Hagarisme

Hagarisme er et tidligere anvendt ord på islam. Det ble igjen tatt i bruk i den kontroversielle, vitenskapelige boka «Hagarism: The Making of the Islamic World» fra 1977. Boka er om Islams tidlige historie skrevet av historikerne Patricia Crone og Michael Cook. Basert på arkeologiske funn og samtidige dokumenter på arabisk, armensk, koptisk, gresk, hebraisk, arameisk, latin og syrisk, skildrer boka en tidlig fase av islam som er svært forskjellig fra arabiske historiske beretninger.

Ifølge boka ble den arabiske erobringen og dannelsen av kalifatet inspirert av messiansk jødedom, som i allianse med jøder forsøkte å gjenvinne det lovede land fra Det bysantiske riket. Koranen var et produktet av redigeringer av materialer hentet fra et utvalg av jødisk-kristne og andre Midtøsten-kilder på 700-tallet, og Muhammad en jødisk Messias.

Boka er sitert og drøftet av mange moderne historikere om tidlig Islam, men idéene er svært omdiskutert.

Hagar og Hagarenes stamme

Ordet Hagarisme kommer fra Hagarenes stamme på Den arabiske halvøya på 600-tallet. Det navnet kommer igjen fra etterkommere av den mytologiske egyptiske tjenerjenta Hagar.

Kilder til tidlig islam

Følgende ikke arabiske kilder om islam fra perioden 620 til 780 er kjent:

De greske kildene vi kjenner er Doctrina Jacobi nuper baptizati, John Moschus, Sofronius I av Jerusalem, pave Martin I, Maximus bekjenneren, Anti-jødiske polemister fra 600-tallet, Sankt Georg-legenden, Anastasius av Sinai, Patriark Germanus, Cosmas av Jerusalem, sankt Stefan, Johannes eremitten, en gresk-koptisk papyrus], Berlin-papyrusen nummer 10677 og Timothy Stylite.

Vest syriske, koptiske og armenenske kilder: Fragment om den arabiske erobringen, Thomas prest, Fortellingen om barnehelgenen fra Babylon, Gabriel av Qartmin, biskop Sebeos av Bagratunis, pave Benjamin av Alexandria, en Maronitkrønike, Georg av Resh'aina, biskop Daniel av Edessa, Athanasius av Balad, pave Isak av Alexandria, biskop Johannes av Nikiu, Theodotus av Amida, Jacob av Edessa, biskop Zacharias av Sakha, Simon av Olives, en koptisk papyrus, Theophilus av Alexandria og et brev fra biskop Jonah.

Østsyriske kilder: Isho'yahb III av Adiabene, en krønike av Khuzistan, Rabban Hormizd, George I, Johannes bar Penkaye, Hnanisho' Exegete, Johannes av Daylam, Isho'bokht i Fars, Abbeden i Sabrisho', Isho'dnah av Basra og Thomas av Marga.

Latinske kilder: Fredegar krøniken, biskop Arculf, biskop Willibald, sene vitnesbyrd, Historia miscella og Morienus grekeren.

Kinesiske kilder: Tongdian, T'ang historien og Ts'e-fu yuan-kuei.

Crone og Cooks kildekritikk

Crone og Cook begynner med å sette opp forutsetninger. Den viktigste var at vestlige vitenskapelig historiekunnskap om begynnelsen av Islam kun kan være basert på historiske, arkeologiske og filologiske data, og ikke på islamske tradisjoner som de mente var uten historisk verdi. Basert på det forsøkte forfatterne å rekonstruere og presentere hva de hevder er et mer historisk korrekt beskrivelse av islams opprinnelse.

De påpekte at nesten alle sammendrag av den tidlige utviklingen av islam tar det som selvinnlysende at det er mulig å få fram i det minste konturene av prosessen fra islamske kilder. Det er imidlertid velkjent at disse kildene er skrevet lenge etter at det skjedde. Det er ingen sikre bevis for eksistensen av Koranen i noen form før på 690-tallet, og tradisjonen som plasserer den omkring 650 er fra midten av 700-tallet. Det historiske grunnlaget for islamske tradisjoner er dermed problematiske. Mens det ikke er overbevisende begrunnelse for å avvise det, er det på samme måte ingen overbevisende grunnlag for å akseptere det. Det er ikke urimelig å undersøke islam på vanlig måte i historieforskningen, ved bygge på historiske fakta. De insistere på at det som utgir seg for å være beretninger om religiøse begivenheter på 600-tallet, bare er brukbare for studiet av religiøse ideer på 700-tallet. De islamske kildene gir mange muligheter for tolkninger med ulike tilnærminger, men tilbyr lite som kan brukes på noen avgjørende måte å mekle mellom dem. Forfatterne mente at den eneste veien ut av dilemmaet var helt å gå utenfor den islamske tradisjonen og starte på nytt.

Crone og Cooks oppfatning av islams tidligste historie

Ifølge Crone og Cook skildrer flere syriske, armenske og hebraiske kilder fra 600-tallet dannelsen av islam som en jødisk messiansk bevegelse kjent som hagarisme. Den var betydelige påvirket av samaritanene og babylonske jødedom. Rundt 690 skilte bevegelsen seg fra sin jødiske identitet til det som senere skulle bli arabiske islam. De overlevende kildene fra perioden beskriver etterfølgere av Muhammed som Hagarenes, på grunn av måten Muhammed påkalte den jødiske guden (Jahve), for å innføre en monoteistiske tro hos araberne. Muhamed hevdet biologisk avstamming for araberne fra Abraham gjennom hans slavekone Hagar, på samme måte som jødene som hevdet nedstigningen fra Abraham gjennom Sarah. I løpet av denne tidlige perioden var jødene og Hagarenes forent, i en tro som forfatterne løst beskriver som jøde-hagarisme. Målet var å gjenvinne det hellige land fra den kristne bysantinerne. I sin analyse av tidlige manuskripter fra øyenvitner tyder på at Muhammed var leder for en militær ekspedisjon for å erobre Jerusalem, og at det opprinnelige Hijra henviste til en reise fra Nord-Arabia til Jerusalem.

Crone og Cooks oppfatning av overgangen til dagens islam

Ettersom tiden gikk, konkluderte Hagarenerne at samarbeidet med jødedommen og kristen messianisme ikke ga dem den unike religiøse identitet som de strebet etter. De fryktet også at å lene seg for mye på jødedommen, kunne resultere i konvertering og assimilering. Dermed konstruerte de på 700-tallet en religion for sine egne, og besluttet å skille seg fra jødiske praksis og tro. Drevet av en søken etter teologisk legitimitet utviklet de en versjon av Abrahams monoteisme, som utviklet seg fra en blanding av jødedom, samaritanisme og kristendom, som ble det som nå er islam. Crone og Cook mente at islam var laget fra jødisk mytologi og symbologi ved en hellig skrift lik den jødiske Torah – (Koranen), og en profet som Moses, sammen med en hellig by Mekka modellert etter den jødiske hellige byen Jerusalem i tilknytning til et hellig fjell.

Noen vurderinger av Crone og Cooks bok om hagarismen

I 1978 mente Josef Van Ess at en tilbakevisning er kanskje unødvendig siden forfatterne ikke forsøker å bevise hypotesen i boken i detalj. De gir en bare ny tolkning av kjente fakta, men siden aksepterte fakta bevisst er satt opp ned, blir deres tilnærming katastrofal.".

I 1978 skrøt John Wansbrough av boka. Men han mente at de fleste, om ikke alle kildene har blitt eller kan bli utfordret på om de er ekte. Han har reservasjoner mot forfatternes metodiske forutsetninger, hvorav den viktigste bruk av kilder laget av fremmede og for det meste fiendtlige observatører. Kildene er brukt til å beskrive ikke bare åpenlys atferd, men også intellektuell og åndelig utvikling av islam.

I 1978 mente Eric Manheimer at forskningen på hagarismen er grundig, men konklusjonene mangler balanse. En er for mye mot hyperkritisk side.

I 1978 beskrev Oleg Grabar boken som en briljant, fascinerende, original, arrogant og høyst diskutabelt. Men det førte dem til billig uttalelser eller uttalelser som krever uvanlig intellektuell gymnastikk å forstå. Han mente at forfatterne manglet hele det historiske grunnlaget, men berømmet også forfatterne for å prøve å forholde seg til det muslimske fenomenet ved bruk av anerkjente teorier.

I 1981 mente RB Sergeant at boka ikke bare er bittert anti-islamsk i tone, men anti-arabisk i dens overfladiske ideer.

I 1982 mente Michael G. Morony at til tross for en nyttig bibliografi, var boka et tynt stykke kulturhistorie full av generaliseringer og lettvinte antagelser. Det er mer argument enn bevis.

I 1995 skrev David Waines at teorien i boka har vært nesten universelt avvist. Bevisene er altfor foreløpige og motstridende til å konkludere med at araberne og jødene var så intime.

I 1997 skrev Robert G. Hoyland at boka fulgte den franske historikeren Claude Cahens råd, i sin rekonstruksjon av fremveksten av islam. De forsøkte å skrive på grunnlag av vitneutsagn utenfor den islamske tradisjonen. Likevel har en, med et par bemerkelsesverdige unntak (som Lawrence I. Conrad og Michael Morony) ikke fulgt denne linjen med å undersøke islam. Han mente det var uheldig om en ønsker å få en riktig forståelse av hendelser og utvikling. Han mente at hagarismen var i ferd med å utvikle seg til en bredere tverrfaglig litterær tilnærming, og at flere studier ville dukke opp.

I 2002 mente David Cook at historiske apokalypser kan være basert på en historisk kjerne, ettersom muslimene delte med jødene ønsket om å bygge det tredje tempelet.

I 2005 mente John C. Reeves at hagarismen fortsatt trengte mye grunnforskning. Det er et viktig område for forskningen som har vært utmark for moderne vestlige lærde, og dermed er sammenlignende studier på tvers av religiøse grenser i sin barndom. En av de viktigste oppgavene innebærer systematisk identifikasjon, sortering, og publisering av det massive antallet apokalyptiske skrifter fra senantikk og tidlig middelalder i manuskriptsamlinger på biblioteker og forskningsinstitutter over hele verden.