Cesare Lombroso

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Cesare Lombroso
C Lombroso.jpg
Født 6. november 1835
Verona
Død 19. oktober 1909
Torino
Gravlagt Cimitero Monumentale di Torino
Barn Paola Lombroso Carrara
Nasjonalitet Kongedømmet Italia
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Cesare Lombroso (født Ezechia Marco Lombroso; 6. november 1835 i Verona, død 19. oktober 1909 i Torino) var en italiensk lege, professor i rettsmedisin og psykiatri og stifter av kriminalantropologien. I dag er han mest kjent for sine forsøk på å lage en typelære over kriminelle. Et viktig element i denne typelæren var antropometriske metoder, bl.a. måling av hodeskallen, med henblikk på å finne ut om kriminelle individer kunne gjenkjennes på spesielle hodeformer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cesare Lombroso kon fra en jødisk familie. Han studerte medisin i Padova, Wien og Paris.

Medisinsk virke[rediger | rediger kilde]

Mellom 1863 og 1872 var ansvarlig for sinnsykeanstaltene i Pavia, Pesaro og Reggio Emilia. Årene 1874/75 ble han professor for rettsmedisin, hygiene og toksikologi i Pavia. Fra 1876 var han professor for rettsmedisin og hygiene i Torino.

Lombrosos mest kjente vitenskapelige arbeid var avhandlingen L'uomo delinquente (Forbrytermennesket) som kom ut første gang i 1876. I 1893 fulgte han opp denne med en studie av den kriminelle kvinnen (La donna delinquente).

Han skapte skole sammen med juristene Enrico Ferri og Raffaele Garofalo. Sammen etablerte de den «positivistiske skolen» i strafferetten, i uttalt opposisjon til den klassiske skolen, representert ved bl.a. Cesare Beccaria.[1] Den positivistiske skolen så på tanken om den frie viljen som en illusjon, som var tilbakevist av moderne vitenskap. Kriminelle handlinger var for dem resultatet av nødvendigheter, ikke av beslutninger truffet med fri vilje. Kriminalitet var for positivistene utslag av bestemte personlighetstyper, som som oftest var medfødt. Mange av de som fylte fengslene var å anse som «fødte forbrytere». Det vesentlige hensyn å ta i utforming av straff ble dermed ikke om den kriminelle «fortjente» straff, men om samfunnet var tjent med å forsvare seg mot dem som i kraft av sin personlighet var «farlige individer».

Gjennom etableringen av denne skoleretningen medvirket Lombroso til at vitenskapelig tenkning ble trukket med i strafferettstenkning og forskning rundt kriminalitet.[1] Han vant vid berømmelse i og utenfor Europa på slutten av 1800-tallet, og hadde en dyptgående innflytelse på strafferettens og kriminologiens utvikling. Den positivistiske skolen hadde en betydlig innflytelse på den norske straffeloven av 1902.[2]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Strasser: Verbrechermenschen. Zur kriminalwissenschaftlichen Erzeugung des Bösen (1984), erweiterte Neuausgabe Campus, Frankfurt 2005, ISBN 978-3-593-37747-6
  • Delia Frigessi: Cesare Lombroso. Einaudi, Turin 2003, ISBN 88-06-13866-9
  • Mary Gibson: "Born to crime." Cesare Lombroso and the origins of biological criminology. Praeger, Westport (Connecticut) 2002, ISBN 0-275-97062-0
  • Klaus Hofweber: Die Sexualtheorie des Cesare Lombroso. München, Univ. Diss., 1969
  • Giorgio Colombo: La scienza infelice. Il Museo di antropologia criminale di Cesare Lombroso. Bollati Boringhieri, Turin 2000
  • Mariacarla Gadebusch Bondio: Die Rezeption der kriminalanthropologischen Theorien von Cesare Lombroso in Deutschland von 1880–1914. Matthiesen, Husum 1995 (Abhandlungen zur Geschichte der Medizin und der Naturwissenschaften 70), ISBN 978-3-7868-4070-1
  • Delia Frigessi, Ferruccio Giacanelli, Luisa Mangoni (ed): Cesare Lombroso. Delitto, genio, follia. Scritti scelti. Bollati Boringhieri, Torino 2000
  • Erich Wulffen: Cesare Lombrosos Lehre vom Verbrecher. In: Jürgen Seul, Albrecht Götz von Olenhusen (Hrsg.): Erich Wulffen - Zwischen Kunst und Verbrechen: Kriminalpsychologische Aufsätze und Essays. Elektrischer Verlag, Berlin 2015.
  • Wilhelm Büttemeyer: «Cesare Lombroso» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 5, Herzberg 1993, ISBN 3-88309-043-3, sp. 202–204.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hauge, Ragnar (1996). Straffens begrunnelser. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788200225102. 
  2. ^ Dahl, Tove Stang (1992). Barnevern og samfunnsvern: stat, vitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge. Oslo: Pax. ISBN 82-530-1582-8.