Khiva-khanatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Utstrekning ca 1700
Utstrekning ca 1900 (grå markering)

Khiva-khanatet var inntil den sovjetiske revolusjon i 1917 en russisk vasallstat i Turan sør for Aralsjøen, ca 60 000 km2 med ca. 800 000 innbyggere, hvorav halvdelen var nomader. Størstedelen av Khiva-khanatets areal var flat sandørken, bare langs elven Amu-Darja og de mange kanaler ut fra den fantes dyrket land, i alt utgjorde dette mindre enn 10 % av arealet.

Khiva var i innskrenket forstand navnet på en oase ved Amu-Darjas nedre løp, men i utvidet forstand navnet på hele det landområdet som ble begrenset mot vest av Det kaspiske hav, mot sør av Persia (Khorasan) og hazarenes land, mot øst av khanatene Bokhara og Khokand, mot nord av Syr-Darjas nedre løp, Aralsjøen og den truchmenske isthmus. Over landområdene var grensene lite definert.

Landskapet[rediger | rediger kilde]

Khiva-khanatet (her Karasm) på et fransk kart fra 1734. Khanatet omgir Aralsjøen og omfatter deler av det senere Kasakhstans og Turkmenistans kaspiske kyst

Den nordøstlige del ble utgjort av Sir-elvens delta, avvekslende sandet og sumpet og dekt med umåtelig store rørskoger ved Aralsjøens sandbredder (etterhvert store områder med uttørket tidligere sjøbunn) og en del av ørkenen Kysilkum (rød sand). I sørvest ligger Amus dal. Flodbreddene her er lave, men beliggende i en dal av vekslende bredde, og som i alle retninger var gjennomskåret av tallrike kanaler, og hvor elvens vann ble ledet ut over en lang strekning som ble dyrket med den ytterste omhu. Dette gjaldt særlig rundt oasen Khiva, som er ca. 25 mil lang og over 20 mil bred, og hvor det er 20 store kanaler, 20 til 30 meter brede.

Syd og sydvest for Amus dal strekker den store ørkenen Kharesm (den glansfulle). I den sørøstlige del ligger oasen og byen Merv ved Murghab-elven. Merv var tidlig et muslimsk senter. og var også det sted hvor Abu Muslim i 748 utropte Abbasidedynastiet. I en kort periode (813-818) var Merv også hovedstad for hele den muslimske verden.

Vest for Amu ligger de turkmenske stepper langs Det kaspiske hav. Det er et ørkenlandskap med en del gressrike oaser, enkelte steder forekommer korndyrking.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet i området er kontinentalt og regnfattig. I Petro-Aleksandrovsk er middeltemperaturen for januar ÷5,2 °C, for juli: 28,4 °C. Middelekstremene i det nærliggende Nukus er ÷26,3 °C og 40,5 °C. Den årlige nedbør er i Nukus 8,7 cm, hvorav det meste faller i vinter- og vårmånedene. Om vinteren er elven tilfrosset. Løvet springer ut allerede sent i mars, og høsten kommer i begynnelsen av juli. Sterke stormer herjer landet, særlig om høsten og vinteren. Regn og snø er sjelden, desto hyppigere er dugg og islag.

Dyreliv[rediger | rediger kilde]

Av ville dyr finnes i tilknytning til steppene blant annet hjort, en antilopeart, rever, ulver, sjakaler.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Beboernes antall lot seg før den russiske revolusjon ikke bestemme og ble derfor oppgitt ytterst forskjellig (fra 300.000 til 2 millioner).[trenger referanse] De bestod av usbekere, det herskende folk av tyrkisk-tatarisk herkomst, lite i antall (omkring 30.000) men mektig ved sammenhold, som vesentlig levde av landbruk. I byer og landsbyer levde dessuten en del sarter (bukharer) av persisk herkomst, bosatte åkerdyrkere og handelsmenn (kanskje 100,000), karakalpakker (sorthoder) - fattige nomader i de nordlige og nordøstlige stepper (100,000), kirgiser og turkmener – tallrike nomadegrupper i de vestlige stepper.

Turkmenerne ble i midten av 1800-tallet skildret av russere og andre som bedragerske, havesyke og grusomme røvere som anstilte formelige menneskejakter og solgte fangene til oasebeboerne, som brukte dem til å dyrke jorden. Da Muraviev var i Khiva (1819 og 1820) var det der 3.000 russiske og 30.000 persiske slaver.

Språk[rediger | rediger kilde]

Språket var forskjellige tyrkiske dialekter.

Religion[rediger | rediger kilde]

Befolkningen var tradisjonelt sunnimuslimer.

Næringsveier[rediger | rediger kilde]

Det ble dyrket hvete, bygg, hirse, ris, tobakk, meloner, epler, ferskener, morbær og vin, senere også bønner, poteter, kål og bomull. Det ble eksportert bomull, silke, ull og korn.

Handelen ble i midten av 1800-tallet især drevet med turkmenere, imidlertid gikk det også karavaner fra Bukhara og til Russland.

Hovedstaden Khiva[rediger | rediger kilde]

Hovedstaden Khiva ved en vanningskanal fra Amu-Darja talte omkring 5 000 innbyggere, var en fattig og skitten by med leirhytter og en ringmur av leire. På en høyde lå citadellet med khanens palass. Der fantes mange moskeer og medresser, men den eneste betydelige bygning var moskeen Palvan-Ata med byens skytshelgens grav. Dessuten kan nevnes Seyid Bai-moskeen og Djumma-moskeen.

Gatene var svingete og meget trange. Husene var nesten alle bygd av leire, men var likevel temmelig bestandige ettersom det regnet så sjeldent. Kjøpmannsboder var det få av, men to ganger om uken var basarene åpne.

Khanen av Khiva[rediger | rediger kilde]

Khanen av Khiva ble ansett som nomadestammenes overherre, men han måtte selv fra 1854 anerkjenne det russisk overherredømmet. Han hadde en bataljon regulært infanteri og noe artilleri, men bare i en måtelig forfatning; dessuten skulle han kunne stille 25 000 mann i irregulære tropper, hvorav omtrent de 5.000 hadde bøsser. Han residerte i Khiva. Khanens palass var ganske ubetydelig.

Historie[rediger | rediger kilde]

Khiva ble i oldtiden bebodd av choaresmierne, som omtales allerede av Herodot.

I 680 kom landet under arabisk herredømme, senere under seldsjukkene. I slutten av det 11. århundre ble Kutbh Eddin Muhammed, sønn av en tyrkisk slave, stattholder i Khiva, og under ham blomstret landet opp og ble snart en trussel for seldsjukkene. Under hans etterfølgere ble grensene utvidet, slik at Khiva omkring år 1200 hersket over hele Persia og Afghanistan.

I 1220 ble Khiva erobrert av Tolui, en sønn av Djengis Khan, og 1379 av Timur Lenk. Etter i omtrent hundre år å ha hatt fred kom Khiva en kort tid under perserne, som i sin tur atter ble fordrevet av usbekerne.

I 1709 løsrev Kokand seg og dannet en egen stat, Kokand-khanatet.

Det første sammenstøt med russerne fant allerede sted i begynnelsen av 1700-tallet, og Khiva stod en kort tid under russisk herredømme. Under Alla Kuli Khan (1825-42) kom Khiva atter i krig med Russland, men den russiske hær gikk nesten fullstendig til grunne ved frost og sykdom. De påfølgende fyrster var Raham Kuli Khan (1842-45), Muhammed Arnin Khan (1845-55), Abdulla Khan (1855-56), Kutlugh Murad Khan (1856), Seyid Muhammed Khan (1856-65), Seyid Muhammed Rahim (1865-1910), deretter Seyid Asfendiar.

Seyid Muhammed Rahim ytet hjelp til kigiserne under deres opprør mot russerne, hvilke derpå (1872) under general Kaufmann rykket frem mot Khiva. Etter slaget ved Mandyk (mai 1873) ble hovedstaden erobert, og fred ble sluttet i august. Khiva avstod alt land på høyre bredd av Amu-Darja og skulle betale 2,2 millioner rubler i erstatning i løpet av 20 år. Russerne skulle ha samme rettigheter som landets egne innbyggere, og Russland skulle overta landets utenriksanliggender.

Etter tsardømmets fall i Russland i mars 1917 ble Khiva proklamert som republikk, hvis selvstendighet senere ble anerkjent av sovjetstyret i Moskva, med hvilken den ble alliert gjennom en vennskapsavtale av 30. september 1920.

Khaner av Khiva (1511–1920)[rediger | rediger kilde]

Arabshahid-dynastiet (Yadigarid Shabanid-dynastiet, 1511–1804)[1][rediger | rediger kilde]

Grenser for det russiske rikes vasallstater Khiva, Bokhara og Kokand i årene 1902–1903.
  • Ilbars I (1511–1518)
  • Sultan Haji (1518–1519)
  • Hasan Quli (1519–1524)
  • Bujugha (1524–1529)
  • Sufyan (1529–1535)
  • Avnik (1535–1538)
  • Qal (1539–1549)
  • Aqatay (1549–1557)
  • Dust Muhammad (1557–1558)
  • Haji Muhammad I (1558–1602)
  • Arab Muhammad I (1602–1623)
  • Isfandiyar (1623–1643)
  • Abu al-Ghazi I Bahadur (1643–1663)
  • Anusha (1663–1685)
  • Khudaydad (1685–1687)
  • Muhammad Awrang I (1687–1694)
  • Chuchaq (1694–1697)
  • Vali (1697–1698)
  • Ishaq Agha Shah Niyaz (1698–1701)
  • Awrang II (1701–1702)
  • Musa (1702–1712)
  • Yadigar I (1712–1713)
  • Awrang III (c. 1713 – c. 1714)
  • Haji Muhammad II (c. 1714)
  • Shir Ghazi (1714–1727)
  • Sarigh Ayghir (1727)
  • Bahadur (1727–1728)
  • Ilbars II (1728–1740)
  • Tahir (1740–1742)
  • Nurali I (1742)
  • Abu Muhammad (1742)
  • Abu al-Ghazi II Muhammad (1742–1747)
  • Ghaib (1747–1758)
  • Abdullah Qara Beg (1758)
  • Timur Ghazi (1758–1764)
  • Tawke (1764–1766)
  • Shah Ghazi (1766–1768)
  • Abu al-Ghazi III (1768–1769)
  • Nurali II (1769)
  • Jahangir (1769–1770)
  • Bölekey (1770)
  • Aqim (første gang, 1770–1771)
  • Abd al-Aziz (ca. 1771)
  • Artuq Ghazi (ca. 1772)
  • Abdullah (ca. 1772)
  • Aqim (annen gang, ca. 1772 – ca. 1773)
  • Yadigar II (første gang, ca. 1773–1775)
  • Abu'l Fayz (1775–1779)
  • Yadigar II (annen gang, 1779–1781)
  • Pulad Ghazi (1781–1783)
  • Yadigar II (tredje gang, 1783–1790)
  • Abu al-Ghazi IV (1790–1802)
  • Abu al-Ghazi V ibn Gha'ib (1802–1804)

Qungrat-dynastiet (1804–1920)[rediger | rediger kilde]

Isfandiyar Jurji Bahadur ca. 1911.
  • Iltazar Inaq ibn Iwaz Inaq Biy (1804-1806)
  • Abu al-Ghazi V ibn Gha'ib (1806)
  • Muhammad Rahim Bahadur (1806-1825)
  • Allah Quli Bahadur (1825-1842)
  • Muhammad Rahim Quli (1842-1846)
  • Abu al-Ghazi Muhammad Amin Bahadur (1846-1855)
  • Abdullah (1855)
  • Qutlugh Muhammad Murad Bahadur (1855-1856)
  • Mahmud (1856)
  • Sayyid Muhammad (1856 – september 1864)
  • Muhammad Rahim Bahadur (10. september 1864 – september 1910)
  • Isfandiyar Jurji Bahadur (september 1910 – 1. oktober 1918)
  • Sayid Abdullah (1. oktober 1918 – 1. februar 1920)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ sammensatt etter Y. Bregel, ed. (1999), Firdaws al-iqbal; History of Khorezm. Leiden: Brill.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]