Zinovij Rozjestvenskij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Zinovij Rozjestvenskij
Født11. nov. 1848Rediger på Wikidata
St. Petersburg
Død14. jan. 1909Rediger på Wikidata (60 år)
St. Petersburg
BeskjeftigelseMilitært personell, offiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedSjøkadettkorpset
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
GravlagtTikhvin gravlund
Utmerkelser
8 oppføringer
2. klasse av Sankta Annas orden
3. klasse av Sankta Annas orden
1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
4. klasse av Sankt Vladimirs orden
3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
3. klasse av Sankt Vladimirs orden
4. klasse av Sankt Georgsordenen

Østersjøflåtens kurs til slaget ved Tsushima.

Zinovij Petrovitsj Rozjestvenskij (russisk: Зиновий Петрович Рожественский, født 11. november (g.s.: 30. oktober) 1848 i Moskva, død 14. januar 1909 i St. Petersburg) var en russisk admiral.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Zinovij Petrovitsj Rozjestvenskij var sønn av en lege som virket i St. Petersburg. Han ble interessert i sjøfart allerede i ung alder, og som 16-årig klarte han å bli opptatt i den russiske marine. Han ble femtemann i sitt kull (1868), ble tatt inn i Østersjøflåten, og bestemte seg for en karriere som artillerioffiser. Derpå ble han tatt opp ved Mikhailov-akademiet i St. Petersburg. Denne utdannelsen varte til 1873, og han hadde da løytnants grad. Kort tid etter ble han medlem av den russiske kommisjon for skipsartilleri, og innehadde dette vervet i ti år.

I 1875 giftet han seg og året etter fikk paret en datter.

Aktiv offiserstjeneste[rediger | rediger kilde]

Rozjestvenskij deltok som ung sjøoffiser med utmerkelse i den russisk-tyrkiske krig 1877-78, var under den første sino-japanske krig 1894-95 sjef for et russisk orlogsfartøy stasjonert i Det fjerne østen, ble 1898 kontreadmiral og var 1903-04 nestsjef for den russiske marinestab.

Rozjestvenskij ble sendt ut under den russisk-japanske krig den 11. oktober 1904 fra Libau til Øst-Asia som sjef for den i største hast og ytterst tilfeldig utrustede russiske østersjøeskaderen. Allerede ved passeringen av Doggerbank i Nordsjøen vant eskadren et lite misunnelsesverdig rykte ved å beskyte (natten til 21. oktober) en britisk fiskeflåte i den tro at det var japanske mineleggere. Et fiskefartøy ble senket og fem skadet. To mann ble drept og 29 såret.

Etter at de mest robuste fartøyene hadde rundet Kapp det gode håp og de øvrige passert gjennom Suezkanalen, ble eskadren gjenforent 7. januar 1905 ved Madagaskar. Dagen før hadde nyheten om Port Arthurs fall kommet. Det egentlige mål for eskadrens ferd var derved borte, men for å redde den russiske krigsære bestemte man at man likevel skulle østover og slå seg frem til Vladivostok. Den 8. mai forente man seg i Kamranibukten med admiral Nikolaj Nebogatovs eskader som 15. februar hadde seilt ut fra Libau.

Den 27. mai støtte man sammen med den japanske flåte under Togo Heihachiro i slaget ved Tsushima. Rysserne var overlegne i antall slagskip, men underlegne i kryssere og mindre fartøyer. Japanerne hadde dessuten modernisert sitt artilleri og var bedre utdannet og hadde lang stridserfaring. De vant en like lett som lysende seier. Det som var unnsluppet under dagens strid ble offer for torpedobåtangrep etter mørkets frembrudd. Rozjestvenskij selv ble såret og tatt til fange; Nebogatov, som forsøkte å flykte mot Vladivostok, ble omringet og overgav seg.

Da Rozjestvenskij etter fredsslutningen kom hjem, ble han i april 1906 stilt for krigsrett. Tsarens domstol var klar over at det var admiral Nikolaj Nebogatov som hadde overgitt den russiske flåte, ettersom Rozjestvenskij var blitt såret og var bevisstløs under det meste av slaget, og var veldig nølende til hans insistering på at ansvaret var hans. Rozjestvenskij var fast i sitt forsvar av sine underordnede kommandanter og fastholdt at han alene bar det fulle ansvar, og erklærte seg skyldig i tapet av slaget. Retten frikjente han imidlertid for ansvar for nederlaget, men han ble umiddelbart avskjediget.

Han tilbragte sine siste siste år i ubemerket stillhet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]