Douglas DC-7

Douglas DC-7
Et SAS DC-7 i ferd med å lande på Bromma flyplass i Stockholm
Informasjon
Rolle		Passasjerfly
Produsent		Douglas
Produsert		1953–1958
Passasjerer		99–105
Mannskap		3–4
Utviklet fra		Douglas DC-6
Spesifikasjoner
Lengde		37 m
Høyde		10,5 m
Vingespenn		42 m
Vingeareal		152 m²
Egenvekt		33 050 kg
Vekt (lastet)		65 000 kg
Motorer		4 × Wright R-3350 radialmotor (10 140 kW)
Topphastighet		650 km/t
Marsjfart		570 km/t
		7 620 m
Rekkevidde		9 016 km
Klatrefart		318 m/min

Cockpit

Douglas DC-7 er et firemotors propelldrevet passasjerfly produsert av Douglas Aircraft Company fra 1953 til 1958. Flyet var det siste store propellflyet fra Douglas og kom bare få år før jetflyene Boeing 707 og Douglas DC-8 ble introdusert. 338 fly ble produsert, og rundt 40 er fortsatt i aktiv tjeneste.

Flyets historie

Pan American World Airways bestilte DC-7 i 1945, som en sivil versjon av det militære transportflyet C-74 Globemaster. Flyselskapet kansellerte ordren like etter. American Airlines gjenopplivet prosjektet da de sendte en forespørsel om et fly med større rekkevidde enn Douglas DC-6 for sine transkontinentale ruter. På den tiden var Lockheed Constellation det eneste flyet som kunne fly uten stop fra tvers over USA fra kyst til kyst i begge retninger. Douglas var motvillig til å bygge flytypen inntil styreformannen i American Airlines, Cyrus Rowlett Smith, la inn en ordre på 25 fly, med en totalpris på $40 millioner, noe som også dekket Douglas' utviklingskostnader.

Prototypen fløy i mai 1953, og American Airlines fikk sin første DC-7 i november. Flyselskapet satte den inn i tjeneste kyst til kyst i USA, noe som tok 8 timer og gjorde at konkurrenten TWA ble tvunget til å tilby samme tjeneste med sine Super Constellations. Dog var DC-7 preget av ustabile motorer og flere transkontinentale flyvninger ble omdirigert på grunn av motorfeil i luften.

De tidlige DC-7-flyene ble bare solgt til amerikanske flyselskaper. Europeiske selskaper kunne ikke ta fordel av den økte rekkevidden i de tidlige DC-7-modellene. Derfor utviklet Douglas en variant med utvidet rekkevidde; DC-7C «Seven Seas» i 1956. Pan Am brukte DC-7C på sine første direkte flyvninger New York-London, og tvang dermed BOAC til å gå til innkjøp av flyet i stedet for å vente på leveringene av Bristol Britannia. Flytypen ble også brukt av SAS på de første flyvningene over Nordpolen til destinasjoner i Nord-Amerika og Asia. SAS ønsket en maskin som kunne fly København-Los Angeles uten mellomlanding, men det viste seg umulig i praksis.

Likevel ble salget av flytypen dårlig på grunn av at Boeing 707 og Douglas DC-8 ble lansert i oktober 1955. I 1959 startet Douglas med å konvertere DC-7A og DC-7C til DC-7F fraktfly, som utvidet flytypens levetid betraktelig. Mange DC-7 ble brukt som brannfly.

Tidligere operatører av DC-7

Alitalia American Airlines BOAC Braniff Airways Caledonian Airways Conair Delta Air Lines

Eastern Airlines Japan Airlines KLM Royal Dutch Airlines Mexicana de Aviación National Airlines Northwest Orient Panair do Brasil Pan American World Airways

Sabena SAS South African Airways Swissair Transair Sweden Türk Hava Yollari (THY) United Airlines

I dag er flere DC-7 basert i det vestlige USA, og brukt som brannslukkningsfly. Noen få andre er brukt som fraktfly. På grunn av dets motorproblemer hadde ikke DC-7 den samme lange levetiden som DC-6, som fortsatt er i omfattende bruk i forskjellige selskaper. Det amerikanske luftforsvaret så heller ikke noe potensial i flyet, men det ble likevel kjøpt inn som transportfly av noen få utenlandske luftforsvar.

Norskregistrerte DC-7

SAS hadde i årene 1956 til 1967 tilsammen 16 stk DC-7 (14 stk DC-7 og to stk DC-7C fraktfly)

Av disse var fem registrert i Norges luftfartøyregister.

• LN-MOB Torstein Viking
• LN-MOD Guttorm Viking
• LN-MOE Reidar Viking
• LN-MOG Leif Viking
• LN-MOF Roald Viking

Litteratur

• Germano da Silva, Carlos Ari César. "Buraco negro." O rastro da bruxa: história da aviação comercial brasileira no século XX através dos seus acidentes 1928–1996 (in Portuguese). Porto Alegre: Edipucrs, Second edition, 2008. ISBN 978-85-7430-760-2.
• Pearcy, Arthur. Douglas Propliners: DC-1–DC-7. Shrewsbury, UK: Airlife Publishing, 1995. ISBN 1-85310-261-X.
• United States Air Force Museum Guidebook. Wright-Patterson AFB, Ohio; Air Force Museum Foundation, 1975.
• Whittle, John A. The Douglas DC-6 and DC-7 Series. Tonbridge, Kent, UK: Air Britain (Historians) Ltd., 1971. No ISBN.
• Wilson, Stewart. Airliners of the World. Fyshwick, ACT, Australia: Aerospace Publications Pty Ltd, 1999. ISBN 1-875671-44-7
• Yenne, Bill. McDonnell Douglas: A Tale of Two Giants. Greenwich, Connecticut: Bison Books, 1985. ISBN 0-517-44287-6.

Eksterne lenker

• (en) Douglas DC-7 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Douglas DC-7 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Boeing McDonnell Douglas page on DC-7
• Airliners.net on the DC-7
• Smithsonian National Air and Space Museum page on the DC-7 – viser panorama utsyn fra cockpit og fremste cabin