Den jarlsbergske hovedvei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Rest av Den jarlsbergske hovedvei på platået over Holmestrand, nå fylkesvei 675 i Vestfold.
Den jarlsbergske hovedvei gikk rett forbi Sande kirke (Vestfold). Lithografi av P.F. Wergmann
Denne steinen ble reist i Helgeroa i 1782 for å fortelle reisende som kom vestfra at de nå var i Laurvigen Grevskab. For reisende østfra var Helgeroa et strategisk sted for videre båttransport inn Grenlandsfjorden eller til Sørlandet.

Den jarlsbergske hovedvei var lenge betegnelsen på hovedveien gjennom Vestfold.[1] Dette er en av de eldste veiene av noen lengde i vårt land; allerede i 1665 var det kjørevei for hest og vogn fra Christiania til Larvik, og noen år seinere var den forlenget til Helgeroa. Gamle Kongevei er også et navn som brukes om veien fra 1600-tallet, men gjennom søndre del av Vestfold gikk veien helst under betegnelsen Raveien, fordi den fulgte toppen av raet. Raet var et ideelt sted for veibygging, og allerede i vikingtiden vet vi at dette var en viktig ferdselsåre gjennom store deler av Vestfold.

Sørover fra Drammen[rediger | rediger kilde]

Fra Strømsø i Drammen gikk Den jarlsbergske hovedvei først i retning Svelvik; fra Tangen tok den retning mot Eik. Veien gikk forbi Sande kirke (Vestfold) og fulgte Sandebukta og sjøen til Kleivbogen, som er ved Smørstein, et stykke nord for Holmestrand. Herfra gikk veien i svinger opp fjellet, til platået overfor Holmestrand. "Angers klev" er et av stedsnavnene som er knyttet til denne bakken; øvre del er merket som sti på kartet.

Fra Holmestrandplatået til Gulli[rediger | rediger kilde]

Fra platået fulgte veien samme trase som dagens fylkesvei 675 sørover til gården Voll ved Kopstad, og gjennom tunet på gårdene Flår og Hem. Videre sørover fulgte veien omtrent samme trase som 1900-tallets E18 over slettene på innsiden av raet gjennom Undrumsdal. Ved Barkåker var det bakke opp, slik at veien kom opp på raet som den så fulgte videre, over Gulli, Fyllpå og Nauen. Gulli og Fyllpå var vikigte veikryss. Her gikk det mot sør vei til Tønsberg, og mot nord veier til Vestfolds innlandsbygder.

Langs Raveien[rediger | rediger kilde]

Auli bru krysset veien Aulielva, dette er Vestfolds nest største vassdrag. Broen heter det her. Veien fulgte raet videre vestover gjennom Stokke der den passerte Skjee kirke og Sørby-krysset.

Bommestad og Lågen[rediger | rediger kilde]

Ved Bommestad møter raet elva Lågen. Her var det lenge ferge over elva. Bakkene fra toppen av raet ned mot elva var beryktet.

Farriseidet[rediger | rediger kilde]

Farriseidet der Farriselva renner ut av innsjøen Farris var et vanskelig punkt langs veitraseen.

Over Brunlanes til Helgeroa[rediger | rediger kilde]

Helgeroa var veiens endepunkt, om man kom østfra. Her var det slik at fortsettelsen vestover var med båt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tore A. Wiik: Riksveiene som ble til E18. Fra Drammen til Larvik. s.8

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Tore A. Wiik: Riksveiene som ble til E18. Fra Drammen til Larvik.

Se også[rediger | rediger kilde]

Vestlandske hovedvei