De syv dødssynder
- Denne artikkelen handler om de syv dødssynder som kjent fra katolsk tradisjon. Se ellers De syv dødssyndene (andre betydninger).
De syv dødssyndene er ifølge katolsk teologi og tradisjon synd som
- fører til andre laster og synder
- fører til åndelige død, brudd med Gud og evig fordømmelse og fortapelse (hvis en ikke angrer og skrifter)
De syv dødssyndene er et begrep som forekommer først og fremst i den katolske kirke, ettersom protestantene fant dem irrelevante etter reformasjonen på grunn av deres oppfatning om at alle synder skiller mennesket fra Gud, men at Gud kan tilgi alle synder gjennom troen alene.
Men innen katolsk lære er det slik at særlig alvorlige synder setter synderen sin evige frelse i fare i en vesentlig større grad enn ved mindre graverende synder. Ved uskriftet alvorlig synd skal den troende holde seg borte fra kirkens sakramenter (skjønt veien til botens sakrament (skriftemålet) alltid står åpen, og det samme gjør som regel muligheten til sykesalving av bevisstløs person eller en annen som er helsemessig avskåret fra å skrifte eller tydelig å kunne tilkjennegi sin anger). En udøpt alvorlig synder kan omvende seg og bli døpt.
Det vanlige oppgjøret ved en syndig fortid vil gå gjennom skriftemålet; den kristne kan her gjennom et bevisst og reflektert oppgjør med sine handlinger, og kanskje sine beveggrunner bak disse, legge dem bak seg gjennom et oppriktig ønske om å ikke gjenta dem. Den oppriktige angeren vil da kunne gi Guds tilgivelse. Tilgivelsen formidles gjennom presten i den såkalte absolusjonen.
Dødssyndene omtales i dag ofte som «alvorlige synder», i motsetning til «svakhetssynder».[1]
Bibelsk belegg?
[rediger | rediger kilde]Noe bibelsk belegg i form av en oppramsing av de syv særlig alvorlige synder, finnes ikke, selv om det finnes lastekataloger og en del enkeltutsagn om noen synder.
Den katolske kirke mener at det finnes bibelsk belegg for selve den underliggende skjelning mellom alvorlige og mindre alvorlige synder. Et bibelsted som særlig fremheves, er 1 Joh 5, 16-17:
- Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den. ' All urett er synd, men ikke all synd fører til død.
Et annet bibelsted synes å tale om synd som ikke tilgis. Men ettersom denne synd ikke beskrives på en helt håndfast måte, har det trass i diskusjoner blant teologene ikke vært mulig å nå frem til en klar nok forståelse av dette bibelstedet.
- Men den som spotter Den hellige ånd, han får aldri tilgivelse, men forblir skyldig i en evig synd. (Mark 3, 29)
I praksis består det ingen begått og angret synd som ikke kan fremlegges under et katolsk skriftemål, eller som innebærer noe absolutt skille fra adgangen til dåpen.
Historikk
[rediger | rediger kilde].jpg)
Identifiseringen av de syv dødsyndene tillegges pave Gregor I den store. Dødssyndene er:
- Hovmod (på latin superbia)
- Grådighet (avaritia)
- Begjær (luxuria)
- Misunnelse (invidia)
- Fråtseri (gula)
- Vrede (ira)
- Latskap (acedia)
De syv dødssyndene er etter forbokstaven på de latinske begrepene også kjent under akronymet saligia.
Både såkalte lastekataloger (fortegnelser over særlig graverende synder) og andre nevnelser av særlig alvorlige synder er godt kjent innen kristendommens historie lenge før pave Gregor den store. Lastekataloger finner man i Det nye testamente. Fra tidlig 400-tall kjenner man også en opplisting av åtte hovedsynder, nedtegnet av Johannes Kassian i et verk primært beregnet for klostervesenet (De institutis coenobiorum et de octo principalibus vitiis). Dette verket opererer med åtte hovedsynder, som var hentet fra en eldre gresk oppstilling av Evagrius av Pontos. De var: Griskhet, begjær, gjerrighet, vrede, tungsinn, apati, forfengelighet og hovmod.
Den katolske kirkes katekisme fra 1992 behandler dødssynder utførlig i punktene fra nummer 1854 til 1864. Den lister ikke opp konkrete dødssynder, men fremholder i nummer 1857:
- Det må foreligge til sammen tre omstendigheter for at en synd skal være en dødssynd: «Den synd er en dødssynd hvis objekt er en alvorlig sak, og som begås fullt ut bevisst og med overlegg».
og videre i nummer 1859:
- En dødssynd krever full bevissthet og fullt overlegg. Den forutsetter at man kjenner til at handlingen er syndig og i strid med Guds lov. Den innebærer også et samtykke som er tilstrekkelig villet til at det dreier seg om et personlig valg. Affektert uvitenhet og hjertets forherdelse minsker ikke syndens preg av å være forsettlig, men øker den tvertimot.
Kardinalsynder og kardinaldyder
[rediger | rediger kilde]I den katolske kirkes etiske tradisjoner anerkjennes syv hellige hoveddyder som korresponderer til hver sin av de syv dødssynder.
| Laster | Dyder |
|---|---|
| Begjær | Kyskhet |
| Fråtseri | Måtehold |
| Grådighet | Barmhjertighet |
| Latskap | Innsatsvilje |
| Vrede | Tålmodighet/Tilgivelse |
| Misunnelse | Velvilje |
| Hovmod | Ydmykhet |
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. oktober 2007. Besøkt 2. november 2007.
- ^ Om Byneset kirke Arkivert 2. februar 2014 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) The Seven Deadly Sins – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Den katolske kirkes katekisme om dødssynder og venielle synder
