Dagfiol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dagfiol
Nomenklatur
Hesperis matronalis
L.
Populærnavn
dagfiol[1]
Klassifikasjon
RikePlanter
DivisjonBlomsterplanter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenKorsblomstordenen
FamilieKorsblomstfamilien
SlektDagfiolslekta
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

HI — Høy risiko 2023

Økologi
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Europa
Nærbilde av blomstene.

Dagfiol (Hesperis matronalis) er en toårig plante i korsblomstfamilien som opprinnelig kommer fra Italia. Dagfiol har enten hvite, rosa eller fiolette blomster som på kvelden dufter godt. Den er vurdert til høy risiko på fremmedartslista.[2]

Navn[rediger | rediger kilde]

Det vitenskapelige navnet hesperis, er gresk og betyr «aften». Dagfiol har to nære slektninger, russedagfiol (Hesperis pycnotricha) og skumringsfiol (Hesperis tristis).

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

I Norge finnes planten mange steder nordover til Trøndelag og ofte har den forvillet seg fra hager. Dagfiol trives best på frisk og næringsrik jord, i full sol eller halvskygge. Hvis blomsten kuttes ned rett etter blomstring, kan den bli flerårig og dermed komme tilbake flere år på rad.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Hele blomsten er spiselig. Den kan konserveres i smør, sukker, sirup eller eddik. Unge blader kan erstatte salatsennep.[3] Den er en gammel og populær prydplante som har vært dyrket i århundrer. Tidligere ble dagfiol brukt som medisin mot hoste, plager i luftveiene og mot skjørbuk, gikt og nyrestein.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»Åpent tilgjengelig. Artsdatabanken. 11. april 2023. Besøkt 11. april 2023. 
  2. ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for dagfiol Hesperis matronalis som HI for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023. 
  3. ^ McVicar, Jekka (1997). Til å spise opp. Oslo: Hilt & Hansteen. s. 70. ISBN 8274134540. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]