Byggesaksforskriften
| Byggesaksforskriften | |||
|---|---|---|---|
| Type | Forskrift | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Myndighet | Kommunal- og moderniseringsdept. | ||
| Vedtatt | 26. mars 2010 | ||
| Nettside | lovdata.no | ||
Byggesaksforskriften av 2010 (vanligvis forkortet til: SAK eller SAK10) er en forskrift til den norske plan- og bygningsloven av 2008. Forskriftens offisielle navn er: FOR-2010-03-26-488 Forskrift om byggesak. Den er fastsatt av Kommunal- og regionaldepartementet 26. mars 2010 og trådte i kraft den 1. juli 2010 med visse unntak som trer i kraft 1. juli 2011.
Byggesaksforskriften inneholder nærmere utdypning og utfylling av en del bestemmelser i plan- og bygningsloven. Forskriften er delt i fem deler og delene har bestemmelser om tiltak, søknader om tillatelser og ansvarsrett, saksbehandling, kontroll, kommunenes tilsyn, refusjon av kostnader til vei, vann og avløp, samt regler om utbyggingsavtaler.
Første del: Generelle bestemmelser[rediger | rediger kilde]
Her finner vi forskriftens formålsbestemmelse som er inndelt i bokstavene a – f. Forskriftens formål er særlig å sikre at det blir en god oppfølgning av bestemmelsene i loven. Noen av de viktige begrepene som er brukt i loven og forskriften, er definert i § 1-2. Det er i forskriftens første del også en bestemmelse om plikten til å gi riktige opplysninger til kommunen.
Andre del: Søknadsplikt, innhold i og behandling av søknader[rediger | rediger kilde]
Hvilke tiltak som bare er tillatt etter å ha fått innvilget en søknad (byggesøknad), er bestemt i plan- og bygningsloven. Forskriftens andre del har nærmere bestemmelser om søknadsplikten. Der er også listet opp de nokså små og beskjedne tiltakene som er unntatt fra byggesaksbehandling. Deretter kommer forskriftens kapittel 5 med de generelle og mer spesielle kravene til søknadene. Der er det også krav til den dokumentasjonen som skal følge med søknadene. Kommunenes saksbehandling finner vi i de neste kapitlene, bl.a. bestemmelser om forhåndskonferanse, kommunenes samordning med andre myndigheter som blir berørt av tiltakene, rammetillatelse og tidsfrister for kommunene. Sist er det bestemmelser om ferdigstillelse av tiltak med ferdigattest, eventuelt også med midlertidig brukstillatelse.
Tredje del: Godkjenning og ansvar[rediger | rediger kilde]
Her er de nærmere reglene om hvordan foretak skal bli godkjent med ansvarsrett. Det er strenge krav som stilles til foretak for å få ansvarsrett, bl.a. må de ha visse systemer og rutiner, faglig utdanning og praksis. De enkelte oppgavene for de som blir godkjent som ansvarlige for tiltaket, er oppregnet i forskriftens kapittel 12 med overskrift Ansvar. Ordningen med sentral godkjenning for ansvarsrett i et eget register, bl.a. hva som er «godkjenningsområder», er nærmere bestemt i kapittel 13.
Fjerde del: Kontroll, tilsyn og overtredelsesgebyr[rediger | rediger kilde]
Et viktig krav i loven og forskriften er at noen foretak – i visse tilfeller – skal kontrollere de foretakene som står for prosjektering og utførelse av tiltakene. Det er da ikke snakk om foretakets egenkontroll, men om kontrollerende foretak som skal være uavhengige av de foretakene som de kontrollerer. For en del oppgaver som særlig dreier seg om helse, miljø og sikkerhet, er det pålagt (obligatorisk) uavhengig kontroll. Kommunen kan i noen andre tilfeller også pålegge slik kontroll. Hvordan kontrollen skal foregå, er det flere bestemmelser om i forskriften.
Kommunene er pålagt å føre tilsyn med tiltakene og de ansvarlige foretakene. Ved overtredelser av lov, forskrifter, tillatelser og andre vedtak kan kommunene ilegge gebyrer. De kan variere fra kr 10 000 til kr 200 000, etter som hvor alvorlige overtredelsene er.
Femte del: Diverse bestemmelser[rediger | rediger kilde]
Det er mulig for den som har kostnader til å anlegge vei, vann og avløp i et tiltak, å få deler av kostnadene betalt av andre som også får nytte av disse anleggene. Forskriftens femte del har bestemmelser om hvordan fordelingen av kostnadene skal foretas, og når slik refusjon kan kreves inn.
Noen kommuner har benyttet seg av å kreve utbyggingsavtaler for å få utbyggere til å gi ekstra ytelser mot å få byggetillatelse. Anledningen til å gjøre dette ble begrenset allerede ved endringer i den forrige plan- og bygningsloven av 1985. Det er begrensinger også i plan- og bygningsloven av 2008 kapittel 17, og det er utfyllende bestemmelser i forskriften kapittel 18.