Codex Sinaiticus
.jpg)
Codex Sinaiticus (London, British Library, Add. 43725; Gregory-Aland no. (Aleph) eller 01) er en Bibel skrevet med greske uncialer på pergament en gang mellom år 330 og år 350. Opprinnelig var boken komplett, men kun deler av Det gamle testamente (eller Septuaginta) har overlevd sammen med en komplett utgave Det nye testamente, samt Barnabasbrevet og deler av Hermas' hyrde. Sammen med Codex Vaticanus er Codex Sinaiticus det mest verdifulle manuskriptet for tekstkritiske analyser av både Det greske gamle testamentet og Det nye testamentet som eksisterer.
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Hele avskriften består av 342 ½ folier, skrevet i fire kolonner. Av disse tilhører 199 til Det gamle testamentet og 147 ½ til Det nye testamente, sammen med to andre bøker; Barnabasbrevet og deler av Hyrden Hermas. Det nye testamente har følgende orden: De fire evangelier, Paulus' brev, Apostlenes gjerninger, De katolske epistler og Åpenbaringen.[1]
Verkets første historie er uklar, men det er spekulert på at det er skrevet i Egypt og det er noen ganger blitt assosiert med de 50 avskriftene som ble bestilt av den romerske keiseren Konstantin den store etter at han konverterte til kristendommen.
En paleografisk studie ved Det britiske museum i 1938 avslørte at flere tekster hadde fått flere korreksjoner. De første korreksjonene ble gjort av flere skrivere før manuskriptet forlot scriptoriumet. På 500-tallet eller 600-tallet ble det gjort flere endringer. I henhold til en kolofon på slutten av Esras bok og Esters bok fastslår at kilden for disse endringene var «et meget gammel manuskript som hadde blitt korrigert ved hånden til den hellige martyren Pamphylus». Av dette er det konkludert at det hadde blitt gjort i Caesarea Palaestina på 500-tallet eller 600-tallet.[2]
Oppdagelse
[rediger | rediger kilde]Codex Sinaiticus ble gjenfunnet av Constantin von Tischendorf på det tredje besøket hans i Katarina-klosteret, som ligger ved Sinaifjellet, i 1859. På de to første besøkene hadde han oppdaget deler av Det gamle testamente, og noe ble funnet i en avfallsdynge (se Codex Frederico-Augustanus).[3] Det var tsar Alexander II av Russland som hadde gitt von Tischendorf oppdraget å lete etter manuskripter.
Etter forhandlinger kunne von Tischendorf overta dokumentene, overrekke dem til tsaren som fullt ut forsto betydningen deres og fikk dem utgitt i faksimile. Tsaren sendte 9000 rubler til klosteret som kompensasjon for klenodiet som havnet i St. Petersburg.[4]
Det har vært delte meninger om von Tischendorfs rolle i overførelsen til St. Petersburg. Klosteret selv har oppgitt at manuskriptet ble stjålet, et syn som har blitt betvilt av lærde i Europa. Det har blitt påstått at von Tischendorf utnyttet munkenes naivitet og gode vilje. En kvittering antyder at manuskriptene også var lovt å bli returnert til klosteret etter en viss tid. Manuskriptet ble uansett oppbevart i flere tiår i Nasjonalbiblioteket i Russland, men i 1933 solgte Sovjetunionen det til British Library for £100,000.[5]
I mai 1975 gjorde munkene ved Katarina-klosteret en del utbedringsarbeid og da oppdaget de et til da ukjent rom under St. Georgs kapell. Her lå det flere deler av pergamenter, blant disse lå de tretten manglende sidene fra Codex Sinaiticus’ Det gamle testamentet.[1]
Nåværende sted
[rediger | rediger kilde]Codex Sinaiticus er nå delt i fire ulike deler: 347 blader finnes i British Library i London; 12 blader og 14 fragmenter er i Katarina-klosteret; 43 blader er Leipzig universitetsbibliotek; og fragmenter fra 3 blader er i nasjonalbiblioteket i St. Petersburg.[6]
I juni 2005 ble det dannet et fellesprosjekt for å lage en digital utgave av manuskriptet som involverte alle de fire bibliotekutgavene og i tillegg en serie med andre studier. Prosjektet kommer til å inkludere bruken av hyperspektral metode for fotografering av manuskriptene for å kunne søke etter mulig skjult informasjon som slettet eller falmet tekst. Prosjektet blir koordinert av British Library. Endelig ferdiggjøring er ikke annonsert.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Skeat, T. C. "The Last Chapter in the History of the Codex Sinaiticus", Novum Testamentum XLII, 4, pp. 313-315.
- ^ Bruce A. Metzger, the Text of the New Testament, it's Transmission, Corruption and Restoration, Oxford University Press, 1992, p. 46.
- ^ Constantin von Tischendorf, Monumenta sacra inedita (Leipzig 1855), vol. I, pp. 211 ff.
- ^ Kirsopp Lake, (1911). Codex Sinaiticus Petropolitanus: The New Testament, the Epistle of Barnabas and the Shepherd of Hermas, Oxford: Clarendon Press, p. VI.
- ^ T. C. Skeat, A four years work on the Codex Sinaiticus: Significant discoveries in reconditioned ms., in: T. C. Skeat and J. K. Elliott, The collected biblical writings of T. C. Skeat, Brill 2004, p. 9.
- ^ Aland, Kurt (1995). The Text of the New Testament: An Introduction to the Critical Editions and to the Theory and Practice of Modern Textual Criticism. Grand Rapids, Michigan: William B. Eerdmans Publishing Company. s. 107–108. ISBN 978-0-8028-4098-1.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Codex Sinaiticus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- The Codex Sinaiticus Project (engelsk)
- Constantin von Tischendorf, The Discovery of the Sinaitic Manuscript (engelsk)
- Codex Sinaiticus hos bible-researcher.com (engelsk)
- Earlham College facsimile of Codex Sinaiticus (engelsk)
- British Library - webinngang til katalogen (engelsk)
