Doggerbank-episoden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Doggerbank

Doggerbank-episoden var en hendelse under den russisk-japanske krig ved Doggerbank, da den russiske Østersjøflåten på vei til Stillehavet natten mellom 21. og 22. oktober 1904 beskjøt en gruppe med 48 engelske fisketrålere i den tro at det var japanske krigsfartøyer.

Hendelsen[rediger | rediger kilde]

Zinovij Rozjestvenskij

Under den russisk-japanske krig 1904-05 ble denne del av Nordsjøen skueplats for en svært oppsiktsvekkende episode, den såkalte Doggerbankaffæren. På sin ferd ut til østasiatiske farvann beskjøt admiral Zinovij Rozjestvenskijs flåte, den såkalte Østersjøeskadren, natten mellom 21. og 22. oktober 1904 en flottilje av 48 dampdrevne fisketrålere, som viste alle foreskrevne lyssignaler og helt fredelig bedrev sitt fiske.

Beskytningen skyldtes et rykte om at japanerne i europeiske farvann forberedte et angrep på eskadren med torpedo- eller undervannsbåter. Eskadren hadde derfor tidligere under dagen uten betenkning skutt mot hvert fartøy som for dem så mistenkelige ut, blant annet på det svenske dampskipet Aldebaran samt en tysk og en fransk tråler.

Etter å ha manøvrert seg gjennom et ikke-eksisterende japansk minefelt hadde den russiske flåten kommet seg ut i Nordsjøen. Om kvelden tolket kapteinen på forsyningsskipet Kamtsjatka (Камчатка), det siste i den russiske seilingsrekken, et passerende svensk skip som en japansk torpedobåt, og meldte over radio til det russiske flaggskipet at han var under angrep. Senere den tåkete natten skimtet russiske offiserer den engelske fiskeflåten og klassifioserte dem som japanske torpedobåter - til tross for at de var 32.000 kilometer fra Japan. Det ble åpnet ild fra flere av russerne. Beskytningen hadde med hensyn til det store antallet avfyrte granater forvoldet minimal skade, en tråler - Crane - ble senket, og av dens mannskap ble to mann drept og samtlige såret på én nær; to andre trålere ble også truffet. Én av de sårede døde senere av sine skader. Ettersom trålerne hadde nettene i vannet var det ikke lett for dem å komme seg unna.

Senere ble det oppdaget at også to av den russiske flåtens egne fartøyer, panserkrysserne Aurora (Авро́ра, senere kjent fra novemberrevolusjonen) og Dmitrij Donskoj (Дмитрий Донской) var blitt beskutt, og at to personer, en matros og skipspresten, var blitt drept. Under forvirringen meldte skipene at de var blitt truffet av japanske torpedoer. Og det oppstod også et rykte om at flaggskipet, slagskipet Knjas Suvorov (Князь Суворов), var i ferd med å bli bordet. Etter omkring 20 minutters livlig kanonild seilte den russiske eskadren videre, uten å hjelpe noen av de nødstedte fartøyene.

Da hendelsen senere ble kjent i England, oppstod der en voldsom opprørthet, krigsforberedelser ble gjort, og regjeringen krevde en forklaring, unnskyldning og skadeserstatning fra den russiske regjeringen. Den 28. oktober hadde den britiske statsministeren Arthur Balfour klart å avtale en overenskommelse med den russiske regjeringen: Erstatning skulle gis for skaden på trålerne, Rozjdestvenskjis flåte skulle stanses i Vigo slik at de involverte offisererne ikke skulle kunne fortsette til Østasia, hendelsens forløp skulle utredes av en internasjonal granskningskommisjon, de som hadde forbrutt seg straffes, og instruksjoner skulle utfferdiges av den russiske regjeringen for å forbygge lignende hendelser.

Følgene[rediger | rediger kilde]

Granskningskommisjonen i arbeid
Engelske fiskere som skal avlegge øyenvitneskildringer for granskningskommisjonen

Den internasjonale, etter Haagkonvensjonens forskrifter organiserte granskningskommisjonen, bestående av en engelsk, en russisk, en fransk, en amerikansk, og en østerriksk admiral, sammentrådte i Paris 22. desember 1904. Det holdt på å spore av flere ganger; en tilnærming mellom russere og tyskere lå i kortene av helt andre grunner enn Doggerbankhendelsen, og det ble dermed maktpåliggende for England og Frankrike å få granskningene bragt til en konklusjon. Den franske utenriksminister Théophile Delcassé spilte her en viktig rolle.

Kommisjonen avgav etter livlige forhandlinger sin endelige betenkning 27. februar 1905. Dette gav en med den engelske versjonen i alt vesentlig overensstemmende skildring av forløpet under iakttagelse av overdrevet skånsel ved bedømmelsen av asmiral Rozjdestvenskjis opptreden før, under og etter katastrofen.

Doggerbankaffæren fikk kort deretter sin avslutning ved at den russiske regjeringen betalte en stadeerstatning til de rammede og etterlatte på 65.000 £. Til minne av de døde fiskerne ble det i 1906 reist en statue, Fisherman’s Memorial, i Hull.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Fisherman's memorial i Hull.
  • Imanuel Geiss: Der lange Weg in die Katastrophe. Die Vorgeschichte des Ersten Weltkrieges. 1815–1914 (= Piper 943). Piper, München u. a. 1990, ISBN 3-492-10943-8.
  • George Monger: The end of isolation. British foreign policy 1900–1907. Nelson, London u. a. 1963.
  • Aleksej Silytsj Novikov-Priboj: Tsushima. Militärverlag der DDR, Berlin 1986, ISBN 3-327-00251-7.
  • Constantine Pleshakov: The Tsar's last armada – The epic voyage to the battle of Tsushima. Basic Books, New York NY 2002, ISBN 0-465-05792-6.
  • Jürgen W. Schmidt: Der russische militärische Nachrichtendienst während des russisch-japanischen Krieges 1904/05 in der Mandschurei und zur See. In: Bochumer Jahrbuch zur Ostasienforschung. Bd. 25, 2001, ISSN 0170-0006, s. 111–129.
  • Wladimir Ssemenow: Rassplata. Kriegstagebuch über die Blockade von Port Arthur und die Ausreise der Flotte unter Rojestwenski. Mittler und Sohn, Berlin 1908.
  • Werner Stingl: Der Ferne Osten in der Deutschen Politik vor dem Ersten Weltkrieg. (1902–1914). Band 2. Haag u. Herchen, Frankfurt am Main 1978, ISBN 3-88129-087-7.
  • Frank Thiess: Tsushima. Der Roman eines Seekrieges. Zsolnay, Berlin u. a. 1936 (Auch: Rowohlt Taschenbuch Verlag, Reinbek bei Hamburg 1987, ISBN 3-499-15938-4).
  • Barbara Vogel: Deutsche Rußlandpolitik. Das Scheitern der deutschen Weltpolitik unter Bülow 1900–1906 (= Studien zur modernen Geschichte 11). Bertelsmann, Düsseldorf 1973, ISBN 3-571-09051-9 (Zugleich: Hamburg, Univ., Diss., 1973).
  • Walter Wood: North Sea Fishers And Fighters. K. Paul, Trench, Trübner & Co, London 1911, Chapter XXII: The Russian Outrage.

Ekaterne lenker[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]