Diskusjon:Rettskrivinga av 1917

At denne artikkelen, som den eneste, skal ha en heller ekstrem rettskrivning, er uheldig, ettersom den inngår i en artikkelserie, der titlene ellers er det målformsnøytrale (går både på bokmål og riksmål) rettskrivning.

Videre er det insensitivt og lite nøytralt at artikkelen om en riksmålsrettskrivning (faktisk den rettskrivningen som også dagens riksmål bygger på) på riksmåls- og bokmålsutgaven skal bruke en sam-/nynorskform som tittel. Nettopp på grunn av temaet for artikkelen må det utvises varsomhet i rettskrivningen. Om en artikkel om en bokmålsrettskrivning var skrevet på konservativt riksmål med sprog, efter og nu, ville det også vært uheldig, siden det innebærer en slags stillingtagen i den norske språkstriden.

Nå er det uansett lite mening i at rettskrivningene for to forskjellige språk skal behandles i samme artikkel, bare fordi de tilfeldigvis ble utformet samtidig, så det kan være hensiktsmessig å dele denne i rettskrivinga av 1917 (landsmål og rettskrivningen av 1917 (riksmål). Da bruker artiklene også de formene som faktisk ble fastsatt av disse rettskrivningene, og det er et klart pluss. Kph 13. aug 2007 kl. 19:11 (CEST)

I såfall må vel det samme gjelde for omtale av samnorskemner? Jeg har merka meg at det i mange av disse brukes heller ekstreme, dansknære former, med liten basis i talespråket. Odd Eivind 1. feb 2009 kl. 17:55 (CET)

Ser meg enig, det burde være en mer nøytral (om ikke riksmålsrettskrivning) i tittelen. De med ønsker om samnorsk/nynorsktittel kan henvende seg til wiki på nynorsk – Dette usignerte innlegget ble skrevet av Norwegianzealot (diskusjon · bidrag) 14. jan 2008 kl. 09:06 (CET) (Husk å signere dine innlegg!)

Nøytral? Hva er det? Kanskje det heller er du som burde henvende deg hit? Odd Eivind 1. feb 2009 kl. 17:51 (CET)

Hva legger du i "ekstrem". Kan ikke se at noe skulle være spesielt "ekstremt" her? Og hva skulle være "nøytralt". Dette ligger innafor dagens rettskrivning! Nei, makan til vissvass må en lete lenger etter... Riksmål burde ikke være tillatt på bokmål wikipedia! Dersom noe skulle være ekstremt, så måtte det vel være former som "frem". --Odd Eivind 9. jun 2008 kl. 14:01 (CEST)

Men nå er ikke dette bokmåls-Wikipedia. Dette er Norsk Wikipedia på bokmål og riksmål (se Norsk Wikipedia). — H92 (d · b · @) 9. jun 2008 kl. 14:23 (CEST)

Ja, men det betyr at det godtas skrivefeil. Skrivemåter som ikke er godkjent i bokmål er å regne som skrivefeil, da riksmål ikke er noen offisiell standard. Jeg synes det er ganske alvorlig at wikipedia godtar dette, da det fører til at mange skolelever som leser her kan bli påvirka til å skrive feil. Skivemåter fra riksmål som ikke er godkjent i bokmål er like mye skrivefeil som andre skrivemåter som ikke faller innafor normalen. Wikipedia burde gå foran som et godt forbilde! --Odd Eivind 9. jun 2008 kl. 14:29 (CEST)

Moderne riksmål av 1986 – slik jeg skriver – er stort sett sammenfallende med moderat bokmål, og inneholder ikke nu, sprog og slike former som etter min mening er like avstikkende som innafor, påvirka og husa. Noen ord (jeg har faktisk ingen eksempler) er kanskje ikke normert bokmål, men de er ikke skrivefeil på en Wikipedia som godtar nettopp den språkformen. Jeg ønsker ikke at Wikipedia skal påvirke skoleelever til å skrive som deg (ikke personlig). — H92 (d · b · @) 9. jun 2008 kl. 14:37 (CEST)

Svar til [1] (vennligst ikke rediger innlegg etter at de er besvart osv) – Frem er formen som var brukt før samnorsk-normeringen kom. Dessuten synes jeg du, istedet for å kalle andre brukeres innlegg for „vissvass“, burde være glad for at vi har den brede språkfriheten vi har idag, hadde det vært opp til meg alene, så… — H92 (d · b · @) 9. jun 2008 kl. 14:47 (CEST)

Nå er jeg ingen ekspert på riksmål, men så vidt jeg har skjønt, så er det noen former som "idag" som stikker seg ut. Og angående former som er tillatt på bokmål, som kan det ikke være noen tvil om at det er mer ekstremt å skrive "innenfor" enn "innafor", rett og slett fordi det førstnevnte, uansett hva Språkrådet måtte mene, er dansk, da det ikke har noen bakgrunn i norske dialekter. Faktum er at mange begynte å snakke som de leste under dansketida. Det fantes ikke noe norsk skriftspråk. Riktignok har det seinere blitt gjort fornorskinger, men riksmål og det mer konservative bokmålet (og faktisk til og med radikalt bokmål) har fortsatt mange former som ikke finnes på norsk. Personlig mener jeg man bør luke ut noen flere av de mest danske formene, som f.eks preteritumsformen av å bryte ("brutt), som på norsk heter "bryti". --Odd Eivind 9. jun 2008 kl. 14:59 (CEST)

Den måten du konsekvent kaller moderate former for dansk og dialektformer for norsk synes jeg er en lusen form for debattering. Det å si at former fra de to norske offisielle språkformene ikke finnes på norsk er selvmotsigelser. De eneste ordene som havner i den kategorien er anglisismer. Jeg ser ikke noe problem med å forme talespråket utifra skriftspråket. Det omvendte vil føre til en forsøpling av språket. Da blir det talemålet som normeres, mens skriftspråket inneholder dialektene (idag er det omvendt). Forøvrig, som svar på siste del i setning 2, så er det nynorsk/landsmål som har bakgrunn fra norske dialekter, og ikke riksmål. — H92 (d · b · @) 9. jun 2008 kl. 15:27 (CEST)

Vel, nå var det ikke jeg som først tok i bruk disse begrepene, men den som skreiv det første innlegget. Når det gjelder herskerteknikker, så pleier det da å være riksmålsfolket som er de suverene, ikke så lett å følge med der. Men det er et ubenektelig faktum at de såkalte "moderate" (forøvrig et begrep som sjøl er en del av herskerteknikkene) formene språkhistorisk sett er danske. Hvorfor skulle det innebære forsøpling å bruke språkformer med opprinnelse i norsk framfor i dansk, det forstårikke jeg. Sjølsagt er det ikke dårligere språk å skrive rein norsk framfor et blandingsspråk. Det er i seg sjøl en absurd påstand! --Odd Eivind 9. jun 2008 kl. 15:42 (CEST)

Det er helt korrekt at formene som hører til moderat bokmål kommer fra dansk. Nynorsk er et språk basert på dialektene i Norges vestlige deler. Vestlandsdialektene er et norsk med stor innflytelse fra islandsk/norrønt. Imellom moderat bokmål/riksmål og nynorsk igjen, ligger radikalt bokmål/samnorsk. Ordet hersketeknikk har jeg ikke brukt. Det er viktig at man har et øvre organ som styrer språkutviklingen. Da vil ikke språket endre seg så raskt, og det vil bli bevart. Modernisering av språk er ikke nødvendigvis bra, og ihvertfall ikke når man tilnærmer den ene formen den andre. Jeg skrev det vel hos Ekko, har skrevet det på brukersiden min, og skriver det igjen: Jeg synes bokmål og nynorsk skal bevares som to forskjellige skriftformer av norsk, og de bør aldeles ikke ødelegges med hverandre. Man må gjerne snakke en blanding, men å skrive synes jeg er litt feil. — H92 (d · b · @) 9. jun 2008 kl. 16:38 (CEST)

Men bør ikke da dette i så fall også gjelde for riksmål. Riksmål er jo også et slags "samspråk", ei slags blanding av (ny)norsk og dansk, på lik linje med radikalt bokmål/samnorsk. Jeg har ikke nødvendigvis noe problem med en stram skrivenormal, men kan ikke skjønne hvorfor denne skal ligge så nært opp til dansk. Da kunne man like godt ta steget fullt ut og forene disse to språka. Dersom man ikke skal ha ei videre tilnærming mellom bokmål og nynorsk, burde man i så fall heller få ei tilnærming til svensk, som et skritt på veien mot et samskandinavisk språk. På diskusjonssida til Ekko på nn wikipedia kom jo Olve med et forslag om en mulig norm for et samnorsk språk. På hans egen brukerside har jeg utfordra ham til å komme med et forslag om et samskandinavisk språk. Så får vi vente og se om han klarer å pønske ut et forslag...--Odd Eivind 10. jun 2008 kl. 13:50 (CEST)

Du har forresten rett i at nynorsk i stor grad er basert på vestlandsdialektene (sjøl om enkelte ord og bøyninger også fins i østlandske dialekter). Men nettopp dette viser jo at det er et større behov for å tilnærme bokmålet til dialektene på det sentrale Sør-Østlandet. I dag blir disse gravis trengt tilbake (merker sjøl at jeg snakker mer "utvanna" enn f.eks. en onkel, som snakker mer tradisjonelt vikværsk). Dette innebærer at man taper litt av den gamle kulturen. Det er viktig at språket ligger nært opp til det folkelige. Ved siden av å komme fra dansk, har riksmålet vært et språk for de som har søkt å markere seg som "bedre" enn andre (man lar her tankene lett ledes mot Erasmus Montanus). Jeg synes det er viktig at skriftspråket har en basis i folkespråket. Vi lever i et demokrati, men det er fortsatt slik at noen er mektigere enn andre i form av ulike former for kapital. Et mer folkelig skrivespråk vil kunne bidra til at man i hvert fall kulturelt hever det folkelige. Det kan i seg sjøl virke demokratiserende. --Odd Eivind 10. jun 2008 kl. 14:15 (CEST)

Tegner du en skala med dansk helt til venstre og høgnorsk helt til høyre vil riksmålet ligge til venstre for bokmålet. Riksmålet var en fornorsket versjon av det danske språket man skrev i Norge før i tiden. Det var Knud Knudsen som gjorde disse fornorskningene, og dette var offisielt skriftspråk i Norge på den tiden. Dagens bokmål og dagens nynorsk kom etterpå, alstå var riksmål der først. Så igrunnen kan man si at bokmål er en blanding av nynorsk og det gamle riksmålet. Riksmålet har jo også gjort endel tilpasninger, som sprog › språk, nu › nå osv. En tilnærming til svensk vil bare virke ødeleggende. Et fellesskandinavisk språk vil i praksis resultere i en blanding av nynorsk og sydsvensk, det bok-/riksmålske vil forsvinne. Det får holde med at vi har innbyrdes forståelige språk.

Det blir dumt å tilnærme språket til dialektene på syd-østlandet. Allerede har bokmål en så stor valgfrihet at videre tilnærmelse fører til at bilær og båtær som tutær og bråkær blir normert, og at riksmålsformene fjernes: Tvungen hunkjønnsendelse -a og hunkjønnsartikkelen ei, ingen endelse i ubestemt flertall intetkjønn (fx. flere hjelpemiddel) og andre slike ting som motiverer meg til å flytte til Danmark. Nei, det vi trenger er kontroll slik at dialektene ikke løper løpsk. Det er ikke nødvendigvis mer „folkelig“ å skrive dialekt, det får holde å snakke det. Forøvrig er Knud Knudsens fornorskninger basert på hvordan vi snakket her, gade › gate osv., således er språket ganske folkelig allerede. — H92 (d · b · @) 10. jun 2008 kl. 14:35 (CEST)

Og til høyre for høgnorsk igjen vil du finne færøysk og islandsk. Skriftspråket kom først, ja. Men det er egentlig uinteressant i denne sammenhengen. Det avgjørende er at dette språket ikke hadde noen basis i det norske talemålet. Dette blei altså skriftspråket fordi det dominerende sjiktet i samfunnet hadde lagt om til å snakke dansk (med norsk aksent). Poenget er altså at dette skriftspråket er lite representativt for det norske språket, sjøl om det nok etter hvert har blitt noe mer representativt, gitt at dialektene har blitt påvirka. Det burde være mulig å finne et språk som er mer representativt enn dette og heldigvis har man bevega seg i denne retninga, men dessverre nå med tilbakeslag. Som sagt mener jeg man må velge mellom to strategier. Enten finne et norsk skriftspråk som tar mest mulig hensyn til talemålet i ulike landsdeler, helst uten at det da blir for "slapt" i strukturen (Olve lanserte en variant) eller man bør gjøre noe av det samme på skandinavisk nivå. Riksmål er uansett en av de dårligste løsningene, da den verken forener de skandinaviske språkene eller er representativ for det norske talemålet. Vi bør velge en av disse strategiene. At det riksmålske forsvinner ser jeg altså bare på som en fordel. En tilnærming til svensk vil være fornuftig, da dette språket ligger nærmere de fleste dialektene. Men dersom vi skazl holde fast på kun et norsk språk, så bør dette da naturligvis også være norsk. Norsk har tre kjønn, dette gjelder både talemålet og begge de to skriftspråkene, sjøl om det i bokmål er tillatt med hankjønn i hunkjønnsord (en valgfrihet jeg mener bør fjernes, med mindre man går inn for et samskandinavisk språk). Hvor vidt man skal skrive "biler" eller "bilær" har jeg ikke noe klart standpunkt til. Allerede har man mange ord på norsk der det skrives "e" men uttales "æ" (som ordet "er" som jeg ennå har til gode å høre noen uttale med en "e" (men det kommer sikkert snart...). Jeg tenker mer på f.eks. verbbøyning, som f.eks. "å finne" som bør få perfektum "har finni", slik det har på Sør-Østlandet. "Har funnet" er dansk og har ingen røtter i norsk språk og bør ikke ha det i skriftsspråket så lenge vi ikke har et samskandinavisk språk. Varianten "har funnet" børe derfor fjernes fra ordlistene. Forøvrig er det ikke noe dårlig alternativ for riksmålsfolket å flytte til Danmark. Da kan dere kanskje bidra til å gjøre det danske språket en smule mer forståelig. Det er jo dessuten "dejligt at være norsk i Danmark" og danskene er jo trivelige folk som ikke nekter folk å sitte å ta seg en øl midt på åpen gate... :) --Odd Eivind 10. jun 2008 kl. 17:38 (CEST)

Former som «har funnet» har slått rot i norsk, både skriftlig og muntlig, for lenge siden, så her er du er helt i utakt med virkeligheten. Forøvrig kom dansken til Norge som en del av en enorm kulturell påvirkning, som innbefatter både språk, klær, musikk og annet. Både bunaden, hardingfela og riksmålet har sitt opphav i utlandet, men er alle gitt et norsk særpreg. Det er forunderlig inkonsekvent og historieløst når enkelte regner bunaden og hardingfela som erkenorsk samtidig som man forkaster riksmålet som noe utenlandsk. –Peter J. Acklam 10. jun 2008 kl. 18:19 (CEST)

Vel, nå er vel ikke klesplagg og språk helt sammenlignbart. "Har funnet" har nok slått rot i skriftspråket (naturlig nok, gitt at det er det eneste tillatte på bokmål), men er mindre utbredt i talemålet. Og det er det vi diskuterer her. De fleste kulturelle trekk som bunad o.l. som du nevner har kommet fra utlandet og gitt en nasjonal utforming. Men når det gjelder skrivespråket så bør dette ta mest mulig utgangspunkt i åssen folk faktisk snakker og ikke bare i talemålet til en liten minoritet. --Odd Eivind 10. jun 2008 kl. 18:42 (CEST)

Din ønsker er motstridende, for i Norge er det så store dialektforskjeller at enhver norm basert på uttale vil kun passe for en minoritet. Nynorskens begrensede utbredelse er et kroneksempel på dette. –Peter J. Acklam 11. jun 2008 kl. 13:56 (CEST)

Men det gjelder jo også i aller høyeste grad situasjonen i dag, som i stor grad retter seg etter talemålet på Oslos vestkant. Norge lider fortsatt av en slavementalitet etter dansketida og det er pappaguttene på vestkanten som setter standarden. Det er dypt tragisk. --Odd Eivind 11. jun 2008 kl. 17:01 (CEST)

Poenget mitt er nettopp at det også gjelder idag. Jeg ser at du ikke liker at riksmål/bokmål er tuftet på såkalt dannet talemål, men det blir minst like galt om skriftspråket skal basere seg på en hvilken som helst annen dialekt eller sosiolekt. Skriftspråket man ender opp med vil passe de få som har det aktuelle talemålet og skape misnøye hos alle andre. Man vil aldri kunne lage et skriftspråk som passer alle talemål, men man kan forsøke å lage et som passer flest mulig. Det var Knud Knudsens genistrek – han valgte det minste ondet. Forøvrig synes jeg du er ualminnelig flåsete for å være en som hevder å være statsviter / cand. polit. Jeg synes du burde leser om Knud Knudsen og bokmålets historie. –Peter J. Acklam 12. jun 2008 kl. 10:40 (CEST)

Saken er jo at det språket som er dominerende utgjør et ytterpunkt på skalaen fra dansknær skrivemåte til de mest nynorskprega variantene. Det er vanskelig å finne et som passer alle, ja, men det mer riksmålprega bokmålet er det som ligger lengst unna flest personers talemåte. Bare det å basere seg på talemålet på østkanten i Oslo ville hjulpet betraktelig. Det er faktisk mulig innen dagens norm å skrive langt mer "radikalt", men de store mediene bruker et så konservativt bokmål (eller rein riksmål) at vanlige folk som ikke er så språklig bevist blir påvcirka. Jeg veit personlig hva jeg snakker om, da jeg sjøl først i det siste har blitt ops på dette. Ironisk nok kan jeg faktisk takke dere for dette. Wikipedia er dominert av et svært konservativt språk, faktisk mer konservativt enn det jeg ellers blir utsatt for. Dette har bidratt til å gjøre meg mer bevisst på å skrive et bedre språk, men det sniker seg inn danskprega former innimellom. Skal man først skrive så konservativt kunne man like godt inngå en språkuion med Danmark igjen. Knud Knudsen valgte altså ikke det som passa flest mulig. Det er helt utrolig historieløst. Det passer kanskje litt flere i dag enn på hans tid, da det har bidratt til å ødelegge dialektene (min egen inkludert), på hans tid passa det enda dårligere enn i dag. Men sånn som mediene turer fram og påtvinger folk dette språket, så får vi vel enda mer endringer i konservativ retning. Flåsete kommentarer? Det er såpas useriøst at det ikke en gang er verd noenb kommentar. --Odd Eivind 12. jun 2008 kl. 19:35 (CEST)

Jeg mente ikke at Knudsen valgte det som passet fleste mulig, men at han valgte det minste ondet. Han innså nettopp det at et skriftspråk basert på én bestemt dialekt ville favorisere én gruppe på bekostning av alle andre. Derfor valgte han en annen vei. Konservatisme i skriftspråket har forresten en fordel: Det gjør skriftspråket mindre vanskelig å lese. Jo raskere du forandre skriftspråket, jo vanskeligere blir det å lese tekster skrevet i en annen tid enn akkurat da teksten ble skrevet. Og både riksmål og bokmål forandrer seg, om enn ikke i det tempoet du ser ut til å ønske. –Peter J. Acklam 13. jun 2008 kl. 14:21 (CEST)

Sjøl om dialektene varierer, så finner man en del trekk som går igjen (og som faktisk er tillatt på såkalt "radikalt bokmål", men som dessverre i liten grad blir brukt i de dominerende mediene, noe som naturlig nok smitter over på folk. For eksempel har man sjølsagt det at man ikke bruker hunkjønn, for det andre at man bruker -et-endelser i preteritum og perfektum, noe som vel bare finnes i en tradisjonell dialekt, nemlig i Bergen. Begge disse burde vært fjerna som tillatte former. Det finnes sikkert også andre eksempler der man kunne finne mer representative skrivemåter. Dette er da heller ikke noe som ville gjort det spesielt problematisk å lese eldre tekster. En viktig fordel ville sjølsagt vært at det bidro til å stabilisere talemålsutviklinga. Knudsen favoriserte jo nettopp ei gruppe, nemlig de såkalte "dannede". Dersom man først skulle skrive sånn som Riksmålsforbundet ønsker, så synes jeg man like godt kunne tatt skrittet fullt ut og innført riksdansk. Det ville jo faktisk vært en del fordeler med et felles skriftspråk med danskene. Når man leser dansk, så ser man jo uansett at det ikke ligger så langt unna riksmål, kanskjë nærmere enn riksmål gjør radikalt bokmål. Nå er sjølsagt ikke det noe jeg i utgangspunktet ønsker, men det språket man bruker f.eks. i Aftenposten ligger uansett såpass tett opp mot dansk at man like godt kunne forent de to språka. --Odd Eivind 14. jun 2008 kl. 14:35 (CEST)

Benevninga «heller ekstrem» får stå for din regning – det er nok et heller ekstremt utsagt. En av tinga jeg likte ved denne artikkelserien er at artiklene var skrevet på tilnærma det målet de aktuelle rettskrivingene normerte (såframt det fortsatt er gyldig), inkludert titlene. Artikkelen blir på den måten selvillustrerende, og det er en god effekt som det er kult om vi får utnytta. Angående akkurat denne artikkelen er det dermed greit å flytte den til Rettskrivningen av 1917 igjen, i min mening; når jeg flytta tilbake var det bare med tanke på hva som var originaltittelen; en liten kortslutning med andre ord. Jon Harald Søby 13. aug 2007 kl. 19:38 (CEST)

Jeg hadde også i tankene at artiklene kunne være selvillustrerende i språkbruken så langt det er mulig innenfor dagens rettskrivning. Jeg må legge til at det med hva som er brukt av førsteforfatter, en sedvaneregel vi har her, alltid har vært en hovedregel med mange (begrunnede) modifikasjoner/unntak. Kph 13. aug 2007 kl. 19:44 (CEST)

Liten frustrasjon: Så det er denne som er grunnen til at de vakre formene «chaffeur» og «chocolade» forsvant fra norsk. --Kjetil r 13. aug 2007 kl. 19:43 (CEST)

Om valg av målform

Jeg vil unnskylde for at jeg i går fjerna mesteparten av denne diskusjonssida. Det var absolutt ikke meninga, men da jeg prøvde å legge inn et innlegg, kom det "server error". Jeg trykka på Lagre igjen, men da var alt borte. Beklageligvis fikk jeg ikke retta det opp igjen fra min bærbare enhet. Det lå altså ikke noe ondsinna bak. Tanken var å takke V85 for å ha gjort meg oppmerksom på at det ikke er lov å endre målform, og at man ikke er bundet til å bruke radikale former dersom resten av teksten er radikal og motsatt. Men jeg har også to spørsmål, er det slik at man skal følge forfatterens målform uansett hva, eller kan man velge en egen når artikkelen utvides? Og er det tillatt at samme ord er stavet på to forskjellige måter, slik som ble og blei? 83.109.103.193 1. feb 2009 kl. 11:33 (CET)

Jeg har forstått det sånn at det er den som starter en artikkel som fastlegger skrivemåten, dvs. at andre som seinere redigerer må holde seg til denne. Dersom teksten er på samnorsk bokmål, så må man fortsette å bruke dette, er den på dansknær bokmål, så må man bruke dette. Odd Eivind 1. feb 2009 kl. 11:53 (CET)

Da har jeg forstått ting bedre. Betyr dette at det er feil at det står både "omfattet" og "omfatta" i artikkelen? 83.109.103.193 1. feb 2009 kl. 11:56 (CET)

I de fleste tilfeller er det snakk om skjønn, og dette gjør ting litt vanskelig. Generelt: man endrer ikke forfatterens språkform. Der en annen forfatter har gjort en feil, slik som i ble/blei i denne artikkelen, er det kurrant å endre, slik at artikkelen får en helhetlig språkdrakt. Den endringen for ble/blei som du gjorde, har blitt stående (hvis ingen andre har fjernet dette siden), ettersom den førte til et helhetlig språk. Det samme gjelder omfatta/et; den som brukes mest anses som normen og andre bør endres tilsvarende.

Radikale former: Man er ikke tvunget til å bruke bare radikale former, eller bare konservative former. Man kan bruke hunnkjønn og verb av typen kastet, eller man kan bruke felleskjønn og verb som har a-endelse. Det ser gjerne rart ut, men det er helt kurrant.

Valg av radikalt bokmål/riksmål og alt som ligger imellom gjøres av den første forfatteren, men kan endres siden. La oss si at jeg oppretter en artikkel på et par-fem linjer, og skriver den på mitt noe konservative bokmål. Så kommer du og utvider artikkelen slik at den blir langt mer omfattende; da er det du som er hovedforfatter, og kan velge å endre på mitt målføre. Hvis du bare endrer småfeil hos meg, har du, generelt sett, ikke lov å endre mellom radikalt/konservativt bokmål. V85 1. feb 2009 kl. 11:58 (CET)

OK, greit med oppklaring, det virker rimelig, det med en lengre utvidelse. Men hvor lang utvidelse må det være snakk om? Odd Eivind 1. feb 2009 kl. 12:04 (CET)

Jeg vil ihvertfall si en to–tredobling av artikkelens tekst (ikke bytes), og vel så det. — H92 (d · b · @) 1. feb 2009 kl. 12:20 (CET)

Dobling eller mer høres logisk ut, da dette vil gjøre bidragsyteren til hovedforfatteren, noe som igjen vil gjøre at han/hun kan endre målform dersom det er ønskelig (slik jeg har fortstått det). 83.109.103.193 1. feb 2009 kl. 12:36 (CET)

Sånn jeg har forstått det, ja. Jeg vil anta at "omfatta" samsvarer med den skrivemåten som først har vært brukt (gitt navnet på artikkelen). Nå har jeg ikke sjekka dette ut, men det kan man se ved å ta i bruk historikken. Dersom det stemmer, så er det fint om du endre til "omfatta". Odd Eivind 1. feb 2009 kl. 12:02 (CET)

Navnet på artikkelen har ingenting å si: Det fult mulig å kombinere hunnkjønn med preteritum på -et. Men, med tanke på at alle andre verb i artikkelen har a-endelse, er det ønskelig med a-endelse også for «omfatte», for å oppnå et helhetlig språk. V85 1. feb 2009 kl. 15:58 (CET)

Jeg tenker på å endre omfattet til omfatta. Slik jeg forsto diskusjonen, var det omfatta som passer best inn i denne artikkelen. Jeg tenker også på å endre en siste ble til blei. Dette er fordi at sånn jeg har forstått det, skal det bare være éi form av et ord i samme artikkel (f.eks. enten blei eller ble) for at det skal være helhetlig. Jeg tør ikke endre noe før jeg får godkjenning, med tanke på at det var nettopp dette jeg gjorde feil i går. 83.109.103.193 1. feb 2009 kl. 16:37 (CET)

Dersom det fra før av er flest av disse, så skulle det være greit å endre dette. Odd Eivind 1. feb 2009 kl. 17:39 (CET)

Det er én av hver, men sia de fleste andre verba ender på -a, gjør jeg endringa. 83.109.103.193 1. feb 2009 kl. 18:07 (CET)

En korrekt endring. Slik jeg ser det (uten at nødvendigvis andre vil se det slik), er «omfattet» og «ble» i dette tilfellet feilstavede ord, og det er akseptabelt å endre dem. Det som ikke er akseptabelt er å endre en artikkel «i tråd med bokmålsordboka», her gav språkendringen artikkelen et mer radikalt språk, neste gang gir den artikkelen et mer konservativt språk. Ingen av delene er akseptabelt. V85 3. feb 2009 kl. 18:43 (CET)

Jeg har skjønt at det iblant enkelte samnorskfolk er kultur å kalle moderat bokmål/riksmål for dansk, som i denne redigeringen. Jeg oppfatter det som et forsøk på å provosere, men klarer ikke helt se motivet bak det. — H92 (d · b · @) 1. feb 2009 kl. 12:20 (CET)

Beklager det der, hadde helt glømt ordet "konservativt" som antonym for "radikalt." Da jeg satt med ettvindusnettleser og uten tilgang på ordbok, var det første ordet som falt meg inn "dansknært." Jeg hadde heller ikke tilgang på æ, ø eller å fra min bærbare enhet, så da blei det "dansk". Jeg burde vel egentlig ha skrevet "dansknaert" eller "dansknärt" (ä er tilgjengelig). Egentlig burde jeg nok ikke ha gjort noen redigering i det hele tatt fra en bærbar enhet, men det ser i alle fall til at de redigeringene jeg ikke burde ha gjort er retta opp nå. 83.109.103.193 1. feb 2009 kl. 12:36 (CET)

På samme måte som det er enkelte riksmålsfolks kultur å bruke begreper som "radikalt" og "moderat" eller "konservativt". Ja, jeg ser at jeg sjøl har brukt begrepene ovenfor. Det er ikke alltid man sjøl er ops på hvem som sitter med definisjonsmakta og det tar litt tid å ideologisk rive seg løs fra dette. "Dansknært" bokmål er nok en bedre betegnelse enn "dansk". Dansknært bokmål og samnorsk bokmål er nok de mest nøytrale begrepene. Odd Eivind 1. feb 2009 kl. 13:46 (CET)