Den gamle Zürich-krigen
| Den gamle Zürich-krigen / Alter Zürichkrieg | |||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 Østlig Sveits i midten av 1400-tallet: ██ Territoriene i den keiserlige byen Zurich (stripede land er Kyburg) ██ Territoriene i Sieben Orte, Det gamle sveitsiske edsforbund Assosierte/allierte av edsforbundet Landet for Friedrich VII, greven av Toggenburg, 1436 Moderne sveitsiske grenser | |||||||||
| |||||||||
| Stridende parter | |||||||||
 Den keiserlige byen Zürich Habsburg Vorderösterreich Frankrike | .svg){kind=small} : Det gamle edsforbund
 Vogteien fra Appezell | ||||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||||
| Fredrik III av Det tysk-romerske rike Karl VII av Frankrike | Ukjent | ||||||||
Den gamle Zürich-krigen (Alter Zürichkrieg på tysk) var en krig mellom kantonen Zürich og de andre syv kantonene i det sveitsiske edsforbundet i 1440 til 1446 om arveretten på grevskapet Toggenburg etter greveslekten dør ut. Etter grev Friedric VII døde i 1436 uten å etterlatte seg arvefølger eller testament, gjorde Zürich krav på grevskapet i Toggenburg, men kantonene Schwyz og Glarus gjort også krav på det ledige territoriet med støtte av de andre kantonene. Borgermesteren i Zürich, Rudolf Stüssi, besluttet seg for å ta grevskapet med vold i 1438 og kutte av kornleveransene til Schwyz og Glarus. To år senere ble Zürich kastet ut av edsforbundet som deretter innledet krig mot kantonen, som inngikk en allianse med keiser Fredrik III av Det tysk-romerske rike fra Habsburgshuset.
Krigen var ført med stor brutalitet fra begge sider, som utover årene ble utmattet slik at man valgt å forlike seg og inngå en fredstraktat i 1446, uten at det hadde hendt store territoriale endringer. Zürich motsto de fleste angrepene til tross for at en fransk unnsetningshær sendt av kong Karl VII av Frankrike var stoppet på Slaget ved St. Jakob an der Birs 26. august 1444, der oppdaget dauphinen - den fremtidige Ludvig XI - hvor stridbar og modige de sveitsiske pikenérene var under kampene. Dette sikret de sveitsiske leieknektene et godt ry som gjorde dem ettertraktet som leiesoldater. Det var også en unik sjøkrig på Zürichsjøen mellom de krigførende partene med forskjellige fartøyer.
Etter freden i 1446 tok det bare fire år før den frafalne kantonen kan slutte seg til det gamle edsforbundet på nytt under betingelsen om å si opp alliansen med Habsburgshuset. Da hadde edsforbundet utviklet seg til en mer fastere politisk enhet som ikke lenge hadde toleranse for selvstendige tendenser av en enslig kanton.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hans Berger: Der Alte Zürichkrieg im Rahmen der europäischen Politik: ein Beitrag zur „Aussenpolitik“ Zürichs in der ersten Hälfte des 15.Jahrhunderts. Rohr, Zürich 1978, ISBN 3-85865-043-9.
- Bernhard Stettler: Die Eidgenossenschaft im 15. Jahrhundert. Die Suche nach einem gemeinsamen Nenner. Widmer-Dean, Menziken 2004, ISBN 978-3-9522927-0-9.
- Alois Niederstätter: Der Alte Zürichkrieg: Studien zum österreichisch-eidgenössischen Konflikt sowie zur Politik König Friedrichs III. in den Jahren 1440 bis 1446 (= Forschungen zur Kaiser- und Papstgeschichte des Mittelalters. Band 14). Böhlau, Wien 1995, ISBN 3-205-05595-0.
- Peter Niederhäuser, Christian Sieber (Hrsg.): Ein Bruderkrieg macht Geschichte. Neue Zugänge zum Alten Zürichkrieg (= Mitteilungen der Antiquarischen Gesellschaft in Zürich, Band 73 / Neujahrsblatt der Antiquarische Gesellschaft in Zürich Nr. 170). Chronos, Zürich 2006, ISBN 3-0340-0755-8.