Den fjerde «byenes krig»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Den fjerde byenes krig)
Hopp til navigering Hopp til søk

Den fjerde byenes krig (februar – april 1987) under Irak-Iran-krigen på våren 1987 var sluttfasen på en lang strategisk bombeoffensiv av industrielle, økonomiske, infrastrukturmessige og deretter sivile mål siden februar 1986.

Februar 1987[rediger | rediger kilde]

Etter den kortvarige, men intense tredje byenes krigen i januar fortsatte den strategiske bombingen av mål i Iran. Den 2. februar var det 600 flyvninger av det irakiske flyvåpenet. Men i mellomtiden hadde det iranske flyvåpenet reorganiserte seg med flere operative fly enn tidligere. Det var utført flere tokter til beskyttelse av det iranske luftherredømmet. Man hadde også fått bedre operasjonell tilstand på luftvernssystemene. Uheldigvis var de nye luftvernssystemene med 35 mm luftvernskyts som var kjøpt fra Sveits ikke modifisert for positiv identifisering av egne fly slik at de kunne bli truffet.[1]

I 11. og 12. februar angrep det irakiske flyvåpenet med minst seks formasjoner kampfly den iranske hovedstaden Teheran. Tre dager senere gjennomførte det iranske flyvåpenet et dypt penetreringsraid 650 kilometer inn i Irak med 4 F-4E mot H-2 pumpestasjonen for oljerøret til Jordan, som bli skadet under flyangrepene. Denne såkalte «Operasjon Ra´d-2» i 15. februar så også den lengste redningsoperasjonen i det iranske flyvåpenets historie. Et av F-4E flyene var skutt ned av en Mirage F1EQ på ødemarken i vestlige Irak. Dagen etterpå vendte 6 F-4E tilbake til området sammen med et propelldrevet PC-6B treningsfly som landet og plukket opp besetningen over 600 kilometer inn i Irak.[1]

Våpentilstandene[rediger | rediger kilde]

Den 18. februar 1987 stoppet Saddam Hussein av flere grunner den strategiske bombeoffensiven som hadde foregått i flere faser siden februar 1986. Ifølge irakiske opplysninger hadde Massoud Rajavi, den iranske opposisjonslederen for Mujahideen e-Khalq, anmodet om at angrepene måtte avsluttes under henvisning til at folket var hardere rammet enn regimet i Teheran. Men Khomeini hadde i det skjulte gått med på å stoppe og avslo fra å starte artilleriangrep på Basra.[2]

Det irakiske flyvåpenet hadde dessuten stor tap vinteren 1986-1987, etter iranske påstander var 71 irakiske kampfly skutt ned i de siste dagene av januar. Irakiske kilder innrømmet et tap på 38 fly, 19 andre fly var rapportert skutt ned. Med det iranske luftforsvaret i bedre tilstand hadde tapene blitt merkbart, spesielt tapet av trente piloter. Det var færre piloter med høy kompetanse enn det var fly i det irakiske flyvåpenet.[3] Irakerne måtte stoppe operasjonene for å bevare styrkene sine som ble konsentrert for å angripe mindre farefulle mål.

Men den første våpentilstanden som varte i to uker, var den første i en rekke som fortsatte med kortvarige avbrytelser av rakettangrep og flyangrep på sivile mål fram til april 1987. Da hadde den konstante uroen blitt avløst av ro mellom de to landene som konsentrerte sine flyene mot maritime mål under «tankskipkrigen» og for taktiske nærstøtte av deres bakkestyrkene.

Resultatene[rediger | rediger kilde]

Etter den tredje byenes krig og den fjerde byenes krig i vinteren 1986-1987 samt den strategiske bombeoffensiven siden februar 1986 var ødeleggelsene meget stor med tegn på demoralisering og utmattelse hos det iranske folket.

Irakerne hadde gjennomført en effektiv og hensynløs bombeoffensiv mot industrielle, økonomiske, krigsvitale og ikke minst sivile mål. Hensikten hadde vært å påføre befolkningen påkjenninger og dermed påvirke regimet. Men bombeoffensiven var foretatt med et flyvåpen på noe få hundre kampfly mot et stort antall mål som de irakiske planleggerne ikke maktet å lage en systematisk angrepsplan for. Mål ble valgt tilfeldig etter politisk inngriping og noe effektiv konsentrasjon mot vitale mål for det iranske samfunnets evne til å føre krig var ikke med i planene. Det var en spredning av ressursene mot alle vitale mål istedenfor systematisk utradering av en bestemte type mål som oljefasiliteter, kraftverk, fabrikker, vannforsyning eller energiproduksjon. Det var for få fly mot for mange mål som man rammet tilfeldig så det ble for langt mellom suksessene. Det iranske luftforsvaret var i perioder helt uten av stand til å forhindre større flyangrep, men kom seg tilbake. Dessuten hadde «Operasjon Ra´d-2» demonstrert at det iranske flyvåpenet fremdeles kunne forårsake stor skade på den irakiske oljeindustrien. Flere raid med fly og helikoptre ødelagt flere radarstasjoner som fjernet noe av den irakiske radardekningen inn i Iran.

Forsøkene på effektivitet i teppebombing på sivile strøk med de strategiske bombeflyene Tu-16 og Tu-22B, med en bombelast på 9 tonn, hadde begrenset virkning med dårlig sikteutstyr. MiG-25RB som var et rekognoseringsfly som kunne fraktet flere bomber, var ustoppelig med deres høye hastighet og kunne slippe sine bomber på trygg avstand fra byen i stor høyde. Bare to MiG-25RB var skutt ned under krigen over Iran. Suksessen bak de franskbygde Mirage F1EQ skyldes pilotenes utdanning fremfor flyene. Pilotene for disse flyene var opplært i vestlig flygerutdanning og dermed hadde stor kompetanse.

Iran hadde lidd store sivile tap i perioden desember 1986 til mars 1987, 66 byer var rammet hvorav 35 under vedvarende angrep. 3 050 sivilister var drept i midten av februar,[4] etter iranske opplysninger var tre tusen drept i løpet av bare en uke i februar. Over 4 000 sivilister skal ha omkommet og 12 000 var blitt skadet under rakettangrep og flyangrep. Antallet sivilister som hadde blitt drept i februar til desember 1986 er ikke kjent, men det var flere hundre som døde eller ble såret. De sivile tapene var ikke det som utløste demoraliseringen ved begynnelsen av 1987, men at de irakiske flyene kunne angripe gang på gang helt uhindret.[5] Med mellom 200 og 500 tokter hver dag var det for få fly som var skutt ned i den lange perioden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Cooper, s. 241
  2. ^ Cordersman, s. 136
  3. ^ Cooper, s. 230
  4. ^ Cooper, s. 237
  5. ^ Cooper, s. 233

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The Lessons of Modern War Volume II The Iran-Iraq War av Anthony H. Cordesman og Abraham R. Wagner 1991 ISBN 0-8133-0955-7
  • Iran-Iraq War in the Air 1980-1988 av Tom Cooper og Farzad Bishop 2000 ISBN 0-7643-1669-9