue av Abraham Lincoln ved Lincoln Memorial. Entepenøren var George A. Fullers selskap, hvis andre prosjekter omfattet Flatiron Building og Plaza Hotel i New York City.[3] I 1920 ble statuen flyttet til Rockford Park i Wilmington, Delaware, hjembyen til Du Pont-familien og plassert på en plass til en fontene som aldri var blitt bygget. Etter installasjonen ble voksne trær og tett vegetasjon plantet i den omkringliggende parken.[4]

Innvielsen[rediger | rediger kilde]

Innvielsedseremonien i 1921.

Fontenen ble formelt innviet på ettermiddagen 17. mai 1921.[5] Seremonien ble ledet av oberstløytnant Clarence O. Sherrill og omtalt som «enkel, men likevel imponerende».En midlertidig tribune, dekorert med flagg og skjold ble bygget for de prominente gjester som omfattet First Lady Florence Harding, Secretary of War John Weeks og Secretary of the Navy Edwin Denby.[6][7] Stoler var plassert langs gangveier rundt fontenen og Marinen stod for arrangementet. Mens inviterte gjester ble sittende, fremførte Navy Band musikk. Etter konserten fikk publikum lov til å gå inn på området, og snart fylte de den omkringliggende parken.

Innvielsen ble utført av biskop Alfred Harding etterfulgt av heiseng av flagg mens bandet fremførte "The Stars and Stripes Forever". Klede som dekket fontenen ble deretter fjernet av Du Pont's barnebarn, Sophie Du Pont Ford, og bandet fremførte nasjonalsangen og "Narcissus" av Ethelbert Nevin. Fontenen ble formelt presentert av kontreadmiral Purnell Fredrik Harringtons som hadde tjenestegjort ved siden av Du Pont. Weeks tok formelt imot fontenen på,vegne av regjeringen som en gave fra Du Pont-familien. En tale ble deretter holdt av Denby som berømmet Du Pont's tjenester til sitt land. Han sa:

Du Pont har en arvelig bakgrunn, hadde begrunnet håper så fremragende oppfylt i offiserskarriere, mens hans tjenestgjrde på USS «Constitution» må ha vist seg å være en inspirasjon for hans senere aktiviteter.

Denby roste også Du Pont's holdning til sine andre seilere og hans vilje til å sette landets behov fremfor sine egne. Han avsluttet sin tale ved å si hvor stolt Marinen var av dette nye minnsmerke og uttrykte håp om at det ville alltid bli godt vedlikeholdt. Ette Denby's tale la tre unge jenter som var etterkommere av av Du Pont, Ann Andrews, Emily Du Pont og Mary Harvey laurbærkranser i fontenen. Seremonien ble avsluttet med at musikken spilte Columbia, the Gem of the Ocean

Fontenen er et av atten borgerkrigsmonumenter i Washington, D.C. som alle ble oppført i National Register of Historic Places (NRHP) på 20. september 1978, og District of Columbia Inventory of Historic Sites 3. mars 1979. Det er et av de få borgerkrigsmonumenter som ikke er en ryttersratue. De andre er Stephenson Grand Army of the Republic Memorial, Nuns of the Battlefield, Peace Monument og statuene av Admiral David G. Farragut, Brigadier General Albert Pike og General John A. Rawlins Stephenson. Fontenen ble oppført i NRHP 22. oktober 1974, og i Dupont Circle 21. juli 1978. På slutten av 1990-tallet ble fontenen restaurert av skulptøren Constantin Seferlis.[8]. Fontenen og omkringliggende park eies og vedlikeholdes av National Park Service, et føderalt byrå av innenriksdepartementet.

Utforming og plassering[rediger | rediger kilde]

Vann faller over figuren representerer Havet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wentzel, Volkmar Kur (1998). Washington by Night: Vintage Photographs from the 30s. Golden, Colorado: Fulcrum Publishing. s. 74. ISBN 9781555914103. 
  2. ^ Scott, Gary (19. september 1977). «National Register of Historic Places Inventory--Nomination Form - Civil War Monuments in Washington, D.C.» (PDF). National Park Service. Besøkt 19. januar 2015. 
  3. ^ «DuPont Circle Fountain, (sculpture)». Smithsonian American Art Museum. Besøkt 19. januar 2015. 
  4. ^ Williams, Paul K. (2000). Dupont Circle. Charleston: Arcadia Publishing. s. 26. ISBN 9780738506333. 
  5. ^ «Dupont Fountain Given to Public». The Evening Star. 18. mai 1921. s. 17. 
  6. ^ «Mrs. Harding at Unveiling». The Washington Herald. 18. mai 1921. Besøkt 19. januar 2015. 
  7. ^ «Photo». The Sunday Star. 29. mai 1921. Besøkt 19. januar 2015. 
  8. ^ «Cathedral Sculptor Constantine L. Seferlis Dies». Besøkt 19. januar 2015.