Camille Pissarro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Camille Pissarro
1830-1903
Camille Pissarro «Le Pont-Neuf»
1830-1903

Camille Pissarro (født 10. juli 1830 i Charlotte Amalie på øya Sankt Thomas i Dansk Vestindia - i dag De amerikanske Jomfruøyer, død 13. november 1903 i Paris) var en dansk-fransk maler. Han blir regnet som en av de viktigste malerne innen den impresjonistiske bevegelsen på 1800-tallet. Han er mest kjent for sine landskapsmalerier, men også for sine mange fremstillinger av Paris og byens broer.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Camille Pissarro ble født i Dansk Vestindien og ble sendt til Paris av sin velhavende jødiske familie for å avslutte sin utdannelse. Han utviste opplagte kunstneriske evner, og i 1855 ble han mottatt på Académie Suisse, der han møtte Claude Monet.

Han ble stamgjest på Café Guerbois, hvor Édouard Manet, Edgar Degas, Pierre-Auguste Renoir og Paul Cézanne holdt til.

Han forble sosialist hele sitt liv og brukte megen energi på å arrangere impresjonistutstillingene, han deltok som den eneste maler på samtlige alle åtte utstillinger.[1][2] Han var også en entusiastisk støtte for unge nye talenter, som Paul Signac, Georges-Pierre Seurat, Vincent van Gogh og Maximilien Luce.

Hans affære med morens tjenestepike, Julie Véllay, ble tatt ille opp, men paret giftet seg i 1870 og fikk seks barn, som alle viste seg å ha kunstneriske evner. Camille Pissarro forble dansk statsborger hele sitt liv.[3][4]

Vennen Fritz Melbye[rediger | rediger kilde]

Camille Pissarro, Portræt af maleren Fritz Melbye, 1857, Statens Museum for Kunst
Gave fra Pissarro til Fritz Melbye[5]

På Sankt Thomas møtte Pissarro den danske landskaps- og marinemaler Fritz Melbye, med hvem han i årene 1852-54 reiste til Caracas i Venezuela. De tilbrakte nesten to år i Venezuela med atelier i Caracas og fant her deres motiver i gatene, på markedene og under turer i fjellene omkring byen. i 1855 vendte han tilbake til sin fødeøy, han dro senere samme år til Paris for å utdanne sig til kunstner. Hans første læremester var Fritz Melbyes eldre bror Anton, som var bosatt i Paris.[6]

Læreår[rediger | rediger kilde]

Pissarro studerte hos Corot ved Académie Suisse i Paris, hvor han lærte Manet, Monet og formodentlig også Courbet og Cézanne å kjenme. Corot rådet ham til å male små skidser direkte etter naturen og å fremfor alt studere lyset og farvetonenes valører. Tidlige landskapsmalerier som Mergelgraven i Chennevières (1864-1865) ble meget verdsatte av Zola, Castagnary og andre kritikere, men ble neglisjert av publikum. Pissarro tjente på denne tid til livets opphold ved å dekorere rullegardiner og vifter.[7]

Etablert kunstner[rediger | rediger kilde]

Fra slutten av 1860-erne hørte Pissarro til de ledende impresjonister; kun han udstilte på alle åtte udstillinger (1874-1886), som han for en stor dels vedkommende selv organiserte. Som lærer for blant andre Cézanne og Gauguin utøvde han en stor innflytelse, men var samtidig selv åpen for forandringer i sin egen malergjerning. I 1880-årene, da han ikke lenger var tilfreds med sin egen måte å måle på, opptok han Seurats divisjonistiske teknikk, og suiten malerier med enkelte motiver sett under varierende lysforhold var direkte inspirert av Monet.

Mellom 1870 og 1872 bodde Pissarro i London, hvor han beundret John Constable, J.M.W. Turner og det nederlandske maleri, men hans egentlige hjem var Pontoise frem til 1874, da han flyttet til Eragny. Pissarros malerier adskiller seg på to viktige punkter fra de andre impresjonisters: for det første er de mer omhyggelig komponerte, især dem fra Pontoise som Côte du Jallais (1867), med en høy horisontlinje. Det var slike malerier som påvirket Cézanne, som i intervaller arbeidet sammen med Pissarro i Pontoise (1872-1877). For det annet var hans landskaper - samtidig som de utgjorde direkte observafjoner av visse lysforhold - alltid befolkede.

I 1880årene viste han verdsettelse av Georges Seurat og neoimpresjonistene. Etter tidligere fortrinnsvis å ha malet landskaper, gikk han i 1890-årene hovedsakelig over til bybilder med motiver blant andet fra Paris og Rouen, noe som innhøstet ham stor berømmelse.

I 1897 leide Pissarro seg inn på Hôtel de Russie i Paris, der ham bodde til 25. april. I januar bodde han på Hôtel-Restaurant de Rome i Paris, der han malte seks malerier, tre av rue Saint-Lazare, to av rue d'Amsterdam og ett av place du Havre. Disse malerier var kunsthandler Paul Durand-Ruel meget begeistret for og kjøpte dem alle. Durand-Ruels begeistring gjorde at Pissarro innlosjete seg på Hôtel de Russie i et værelse med oversikt over boulevard Montmartre og boulevard des Italiens. Her på Hôtel de Russie malte Pissarro 16 malerier, 14 av boulevard Montmartre og 2 boulevard des Italiens. Durand-Ruel kjøpte 12 av disse malerier fra Hôtel de Russie den 11. mai.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Camille Pissarro Biography, Art, and Analysis of Works | The Art Story
  2. ^ CAMILLE PISSARRO (1830–1903) |
  3. ^ Camille Pissarro | Gyldendal - Den Store Danske
  4. ^ Goldberg : Magasin om jødisk kunst, kultur, religion, samfund, side 48-50 - Kasper Monrad, "Den første jødiske avantgardekunstner", side 48
  5. ^ Søg i SMK - Statens Museum for Kunst
  6. ^ Goldberg : Magasin om jødisk kunst, kultur, religion, samfund, side 48-50 - Kasper Monrad, "Den første jødiske avantgardekunstner", side 49
  7. ^ PISSARRO’S FANS — A RARE LOOK AT TWO | ART BOOK ANNEX
  8. ^ Pissarro - Catalogue critique des peintures - Critical Catalogue of Paintings. Volume III, side 725 og 728

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]