De revolutionibus orbium coelestium

De revolutionibus orbium coelestium (Om verdenshimmellegemenes bevegelser, tysk Über die Kreisbewegungen der Himmelskörper, polsk: O obrotach sfer niebieskich), første gang utgitt i 1543 i Nürnberg, er boken som la grunnlaget for den heliosentriske teorien, den er mesterverket til astronomen Nikolaus Kopernikus (1473 – 1543). Boken presenterte et alternativt verdensbilde til det ptolemeiske verdensbilde, eller geosentrismen, ved å presentere et system der Jorda og de andre planetene beveger seg rundt Sola.

Kopernikus skrev opprinnelig et utkast til systemet i en kortere tekst som heter Commentariolus. Boklisten til en fysiker, datert 1514, beskriver et manuskript som i sin beskrivelse matcher Commentariolus, så Kopernikus må ha startet arbeidet med det nye systemet før den tid. Imidlertid mener de fleste historikere at han skrev Commentariolus etter han han flyttet tilbake fra Italia, trolig rett etter 1510. På denne tiden antok Kopernikus at han skulle greie å beskrive Jordas bane i forhold til de andre planetene ganske enkelt, med færre variabler enn det som trengtes for de alfonsinske tabeller, som ble brukt innen ptolemeisk astronomi på den tiden.

Den versjonen av De revolutionibus som Kopernikus selv skrev eksisterer den dag i dag. Studier av hvilke papirtyper som er brukt har gjort det mulig å beregne i hvilken periode verket ble skrevet. Funnene tyder på at han startet med noen astronomiske observasjoner for å skaffe data for å perfeksjonere sine modeller. Han kan derfor ha startet arbeidet med å skrive boken mens han fortsatt drev med astronomiske observasjoner. I løpet av 1530-tallet var det meste av boken ferdigstilt. Men så sent som 1539 var boken ikke ferdig. Da fikk han besøk av den tyske matematikeren Georg Joachim Rheticus fra Wittenberg. Rheticus utga i 1542 en avhandling om trigonometri, som senere ble en del av den andre boken av verket De revolutionibus. Under sterkt press fra Rheticus, samtidig som han så at boken hans fikk ganske god mottakelse, gikk Kopernikus med på å gi boken til sin nære venn, Tiedemann Giese, som var biskop i Chełmno. Han sørget for at boken ble trykt i Nürnberg og utgitt rett før Kopernikus' død, i 1543.

De revolutionibus er et resultat av årtier med arbeide. Verket snudde om på det ptolemeiske verdensbildet, og beskrev et verdensbilde der Jorda roterer rundt Sola. Den innlemmet også over 1 000 år med astronomiske observasjoner (med varierende presisjonsnivå). Den ordinære engelske versjonen av boken inneholder 330 sider, 100 sider med tabeller og over 20 000 tallverdier sortert i tabeller.

Boken er dedisert til pave Paul III (i forordet, der Kopernikus forsøker å få fram at matematikken, og ikke fysikken, må være basisen for å forstå hans teori), og er delt inn i seks deler (bøker):

Del 1 inneholder en generell klargjøring av den heliosentriske teorien og en gjennomgåelse av hans verdensbilde
Del 2 er primært teoretisk og beskriver prinsippene bak sfærisk astronomi og en liste over stjernene (som basis for argumentasjonen i de senere delene av boken)
Del 3 er hovedsakelig dedikert til de tilsynelatende bevegelsene til sola og fenomener relatert til dette
Del 4 beskriver månen og dens kretsløp
Del 5 og 6 er den konkrete utredningen av det nye systemet

De revolutionibus begynner med et anonymt forord som sier at hele verket er en hypotese, noe som kan antyde at teorien kun er en spekulasjon. Men ordet hypotese kan ikke leses som dagens betydning av ordet hypotese; at dette er en teori som må testes i praksis. I stedet må ordet her forstås som at teorien er sammenhengende matematisk, men at den ikke nødvendigvis passer virkeligheten. Forordet var ansett å være Kopernikus' egen idé, helt til Johannes Kepler viste at den var et tillegg som den lutherske filosofen og teologen Andreas Osiander hadde lagt til.

Det systemet Kopernikus beskrev, består av åtte sfærer. Den åttende og ytterste sfæren består av stjerner som ikke beveger seg. I midten hadde han Sola, som heller ikke beveger seg. Planetenes rekkefølge fra Sola var: Merkur, Venus, Jorda, Mars, Jupiter og Saturn. Månen gikk i bane rundt Jorda. Han mente også at den tilsynelatende bevegelsen til Sola og stjernene skyldtes at Jorda roterte rundt sin egen akse. Selv om dette var et stort framskritt, beholdt han sirkulære baner. På grunn av dette måtte han også beholde banene til det geosentriske systemet til Klaudios Ptolemaios. På tross av dette var hans overgang fra et system der Jorda var i sentrum til et system der Sola var i sentrum svært viktig, og det satte spørsmålstegn ved Aristoteles' astronomi, selv om Kopernikus var en tilhenger av Aristoteles.

Bokens mottakelse blant andre lærde

Boken forårsaket ingen store kontroverser da den ble lansert og provoserte ikke fram anklager om helligbrøde. Det kan derfor virke som Osianders forord fungerte etter (den antatte) hensikten. I 1546 skrev imidlertid en dominikaner, Giovanni Maria Tosolani, en avhandling der han fordømmer teorien og forsvarer Den hellige skrift. Imidlertid berømmer han det matematiske grunnlaget i boken[1], men fremhever at det ikke er tilstrekkelig bevis for teorien. Tolosani hevdet også at teologen Bartolomeo Spina hadde tenkt å fordømme teorien, men at han var blitt forhindret fra dette på grunn av sykdom.

Av Kopernikus' tilhengere kan nevnes Tycho Brahe, Johannes Kepler og René Descartes. Av hans motstandere kan nevnes Martin Luther, Jean Calvin og Christophorus Clavius. Hvem som er tilhengere og motstandere varierer fra kilde til kilde, eksempelvis regnes Brahe som en tilhenger, selv om han mente at Jorda ikke beveget seg.

Noen få år etter Kopernikus' død utviklet Erasmus Reinhold de pruteniske tabeller (Tabulae prutenicae), basert på Kopernikus' observasjoner. Reinhold selv tok ikke stilling til om det heliosentriske bildet var riktig, men mente det ga bedre forutsigelser med hensyn til planetenes baner. Reinholds pruteniske tabeller ble brukt som basis for kalender-reformen under pave Gregor XIII, den gregorianske kalenderen. Tabellene ble også brukt av sjøfolk, som før dette hadde brukt stjernetabellen til Johannes Müller Regiomontanus.

Litteratur

Owen Gingerich: An annotated census of Copernicus' De revolutionibus (Nuremberg, 1543 and Basel, 1566). Leiden : Brill, 2002 ISBN 90-04-11466-1 (Studia copernicana. Brill's series; v. 2)
O. Gingerich: The Book Nobody Read : Chasing the Revolutions of Nicolaus Copernicus. New York : Walker, 2004 ISBN 0-8027-1415-3
E. Zinner: Entstehung und Ausbreitung der coppernicanischen Lehre. 2. Aufl. durchgesehen und erg. von Heribert M. Nobis und Felix Schmeidler. München : C.H. Beck, 1988 ISBN 3-406-32049-X
R.S. Westman, ed.: The Copernican achievement. Berkeley : University of California Press, 1975 ISBN 0-520-02877-5
N.M. Swerdlow, O. Neugebauer: Mathematical astronomy in Copernicus's De revolutionibus. New York : Springer, 1984 ISBN 0-387-90939-7 (Studies in the history of mathematics and physical sciences ; 10)
J.L. Heilbron: The Sun in the Church: Cathedrals as Solar Observatories. Cambridge, Massachusetts, Harvard University Press, 1999 ISBN 0-674-85433-0
The Life of Copernicus, biografi av Pierre Gassendi (2002), ISBN 1-59160-193-2 [2]
R.H. Vermij: The Calvinist Copernicans: The Reception of the New Astronomy in the Dutch Republic, 1575-1750. Amsterdam : Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen, 2002 ISBN 90-6984-340-4 [3]

Eksterne lenker