Doctrina Jacobi nuper baptizati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Doctrina Jacobi nuper baptizati (Læren til den nydøpte Jacob) er et kristent anti-jødiske polemiske skrift. Det er skrevet på gresk av en ukjent forfatter.

Innholdet sies å være fra Kartago i 634, men er trolig skrevet i Palestina en gang mellom 634 og 640.[1]

Det er en del av en serie bysantinsk litteratur fra de tidlige stadiene av islam, som forsøkte å forene islam med apokalyptiske visjoner.[2]

Historien[rediger | rediger kilde]

Hovedpersonen Jacob ble født i Konstantinopel. Keiser Heraklius krevde at alle jøder skulle døpes. Jacob nektet å etterkomme påbudet, og ble kastet i fengsel. Han ba Gud om å forklare om dåpen var god eller dårlig. Da sa Gud til ham at ingenting bedre kunne skje med ham, fordi Jesus var virkelig Messias. Med grunnlag i denne åpenbaringen, ble han døpt og arbeidet så for å overtale andre jøder til å bli kristne.

Skriftet gjengir en angivelig diskusjon fra 13. august 634 mellom Jacob og noen jøder i Kartago. Det er om tilstanden til Det bysantiske riket i lys av den siste arabiske erobringen, og hvorfor jødene burde konvertere til kristendommen.[3] Det vises da til et brev fra en jøde som het Abraham. Brevet er en av de aller tidligste kildene om Muhammed og den islamske troen overhode. Den gir et vesentlig annerledes bilde av Muhammed og islam, enn de mye senere arabiske historieskriverne på 700- og 800-tallet. Den forteller at:

  • En profet i Arabia forkynte om en jødisk Messias.[4]
  • Muhammed var med i erobringen av Palestina. Dokumentet motsier sira-biografiene om at Muhammed var død ved erobringen av Palestina.[5]
  • Muhammed hadde nøkkelen til Paradis. Dette mente Crone og Cock viste en tidlig islamsk tradisjon, som siden har blitt borte.[6]

Teksten om profeten og sarasenerne[rediger | rediger kilde]

Da "candidatus" ble drept av sarasenerne, var jeg på Caesarea og dro med båt til Sykamina. Folk sa "candidatus har blitt drept," og vi jøder ble overlykkelig. Så sa de at profeten hadde dukket opp. Han var kommet med sarasenerne, og han forkynte at den salvede Messias skulle komme. Jeg ble i Sykamina stoppet av en gammel mann som godt bevandret i Bibelen. Jeg sa til ham: "Hva kan du fortelle meg om profeten som har dukket opp med sarasenerne?" Han svarte og stønnet dypt: "Han er falsk, for profetene kommer ikke væpnet med sverd. Sannelig er det anarki som blir begått i dag. Jeg fryktet at den første Kristus som de kristne tilber, skulle komme. I stedet må vi forberede oss på å motta Antikrist. Faktisk sa Jesaja at jødene skulle beholde et pervers og forherdet hjerte til jorden ble ødelagt. Men gå ut mester Abraham, og finn ut om den profeten som har dukket opp". Så jeg (Abraham) spurte og hørte fra de som hadde møtt ham at det ikke var sannhet å finne i den såkalte profeten, bare sløsing av menneskers blod. Han sier også at han har nøklene til Paradis, som er utrolig.[7]

Dateringen[rediger | rediger kilde]

Teksten slik vi kjenner den i dag kan godt være endret, og gir derfor store tolkningsproblemer. Det gjelder spesielt brevet fra Abraham. Slaget som omtales, kan være det som er rapportert av krønikeren Theophanes. Han sloss mot de aller første muslimske erobrerne av Palestina. Han var sammen med Sergius som ledet de bysantinske troppene. Dette slaget fant sted i nærheten av Gaza i begynnelsen av året 634, og endte i nederlag og at Sergius døde. Historien samsvarer ikke med arabiske kilder siden den "nye profeten" fortsatt var i live etter slaget, og også det synes å ha vært til stede i Palestina. Etter arabiske historieskrivere døde Mohammed i 632. Erobringen av Palestina skjedde etter arabiske historieskrivere av den første kalifen Abu Bakr.

Ved dateringen av Doctrina Jacobi, er det vanlig å vise til årene umiddelbart etter 634. Dokumentet er i så fall en av de eldste skrevne kilden om Muhammed og islamsk tro.

Dateringen av arabernes erobring av Palestina kjennes også fra:

  • Den syrisk krøniken til Thomas prest som forteller at fredag ​​4. februar (634) var det et slag mellom romerne og Muhammeds arabere øst for Gaza. Romerne flyktet og arabere herjet hele regionen.[8]
  • Julen 634, da patriark Sophronius av Jerusalem jamret seg over muligheten det året til å dra på pilegrimsferd fra Jerusalem til Betlehem på grunn av "arabere uten Gud".

Noen historikere mener at skriftet er laget flere tiår senere, og at dateringen av dialogen til 634 er fiktiv.

Synspunkter på kildeverdien[rediger | rediger kilde]

Det er ulike vurderinger av skriftet, og hvor godt det gjengir faktiske forhold:

  • Det som er viktig her er muligheten for at jøder og arabere (sarasenere) synes å være alliert sammen i den tiden omkring erobringen av Palestina, og også for en kort tid etter.[9]
  • Dette dokumentet er troverdig og en av de mest arkaiske elementene i den islamske tradisjonen, er i samsvar med de tidligste utenforstående kildene til opprinnelsen til islam, og av stor betydning.[10]
  • Bildet gitt i Doctrina Iacobi synes rotete, og mange av dens detaljer er i motstrid med de tradisjonelle kildene (for eksempel i tilsynelatende å beskrive profeten som leder av hærer av sarasenerne selv). ... Men en kunne knapt forvente at en bysantinsk kilde fra denne tidlige og turbulent periode fikk alle detaljer riktig. Enda senere, viser de fleste bysantinske kilder grove misforståelser om islam, akkurat som muslimske kilder generelt gjorde av bysantinske forhold.[11]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Doctrina Jacobi nuper Baptizati i: Dagron, G. & Déroche, V. (1991): «Juifs et chrétiens dans l'Orient du VIIe siècle», Travaux et Mémoires 11, 17-248. Oversettelse av den greske teksten til fransk.
  • Crone, Patricia & Cook, Michael (1977): Hagarism: The Making of the Islamic World. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-21133-6. Se også artikkelen om Hagerisme.
  • Hoyland, Robert G. (1998): Seeing Islam As Others Saw It: A Survey and Evaluation of Christian, Jewish and Zoroastrian Writings on Early Islam, Studies in Late Antiquity and Early Islam. Darwin Press, Incorporated. ISBN 0-87850-125-8
  • Kaegi, Jr., Walter Emil (Juni 1969): «Initial Byzantine Reactions to the Arab Conquest» i: Church History, Vol. 38, No. 2., side 139–149..

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Crone og Cook, side 3, det er satt til 634 og er "in all probability written in Palestine within a few years of that date". På side 152³ argumenterte Crone og Cook for at F. Nau's datering til 640 var for seint.
  2. ^ Crone og Cook, side 4.
  3. ^ Kaegi, Jr., side 141.
  4. ^ Crone og Kock, 1977, side 4-5 viser til at dette blir bekreftet i andre kilder, som i det jødiske «Hemmelighetene til rabbi Simon ben Yohay», og andre skrifter fra 600-tallet.
  5. ^ Crone og Cook, side 3-4.
  6. ^ Crone og Cock, 1977, side 6.
  7. ^ Doctrina Jacobi V.16, 209. [side 57]
  8. ^ Olof Heilo: Seeing Eye to Eye: Islamic Universalism in the Roman and Byzantine Worlds,7th to 10th Centuries, Wien 2010 med referanse til Robert Høyland:, Seeing Islam as Others Saw, side 120 – http://othes.univie.ac.at/10921/1/2010-07-21_0549369.pdf. Besøkt 26.1.2012.
  9. ^ Crone og Cook, 1976
  10. ^ Crone og Cook, 1976
  11. ^ Wells, Colin (2004-02-17). "Yehuda D. Nevo, Judith Koren, Crossroads to Islam: The Origins of the Arab Religion and the Arab State.". Bryn Mawr Classical Review. http://ccat.sas.upenn.edu/bmcr/2004/2004-02-33.html. 14 December 2006.