Diego de Pantoja

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Diego de Pantoja
Født1571[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
ValdemoroRediger på Wikidata
Død1618[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
MacaoRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Astronom, kartograf, medlem av katolsk orden, musiker, misjonærRediger på Wikidata
Nasjonalitet SpaniaRediger på Wikidata

Diego de Pantoja eller Diego Pantoja, kinesisk: 龐迪我, pinyin: Páng Díwǒ, (døpt 24. april 1571 i Valdemoro nær Toledo i Spania, død 6. juli 1618 i Macao i Kina) var en spansk jesuitt og Kinamisjonær som er mest kjent for å ha ledsaget den store Kinamisjonæren pater Matteo Ricci i Beijing, men som selv fikk en stor betydning for de kinesiske misjoner, for Europas forståelse av Kina, og Kinas innsikt i vestlig vitenskap og teknologi.

I noen kilder vises hans vestlige navnet også som 'Didace de Pantoja' ved bruk av en fransk versjon av «Diego».[5]

Kinesisk navn[rediger | rediger kilde]

I Kina tok Diego de Pantoja som navn 龐迪峨 (tradisjonell kinesisk og forenklet kinesisk: 庞迪 峨, pinyin: Páng Dí'é), også skrevet 龐迪我 (庞迪我, Páng Díwǒ), der han tok den første stavelsen av etternavnet og de to første stavelsene i fornavnet for å danne et kinesisk stilnavn, med et innledende monosyllabisk etternavn etterfulgt av et navn av to stavelser. Diego De Pantoja brukte også et annet hedersnavn/høflighetsnavn: 順陽 / 顺阳, Shùnyáng.[6]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

Diego de Pantoja ble født i den spanske småbyen Valdemoro (sør for Madrid) i april 1571. Nedtegnelsen i menighetens dåpsbok oppgir at han ble døpt 24. april, og oppgir at hans far var Diego Sánchez, svigersønn til Miguel de Gonzalo, og hans hustru Mariana Pantoja. Hans gudfar var señor Francisco Pantoja, bror til barnets mor og gudmor Gerónima Pantoja, hans søster. Señor Miguel de Gonzalo og Francisco de Pantoja var til stede.[7]

På det tid Pantoja ble født, hadde jesuittordenen opplevs kraftig vekst, der det ble grunnlagt flere skoler i Spania og i andre land. I disse jesuittkollegiene ble fremtidige medlemmer av ordenen opplært. Allerede i 1566 ble professhuset i Toledo grunnlagt; dette var en jesuittskole i det erkebispedømme som Pantojas hjemby tilhørte. Også i Alcalá hadde ordenen allerede et kollegium som tilbød klasser til jesuittenes egne kandidater og for andre unge. I en alder av 14 år ble Diego sendt av familien for å studere ved universidad de Alcalá, og der fikk han muligheten til å møte jesuittene. Tiltrukket av den nye måte de kombinerte fromhet og lærdom dro den unge Diego de Pantoja til novisiatet i Villarejo de Fuentes den 6. april 1589 for å begynne formasjonen til jesuitt. Etter noen år var han igjen i Alcalá for å fullføre sine teologistudier.

I Alcalá ble Diego de Pantoja godt kjent med kommunitenens superior, pater Luis de Guzmán (1546-1605), som forfattet verket «Historia de las misiones de la Compañía de Jesús en la India Oriental, en la China y Japón». Den gav Diego de Pantoja tilgang til ganske fersk lærdom om Kina, nesten helt sikkert kjente han «Historia de las cosas más notables, ritos y costumbres del gran reino de la China», forfattet av Juan González de Mendoza, den første bok på spansk om Kina. Jesuittene var den orden som satte inn særlig stor for misjonen i Østen, og nettopp fra Toledo kom noen av de første spanske misjonærene som satte fot i Kina, som pater Martín de Rada, som hadde vært i Fujian fra 1575 og skrevet en bok om Kina. En annen fra Toledo som bidro til kunnskapen om Kina i den vestlige verden var pater Juan Cobo, som studerte kinesisk språk og som oversatte til spansk Mingxin baojian (明心寶鑑, Espejo del claro corazón), det første oversatte verk fra kinesisk til et vestlig språk.[8] Oversettelsen ble skjenket kong Filip II.[9]

Til Macao[rediger | rediger kilde]

Andporet av pater Luis de Guzmán, som ønsket å ha mer informasjon om Østen for å fullføre sitt store prosjenk, bestemte Diego de Pantoja seg for å reise til Kina for å samarbeide der i det misjonsarbeid som var målet for pionerene Frans Xavier og Matteo Ricci. Den 10. april 1596 seilte Pantoja fra Lisboa på et skip med kurs til Goa, en portugisk koloni i India. En gruppe på atten jesuitter reiste med det skipet, blant dem, i tillegg til Pantoja selv, var italieneren Niccolò Longobardi, som også var på vei til Kina. Den 25. oktober 1596 ankom skipet Goa. Der tilbrakte Diego de Pantoja flere måneder mens han ventet på videre skipsreise til Kina. Den 23. april 1597 tok han fatt med Longobardi og andre jesuitter, ledet av Alessandro Valignano og Emmanuele Dias, i retning Macao.[10]

Han ankom den 20. juli 1597 til Macao. Der fikk han sin avsluttende forberedelse på sitt virke i Kina ved jesuittenes Colégio de São Paulo.[11] Diego de Pantoja tilbrakte to år her for fullføre sin teologiske utdannelse, under rektoren, den før nevnte pater Emmanuele Dias. Fra Macao koordinerte og ledet jesuittene sine misjoner i Det fjerne østen og var veldig nøye med å forberede misjonærer til å reise til de forskjellige prioriterte misjonsmarker.

I juli 1598 ble Pantoja utpekt til å reise til Japan, men den planen ble omgjortt på grunn av de forfølgelser mot kristne som herjet i det landet. Til slutt ble Pantoja valgt av pater Dias for å reise inn i Kina og slutte seg til Matteo Ricci. Dette var en oppdrag man innså var svært vanskelig, siden Ming-dynastiet forbød utlendinger å komme inn på kinesisk territorium. Matteo Ricci hadde sneket seg inn mange år før, og etter et mislykket besøk i Beijing, hvor han ikke hadde fått lov til å bli, bosatte han seg i byen Nanjing, hvor han forberedte en ny ferd til hoffet i Beijing med gaver til keiseren.

Inn i Kina[rediger | rediger kilde]

For å møte Ricci og samarbeide i dette nye forsøk på å reise til Beijing, dro Diego de Pantoja og italieneren Lazzaro Cattaneo, som allerede hadde vært i Nanjing med Ricci, hemmelig i Kina i 1599, og utnyttet en handelsferd i Kanton, hvor de ankom under dekke av en portugisisk handelsdelegasjon.[12]

Så ble han sammen med sin medbror pater Lazzaro Cattaneo sendt videre til Ming-dynastiets sørlige hovedstad, Nanjing. Etter at de skilte lag fra de portugisiske kjøpmenn fikk bragt dem hemmelig inn i landet fra Macao, dro Cattaneo og Pantoja nordover for å møte Matteo Ricci i Nanjing. På en rute som tok dem gjennom byene Nanchang og så Hankou (nå del av Wuhan) ankom de to misjonærene Nanjing i mars 1600. Der traff de pater Matteo Ricci, som de overbrakte penger og gaver som skulle tilbys Ming-keiseren som pater Ricci i årevis hadde planlagt å oppsøke. Selv om Nanjing i sin egenskap av tidligere keiserhovedstad og som fortsatt kommersielt sentrum ved Yangtzefloden var en av de store byene i Kina, av stor relevans i det politiske og kulturelle liv i landet, vurderte Ricci det i en sterkt sentralisert stat som Ming-Kina, at for å oppnå en massekonvertering av befolkningen til katolisismen måtte man nå frem med misjonsbudskapet overfor de regjerende klasser, med keiseren i spissen.

Reisen til Beijing var langs Den store kanal. Jesuittene klarte å vinne støtte fra mandariner fra Nanjing som gjerne ville støtte de interessante og fremmedartede europeiskes foretrede for keiseren som ville skjenke ham eksotiske gaver. Zhu Shilin, en tjenestemann i Nanjing som pater Ricci ga et optisk prisme, en for kineserne ukjent gjenstand, fikk ansvaret for å skrive anbefalingsbrevene til keiseren og stille til rådighet en flåte på seks skip til tjeneste for den europeiske ekspedisjonen, ledet av evnukken Liu, en av Zhu Shilins gamle tjenere. Sammen med Ricci og Pantoja reiste også to kinesiske jesuitter, Zhong Minren (Sebastián Ferdinando) og You Wenhui (Emanuele Pereira), som var en del av de som hadde konvertert til kristendommen i Macao.

Europernes ferd gjennom Den store kanal pirret lokalbefolkningens nysgjerrighet i havnene de besøkte på vei nordover. Den 3. juli 1600 ankom de havnen i Linqing i Shandong-provinsen, hvorfra de satte kursen mot Tianjin. De måtte imidlertid fortsatt vente til 14. januar 1601 før de mottok invitasjonen til å besøke keiserens hoff.[13]

Med Matteo Ricci i Beijing[rediger | rediger kilde]

Diego de Pantoja ankom Beijing med Matteo Ricci den 24. januar 1601. Til tross for det offisielle forbud som forhindret utlendinger fra å lovlig komme inn i Ming-Kina, var Riccias håp om at tilbudet om gaver til keiseren ville tillate dem å betre hoffet vellykket. De eksotiske gaver han hadde hørt var på vei, pirret Wanli-keiserens nysgjerrighet, som gikk dem bragt til sitt palass. Blant gavene var det et verdenskart, en Bibel, et klavikord, bilder av Jesus Kristus og Jomfru Maria, en etsning av San Lorenzo de El Escorial og to klokker. Nettopp klokkene var de som mest imponerte keiseren, som beordret fire av hans evnukker om å lære å trekke dem opp. Fire andre hoffevnukker, alle musikere, ble beordret til å lære å spille på klavikordet, et ukjent musikkinstrument i Kina, fra Diego de Pantoja.[14]

Takket være den gode mottakelse av gavene oppnådde Ricci og de Pantoja sitt mål om å kunne bosette seg permanent i Beijing. Selv om keiseren undertegnet noen formell tillatelse, informerte evnukkene dem om at de kunne bli værende i byen, og til og med at hoffet ville gi dem en månedlig godtgjørelse på åtte gulldukater.[15] Jesuittene ville til og med ha rett til å reise inntil fire ganger i året i Den forbudte by i Beijing, den keiserlige residens, etter at klokkene sluttet å virke, uten at evnukkene hadde klart å reparere dem. Til tross for alle disse privilegier ville Wanli-keiseren aldri møte personlig med de europeiske jesuittene, siden direkte kontakt med folk utenfor kretsen av konkubiner og hoffevnukker ble ansett som uverdig for en keiser. Keiserens nysgjerrighet på å kjenne de Pantojas og Riccis fysiske utseende gjorde at han fikk to malere fra hoffet til å male to portretter av Matteo Ricci og Diego de Pantoja, den eneste visuelle referanse keiseren fikk for eutopeeres utseende.

De europeiske jesuittene skulle ende opp med å etablere sin definitive bolig i et hus sør i byen, som ville bli kjent som «sørresidensen». Derfra skulle Matteo Ricci og Diego de Pantoja utføre et intenst arbeid for å fremme kristendommen i Beijing-regionen, noe som skulle føre til en vekst av antallet kristne i den kinesiske hovedstad. Først var De Pantoja og Ricci de eneste europeerne i Beijing, men senere fikk de selskap av den portugisiske prest Gaspar de Ferreira, som skulle bli fulgt av andre italienske og portugisiske jesuitter. «Sørresidensen» kom etterhvert til å huse seks italienere og seks portugiserr sammen med de Pantoja, den eneste spanjolen. I tillegg førte tilveksten i antall kinesiske konvertitter til utviklingen av et lokalt presteskap, noe som gjorde det lettere å arbeide for europeiske misjonærer.

Lite er kjent om det personlige forhold mellom Matteo Ricci og Diego de Pantoja. Ricci nevnte de Pantoja i flere av sine brev og skriv, og generelt berømmet spanjolenss arbeid. Det finnes imidlertid også et brev skrevet av Ricci til ordensgeneral Claudio Acquaviva i Roma, der han kritiserer sin spanske følgesvenn sterkt:

Sitat Vi har her en medbror, pater Diego de Pantoja, pater visitator Alessandro Valignano for to år siden erklærte som «verdig å avlegge de fire løfter», men som har tedd seg dårlig. Jesuittbrødrene og seminaristene på denne misjonsstasjontror at han til og med mangler dygd og sunn fornuft, og jeg tror de må skamme, siden de allerede har arbeidet med meg i fem eller seks år.[16].Sitat

Denne kritikken viser at forholdet mellom Ricci og de Pantoja ikke var så hjertelig som det kan gremstå fra andre skrifter. I sin bok om Diego de Pantoja tolker Zhang Kai denne rivaliseringen som et resultat av den politiske uro i året 1606, der den spanske konge Filip II overveide å erobre Kina fra Filippinene, etter forslag fra den spanske guvernør der, Francisco de Sande. De spanske militære planer ble sett på som en ulykke for de italienske misjonærer i Asia; det ble skremt av muligheten for en krig mellom Kina og Spania. Uoverensstemmelser med den spanske krone kunne ifølge Zhang Kai forklare den tilsynelatende distanse mellom italieneren Ricci og den spanske Diego de Pantoja. Slik isolert kritikk fra pater Ricci står imidlertid i kontrast med andre brev fra Ricci selv eller med den rapport til Den hellige stol som ble skrevet av Gaspar Ferreira i 1607: Der het det:

SitatPater Pantoja sådde frø på steder som i dag blomstrer og bærer frukt. Nå må vi bare høste dem.[17]Sitat

Matteo Ricci døde i Beijing den 11. mai 1610, og Diego de Pantoja hadde ansvaret for å be keiseren om å approbere et passende gravsted for ham i Beijing. Takket være Diego de Pantojas diplomatiske evner og hans kontakter i og kunnskap om det kinesiske byråkratiet, fikk de Pantoja den kinesiske keiser til å innvilge den den uvanlige gest å la en utlending bli begravet på Beijing-mark, et sted kalt Zhalan. Gravstedet tilhørte et lokalt tempel, som ble stengt på keiserlig befaling gitt til jesuittene. Der fikk pater Matteo Ricci en høytidelig begravelse. Dette forsterket jesuittmisjonens stilling i Beijing, mens han også gav keiseren en anledning til å vise sin velvilje selv overfor utlendinger.[18]

Pater Diego de Pantoja virket i Beijing i mange år, blant annet som musiker, astronom (med kalenderkorrekturer) og geograf (arbeidet med lengdegradene).

Den 18. mars 1617 ble han etter en hoffintrige av fiendtlig innstilte kinesiske astronomer utvist sammen med sin overordnede, pater Sabbatino de Ursis, og slo seg ned i Macao, der han kort tid etter døde.

Diego de Pantoja og tilpasningspolitikken (adaptasjon)[rediger | rediger kilde]

Jesuitmisjonærenes strategi for evangelisering av Kina var basert på kulturell adaptasjon («tilpasningspolitikken«») som den allerede var benyttet av pater Frans Xavier, nær samarbeidspartner til Ignatius av Loyola, grunnleggeren av jesuittordenen. Frans Xavier hadde besøkt India og Japan og døde på en øy utenfor kysten av Kina. Frans Xavier gikk inn for at katolisismen i Asia skulle fremmes med fredelige midler og ved å bringe katolsk tro og liturgi nærmere folkenes østlige skikker og tradisjoner.

Overfor denne jesuittenes opprinnelige visjon, som ble fortsatt av patrene Ricci og de Pantoja, var det også ordensfolk som tok til orde for å støtte den spanske generalguvernør på Filippinenes tanker om en militær erobring av Kina. Disse tankene ble det ikke noe ut av.

Selv blant de mange ordensfolk som forsvarte fredelig introduksjon av kristendommen i Kina, var det imidlertid mange som avviste den adaptasjonslinje som Ricci og Pantoja stod for. De hadde tidlig begynt å kle seg som kinesiske rettslærde og de presenterte kristen lære som en tro som bat forenlig med konfuciansk etikk. I tillegg hadde Ricci myntet som kinesisk oversettelse av Gud navnet Tiānzhǔ (天主, «Himmelens Herre»), som de identifiserte med Shàngdì (上帝), en gammel guddom fra de første kinesiske dynastier.[19] Denne måte å presentere kristendommen på, som en harmonisering av konfuciansk moral med tilbedelse av Shàngdì hadde tillatt rask spredning av kristendommen i Kina, men den ble avvist av mange europeiske ordensfolk i Asia, som mente at kristendommen burde presenteres som en tro som tilbakeviste ethvert tidligere religiøst eller moralsk system, og at Guds navn bare kunne representeres på kinesisk ved fonetisk tilpasning av det latinske «Deus», og aldri ved å ta i bruk navnet på en lokal guddom.[20] Denne debatten, den gang begrenset til jesuittenes egne kretser i Asia, ville forbli pågående i lang tid og ville til slutt utvides til det katolske hierarki, noe som førte til den berømte ritestriden, som flere Flere tiår senere skulle det ende i et pavelige forbud mot de såkalte «kinesiske riter».

Etter Riccis død var de viktigste forkjemperne for adaptasjonspolitikken patrene Diego de Pantoja og Alfonso Vagnoni, sistnevnte som leder den katolske misjon i Nanjing. På den andre siden av debatten var Sabbatino de Ursis og Niccolò Longobardi. Sistnevntes rolle ville ble svært veldig viktig, for etter Riccis død ble han superior i de kinesiske misjoner og han kritiserte åpenlyst tilpasningslinjen.

Til tross for misforståelser og den kritikk som ble rettet av pater Longobardi, forble Diego de Pantoja tro mot mot den misjonsmodell som hadde tillatt ham å tiltrekke mange kinesere til omvendelse til den katolske lære. Det mest representative eksempel på adaptasjonspolitikk er Diego de Pantojas viktigste arbeid på kinesisk: «Traktaten om de syv synder og dyder» (七克大全, Qī Kè Dàquán).[21] I detyr verket, utgitt i Beijing i 1614, presenterer Diego de Pantoja kristendommens syv kapitalsynder og de tilsvarende dyder, men den gjør det på en måte der dyderne sammenfaller eller forsterker de klassiske dyder i konfuciansk etikk, som velvilje eller respekt. I tillegg angriper Pantoja buddhistiske læresetninger, som reinkarnasjon, i en tid da buddhismen, av indisk opprinnelse, fremdeles ble oppfattet av de regjerende klassene som en fordervet lære. Denne konfucianske og antibuddhistiske tendens bevirket at arbeidet ble rost av mange rettslærde tilknyttet hoffet i Beijing, og bidro til Diego de Pantoja bestrebelser ved å forsterke katolisismens prestisje blant den regjerende kretser og til å oppnå mange konversjoner blant lærde som delte det negative synet på buddhismen og idealiseringen av konfucianismen som ble reflektert i Diego de Pantojas arbeid om den kristne forståelse av synder og dyder.

Pantoyas bidrag til Europas kunnskap om Kina[rediger | rediger kilde]

Pater Diego de Pantoja forsvarte som på Ricci tilpasningspolitikken, i henhold til hvilken kristendommen skulle omfavne andre folks kulturelle uttrykk. Pantoja var dedikert til studiet av det kinesiske språk og de klassiske kinesiske tekster og kledde seg, som Ricci, etter de kinesiske lovkyndiges skikk. I 1602 skrev Pantoja et langt brev til ordensprovinsialen for Toledo, pater Luis de Guzmán. Det er bevart i det spanske nasjonalbibliotek i Madrid. Det lange skrivet var en hel avhandling om Kinas geografi, historie, regjeringssystem og kultur [22] Brevet fikk bred spredning i Spania fra 1604 og ble snart oversatt til fransk, tysk, latin og engelsk.[23] Diego de Pantoja var den gang en av de europeiske forfattere som gav de mest komplette beskrivelser av Kina. Diego de Pantojas brev korrigerte også mange europeiske feiloppfatninger, som Beijings breddegrad eller den kinesiske murens plassering, samt avstanden mellom Sør-Kina og Beijing.

I tillegg var Pantoja og Ricci de første som bekreftet at navnet «Catay» det eksotiske land i øst beskrevet i Marco Polos store verk, virkelig siktet til Kina og at hovedstaden Cambaluc nettopp var Beijing. Navnene som ble brukt på kinesisk var helt forskjellige fra de som dukket opp hos Marco Polo, men når de talte med mongolske og persiske kjøpmenn fra en av handelskaravanene som kom til Beijing hvert femte år fra Sentral-Asia for å gi den tributt påkrevd av Ming-hoffet, oppdaget Pantoja og Ricci at mongolene og perserne refererte til Kina og Beijing med navn som ligner Catay og Cambaluc. Denne opplysning fra Ricci og Pantoja kullkastet de europeiske publikasjoners geografiske antagelser om landet der i øst, der Catay og Kina fremdeles fremsto som to forskjellige land.

Noen jesuitter i India betvilte imidlertid at Catay og Kina virkelig var det samme landet. Den portugisiske jesuitten Bento de Goes ble sendt landveien fra India på leting etter Catay. Goes bekreftet endelig at Marco Polos Catay ikke eksisterte som et land mellom India og Kina, men egentlig var det samme land som Kina.

Den første skriftlige omtale av det faktum at Kina var det samme land som Marco Polos Catay, vises i Diego de Pantojas brev til Luis de Guzmán, offentliggjort i Valladolid i 1604, elleve år før publiseringen i Tyskland av Matteo Riccis dagbøker som nevnte det samme faktum. Det kan derfor bekreftes at det var Diego de Pantojas brev som den første som avslørte for europeerne fraværet av et separat Catay.[24]

Diego de Pantojas bidrag til utviklingen av et romaniseringssystem for kinesisk til det latinske alfabet var også viktig. Dette var et arbeid som var blitt innledet av pater Matteo Ricci i 1605, og som ville kulminere med pater Nicolas Trigault i 1623. Trigault selv, i forordet til sin fonetiske ordbok Xiru Ermu Zi (西儒耳目資 – «Hjelp til vestlige lærdes ører og øyne»), anerkjente sin gjeld til Matteo Ricci, Lazzaro Cattaneo og Diego De Pantoja.

En annen jesuitt, den tyske Athanasius Kircher, tilskrev sin forståelse av kinesiskes fonetikk til Diego de Pantojas forklaringer om språkets fem toner.[25]

Diego de Pantojas bidrag til Kinas teknologiske utvikling[rediger | rediger kilde]

Under oppholdet i Beijing ledet pater Diego de Pantoja produksjonen av solur på europeisk vis, noe som ville være en stor suksess, siden de var mye mer presise enn tradisjonelle kinesiske klokker. Nettopp de europeiske jesuitters overlegne evne til å måle tid og til å forutsi formørkelser var kanskje være hovedfaktoren for deres prestisje ved keiserhoffet. Pater Pantoja samarbeidet med den kinesiske lærde Sun Yuanhua (konvertitt, kalt Ignatius Sun av jesuittene) i skrivingen av «Illustrert bok om soluret» som bidro til en forbedring av den tekniske kunnskap i Kina om produksjon av klokker og måling av tid, teknologiske fremskritt som var essensielle for reformene av den offisielle kalender.

Diego de Pantoja påtok seg også utarbeidelsen av en traktat om verdens geografi, basert på et europeisk verk. Han hadde ikke helt avsluttet prosjektet da han ble utvist fra Beijing i 1617. De han skjønte at han måtte forlate Beijing, etterlot han sine manuskripter i Den forbudte by. Disse manuskriptene ville bli kopiert og spredt i de lærde kretser i Beijing, og til slutt ville også jesuitten pater Giulio Aleni ble satt til å ta fatt i Pantojas arbeid og fullføre dem. Det ble publisert i 1623 under tittelen «Verden utenfor Kina». Verket besto av fem bind: «Asia», «Europa», «Afrika», «Amerika og Australia» og «De fire hav». Spesielt omfattende var den delen som ble viet til Spania i andre bind, som beskrev monarkiet og lærdomssentrene i Salamanca og Alcalá de Henares.

Verker[rediger | rediger kilde]

På spansk foreligger hans Relación de la entrada de algunos padres de la Compañía de Jesús en la China, y particulares sucesos que tuvieron y de cosas notables que vieron en el mismo reino, fra 1602.

De følgende kinesiske verker er attribuerte til pater Diego de Pantoja.[26]

  • 七克大全
  • 人類原始 [27]
  • 龐子遺銓
  • 天主實義續編
  • 天神魔鬼說
  • 受難始末
  • 辨揭

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Spansk biografisk leksikon, 9. okt. 2017, Diego de Pantoja, 20766/diego-de-pantoja
  2. ^ a b opac.vatlib.it, Diego Pantoja, 495/228877
  3. ^ a b Autoritats UB, Diego de Pantoja, a1201976
  4. ^ a b Autorités BnF, Diego de Pantoja, 16896505s
  5. ^ Det vises således for eksempel på nettstedet 龐迪 我 fra archives.catholic.org.hk.
  6. ^ Zhang Kai (1997), s. 25.
  7. ^ Bautismo de Diego, hijo de Diego Sánchez, yerno de Miguel de Gonzalo y de su mujer Mariana Pantoja. Fueron su padrino el señor licenciado Francisco Pantoja, hermano de la madre del niño y madrina Gerónima Pantoja, su hermana. Estuvieron presentes el señor Miguel de Gonzalo y Francisco de Pantoja. Kilde: Zhang Kai (1997), s. 26.
  8. ^ En tidlig versjon hadde som fullstendig tittel: Libro chino intitulado Beng Sim Po Cam, que quiere decir Espejo rico del claro corazón o Riquezas y espejo con que se enriquezca y donde se mire el claro y límpido corazón. Traducido en lengua castellana por fray Juan Cobo, de la orden de Santo Domingo. Dirigido al príncipe Don Felipe nuestro Señor (Manila, 1593)
  9. ^ Zhang Kai (1997), s. 29
  10. ^ Zhang Kai (1997), side 35.
  11. ^ Huang Qichen: «The First University in Macau: The Colégio de São Paulo», i John W. Witek (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 257-260
  12. ^ Zhang Kai (1997), s. 41.
  13. ^ Zhang Kai (1997), p. 48.
  14. ^ Zhang Kai (1997), s. 88.
  15. ^ Zhang Kai (1997), s. 57, som siterer Diego de Pantojas rapport til Toledo-provinsialen, s. 13
  16. ^ Zhang Kai (1997), s 109
  17. ^ Zhang Kai (1997), s. 109.
  18. ^ Zhang Kai (1997), s. 109 ff.
  19. ^ På nettstedet 利玛窦 的 《天主 实 义》 与 儒学 的 融合 和 困境 //www.ica.org.cn/content/view_content.asp? id = 16691 Arkivkopi hos Wayback Machine. sitert første ord i Matteo Riccis verk (天主實 義, Tiānzhǔ shí yì): 天主 何? "也 («Hvem er himmelens herre? Det er Shàngdì»).
  20. ^ Zhang Kai (1997), s. 126.
  21. ^ Zhang Kai (1997 ), s. 116. Oversettelsen av tittelen der den som tilbys av Zhang Kai. En mer bokstavelig oversettelse av den kinesiske tittelen ville være «Kompendium om de syv overvinnelser». Begrepet (克, «overvinnelse, seier») ble brukt av Pantoja for å sikte til viljens triumf over hovedsyndene.
  22. ^ Diario El País (19. september 2018): Diego de Pantoja, el primer español en los pasillos de la Ciudad Prohibida
  23. ^ Zhang Kai (1997), s. 83.
  24. ^ Zhang Kai (1997), s. 147.
  25. ^ Zhang Kai (1997), s. 157.
  26. ^ Ifølge nettsiden 龐迪我 i archives.catholic.org.hk.
  27. ^ https://web.archive.org/web/20060206071617/http://archives.catholic.org.hk/books/cyl2/index.htm

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Enrique Sáez Palazón: La cruz de ailanto. Diego de Pantoja, un misionero español en la China imperial., Las diez ciudades Ediciones, 2018, ISBN 978-84-944957-5-5
  • Zhang Kai: Diego de Pantoja y China. Obra ampliada y actualizada Editorial Popular, 2018, ISBN 978-84-7884-733-4
  • Zhang Kai: Diego de Pantoja y China, Editorial de la Biblioteca de Beijing. Obra subvencionada por la Agencia Española de Cooperación Internacional del Ministerio de Asuntos Exteriores de España, 1997, ISBN 7-5013-1443-8
  • 龐迪我 Informasjon om ego de Pantoja i archives.catholic.org.hk, lest 11. november 2007.
  • G.H. Dunne: Generation Of Giants: The Story Of The Jesuits In China In The Last Decades Of The Ming Dynasty, Kessinger Publishing, LLC, 2006 (første utgave 1962), ISBN 1-4254-4427-X
  • Augustin De Backer, Aloïs De Backer: Bibliothèque des Écrivains de la Compagnie de Jésus, 1851, s. 460 (Lire en ligne)
  • Stuart B. Schwartz: Implicit Understandings: Observing, Reporting and Reflecting on the Encounters Between Europeans and others peoples un teh early modern Era, 1994, s. 424
  • François Angelier: Dictionnaire des Voyageurs et Explorateurs occidentaux, Pygmalion, 2011, s. 526-527
  • L. Carrington Goodrich & Chao-Ying Fang (red.): Dictionary of Ming Biography, 2 bd., New York/London: Columbia University Press 1976
  • Gianni Criveller: Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni, Taipei:Taipei Ricci Institute 1997 ISBN 2-910969-02-9

Se også[rediger | rediger kilde]