Hopp til innhold

Britisk sikkerhetskoordinering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Britisk sikkerhetskoordinering
Stiftet1940
LandStorbritannia
Daglig lederWilliam Stephenson
Opphørt1945
BSC opererte fra 35. og 36. etasje I International Building, Rockefeller Center, New York under Andre Verdenskrig

British Security Co-ordination (BSC) var en hemmelig organisasjon opprettet i New York City av den britiske hemmelige etterretningstjenesten (MI6) i mai 1940 med godkjennelse fra statsminister Winston Churchill.

Hensikten var å undersøke fiendtlige aktiviteter, forhindre sabotasje mot britiske interesser i Amerika, og mobilisere pro-britisk opinion i Amerika. Som et «kjempestort hemmelig byrå for landsomfattende nyhetsmanipulasjon og svart propaganda», påvirket BSC nyhetsdekningen i Herald Tribune, New York Post, The Baltimore Sun og Radio New York Worldwide.[1] Historiene som ble spredt fra organisasjonens kontorer i Rockefeller Center, ble deretter legitimt tatt opp av andre radiostasjoner og aviser, før de ble formidlet til det amerikanske publikum.[1] Gjennom dette ble anti-tyske historier plassert i store amerikanske medier for å hjelpe til med å endre offentlig opinion.[2]

Dekket var British Passport Control Office. BSC fikk støtte fra lederen for US Office of Strategic Services, William J. Donovan (hvis organisasjon var modellert på britiske aktiviteter), og den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt, som var sterkt antinazistisk.[3]

Begynnelse

[rediger | rediger kilde]
Som leder For Den Britiske Sikkerhetskoordineringen, William Stephenson har blitt kreditert for å ha endret Den Amerikanske opinionen fra en isolasjonistisk holdning til en støttende tendens angående Amerikas inntreden i Andre Verdenskrig.[4]

Krigserklæringen mot Tyskland fra britisk side i september 1939 tvang til en brudd i forbindelsen mellom SIS (MI6) og FBI på grunn av nøytralitetslovene fra 1930-tallet. William Stephenson ble sendt til USA av lederen for SIS for å se om forbindelsen kunne gjenopplives i et omfang der SIS kunne operere effektivt i USA. Mens J. Edgar Hoover var sympatisk, kunne han ikke gå imot Utenriksdepartementet uten presidentens autorisasjon; han mente også at dersom det ble autorisert, burde det være en personlig forbindelse mellom Stephenson og ham selv uten at andre departementer ble informert. Roosevelt støttet imidlertid samarbeidet.

Stephensons stedfortreder i BSC var den australsk-født britiske etterretningsoffiseren Dick Ellis. Parret hadde blitt introdusert av Sir Ralph Glyn.

Ellis sa at Stephenson «hadde levert en stor mengde informasjon om tysk reoppbygging til Mr. Churchill på den tiden han ikke var ved makten [før mai 1940], men spilte en ganske viktig rolle i å gi bakgrunnsinformasjon til medlemmer av [underhuset] House of Commons som var mye mer bekymret for hva som skjedde enn administrasjonen [til statsminister Neville Chamberlain] syntes å være på den tiden... Jeg introduserte ham for mine egne kanaler, til ledere for etterretning. Og det førte til at han ble spurt om han skulle til Amerika... om han kunne gjøre det han kunne for å gjenopprette en forbindelse mellom sikkerhetsmyndighetene her og FBI.»[5]

Forbindelsen var nødvendig fordi Storbritannias fiender allerede var til stede i USA og kunne forvente sympati og støtte fra tyske og italienske innvandrere, men myndighetene der hadde ingen mandat eller interesse i aktiviteter som ikke var direkte mot USAs sikkerhet.[6]

Stephensons rapport om den amerikanske situasjonen talte for en hemmelig organisasjon som handlet utover rent SIS-aktiviteter og dekket alle hemmelige operasjoner som kunne gjøres for å sikre bistand til Storbritannia og en eventuell USAs inntreden i krigen. Stephenson fikk dette mandatet og den tradisjonelle dekningen som "Passport Control Officer", som han tok i juni 1940. Selv om den eksisterende oppsettet i New York manglet, kunne Stephenson benytte sin personlige forbindelse med Hoover, støtten fra Canada, den britiske ambassadøren og hans bekjentskaper med amerikanske intervensjonister.

Operasjon

[rediger | rediger kilde]

Kontoret, som ble etablert for etterretnings- og propagandatjenester, ble ledet av den isländsk-kanadiske industrimannen William Stephenson. Dens første oppgaver var å fremme britiske interesser i USA, motvirke nazipropaganda og beskytte atlanterhavskonvoiene mot fiendtlig sabotasje.

BSC ble registrert av Utenriksdepartementet som en utenlandsk enhet. Det opererte ut fra rom 3603 i Rockefeller Center og var offisielt kjent som British Passport Control Office, hvorfra det hadde ekspandert. BSC fungerte mer som administrativt hovedkvarter enn operativt for SIS og Special Operations Executive (SOE) og var en kanal for kommunikasjon og forbindelse mellom amerikanske og britiske sikkerhets- og etterretningsorganisasjoner.[7]

BSC brukte en rekke legitime kanaler for sitt arbeid. I 1940 ble en tysk agent, Gerhard Alois Westrick, som dyrket støtte og mulig sabotasje blant amerikanske oljeselskaper, effektivt avslørt gjennom nyhetsartikler plassert i New York Herald Tribune. En bølge av offentlig indignasjon ble etterfulgt av Weldricks utvisning fra USA og den tvungne avgangen til lederen av Texaco (Torkild Rieber). Gjennom tredjeparter utviklet BSC den uavhengige og ideelle WRUL kortbølge-radioens utenlandske språksendtkapasitet og matet den deretter med historier de ønsket å spre globalt. Stasjonen hadde et stort antall lyttere som korresponderte med stasjonen, noe som gjorde det mulig å direkte overvåke reaksjonene på sendingene. En periode var stasjonen uvitende agent for BSC; etter at USA gikk inn i krigen, ble WRUL-operasjonen overført til amerikansk kontroll.[trenger referanse]

Selv om britene og amerikanerne samarbeidet på statsminister-presidentnivå på den tiden, opphisset ankomsten av «britiske spioner» til USA J. Edgar Hoover, direktør for Federal Bureau of Investigation, og misfornøyde det amerikanske Utenriksdepartementet.[trenger referanse]

Stephenson og Hoover så ikke øye til øye, men hadde samarbeidet i en rekke operasjoner mot spionasjeaktiviteter fra nazi-Tyskland i USA. Britene ansatte amerikanere til tross for løfter om annet. Amerikanerne som ble rekruttert i BSC, fikk britiske identifikasjonsnumre som begynte med sifrene 4 og 8, tilsynelatende representerende de 48 statene.[trenger referanse]

I 1939 arrangerte Stephenson at Princess Hotel i den britiske festningskolonien Bermuda skulle bli et sensurssenter (etter å opprinnelig ha operert på Prospect Camp). All post, radio- og telegraftrafikk som var ment for Europa, USA og Fjernøsten ble avlyttet og analysert av 1 200 sensurister fra British Imperial Censorship, en del av British Security Coordination (BSC), før den ble rutet til sin destinasjon.[8][9] Med BSC som jobbet tett med FBI, var sensuristene ansvarlige for oppdagelsen og arrestasjonen av en rekke akse-spioner som opererte i USA, inkludert Joe K-ring.[10]

Det var gjennom BSC at britene skaffet den kraftige "Aspidistra"-senderen som ble brukt til propaganda av Political Warfare Executive (PWE), BBCs utenlandske sendinger og av Royal Air Force (RAF) i krigen mot Tyskland. BSC skaffet også en sender for å kommunisere med Storbritannia som ble operert under kodenavnet "Hydra" ved Camp X, BSCs spesialtreningsskole nr. 103, en paramilitær installasjon fra andre verdenskrig i Whitby, Ontario for opplæring av hemmelige agenter i metodene for «hemmelig krigføring».[11][12] Hydra-stasjonen ble etablert i mai 1942 av ingeniøren Benjamin deForest Bayly; han oppfant også en veldig rask kode-/dekodemaskin for telegraftransmisjoner merket Rockex.[13][14] Camp X ble etablert i desember 1941 av Stephenson for å trene allierte agenter i metoder for hemmelige operasjoner; mange kandidater ble sluppet bak fiendens linjer i Europa av SOE.[15][14]

Den britiske forfatteren William Boyd, i en artikkel fra 2006 for The Guardian,[16] uttalte at selv om det totale antallet BSC-agenter som opererte i USA tidlig på 1940-tallet er ukjent, anslo han at det var minst «mange hundre» og hadde sett «tallet på opptil 3 000 nevnt».

Noël Coward møtte Stephenson, kjent som "Little Bill", i slutten av juli 1940 da han var på en verdensomspennende underholdnings- og propagandatur. Han skrev at «suiten i Hampshire House med de store chintzblomstene som krøp over veggene ble behagelig kjent for meg...» og at Stephenson «hadde en betydelig innflytelse på de neste årene av mitt liv». Stephenson tilbød ham en jobb, men ble overkjørt av London.[17]

Mot-smykling og «skipssikkerhet»

[rediger | rediger kilde]

Sør-Amerika var en viktig nøytral handelspartner for aksemaktene; dens betydning ville øke etter USAs inntreden i krigen i 1941. Det italienske flyselskapet LATI opererte en transatlantisk tjeneste - mellom Roma og Rio de Janeiro - som var et gjennomtrengningspunkt for varer av høy verdi (platina, mika, diamanter, osv.), agenter og diplomatiske bagger. London instruerte BSC om å gjøre noe med det.

Flyselskapet hadde forbindelser med den brasilianske regjeringen gjennom presidentens svigersønn, og det ble levert, til tross for protester fra det amerikanske Utenriksdepartementet, av Standard Oil i USA, noe som gjorde offisielle kanaler ineffektive. For å begrense LATIs aktiviteter, bestemte BSC at brasilianerne selv måtte ta tiltak - sabotasje ville bare være en midlertidig ulempe. Derfor konstruerte BSC et forfalsket brev med en slik nøyaktighet at dets ekthet ikke kunne stilles spørsmål ved, selv under rettsmedisinsk undersøkelse. Brevet hevdet å komme fra LATIs hovedkontor til en leder i selskapet stasjonert i Brasil. Innholdet inkluderte nedsettende referanser til den brasilianske presidenten og USA, og impliserte forbindelser med et fascistisk opposisjonsparti i Brasil, Partiet for Folkelig Representasjon (grunnlagt i 1945). Etter et «innbrudd» i lederen for lederens hus, ble et fotokopi av brevet plassert hos en amerikansk Associated Press-reporter, som umiddelbart tok det til den amerikanske ambassaden, som deretter viste brevet til Brasils president, Getúlio Vargas. LATIs operasjoner i Brasil ble konfiskert og dets personell interneret - flyselskapet opphørte transatlantiske flyvninger i desember 1941. Brasil brøt forbindelsene med aksemaktene og sluttet seg til de allierte i 1942.[18]

Notable BSC-ansatte

[rediger | rediger kilde]
  • Cedric Belfrage
  • Roald Dahl[19] - etter at han ble overført Til Washington, D. C. Som Assistent Air Attachments.
  • Dick Ellis - nestleder, etter krigen anklaget for å være spion for Tyskerne og Sovjettene
  • Ian Fleming
  • Alexander Halpern Mensjevik og tidligere Frimurer
  • Gilbert Highet historiker, professor i gresk og Latin Ved Columbia University
  • H. Montgomery Hyde - offiser for etterretningskorpset mot spionasje
  • Dorothy Maclean
  • Eric Maschwitz - manusforfatter, tekstforfatter og kringkaster, Etterretningsoffiser
  • David Ogilvy - anvendt Gallup publikum forskning teknikker
  • John Arthur Reid Pepper
  • Av Ivan T. Sanderson
  • Herbert Sichel
  • Betty Thorpe - spion, kodenavnet "Cynthia"
  • Harold Phillips

Se også

[rediger | rediger kilde]
  • Camp X
  • British Information Services, the corresponding white propaganda operation

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b William Boyd (19 August 2006), «The Secret Persuaders», The Guardian, https://www.theguardian.com/uk/2006/aug/19/military.secondworldwar, besøkt 30 November 2013 
  2. ^ Macintyre, Ben (8. oktober 2006). «The Spy Who Raised Me». The New York Times. Besøkt 30. november 2013. 
  3. ^ David Ignatius (1. oktober 1989). «'45 papers detail British spying in U.S.'». Toledo Blade. The Washington Post. Besøkt 30. november 2013. 
  4. ^ Folkart, Burt A. «William Stephenson, 93; British Spymaster Dubbed 'Intrepid' Worked in U.S.». Besøkt 30. november 2013. 
  5. ^ Fink, Jesse (2023). The Eagle in the Mirror. Edinburgh: Black & White Publishing. s. 74–75. ISBN 9781785305108. 
  6. ^ The Secret History of British Intelligence p.xxvi
  7. ^ Davies |MI6 and the Machinery of Spying |ISBN 0714683639 |4 December 2004 |pp 128, 131
  8. ^ Hodgson, Tim. «Celebrating a wartime spy chief». The Royal Gazette. City of Hamilton, Pembroke, Bermuda. 
  9. ^ «Hotel History of the Fairmont Hamilton Princess». Fairmont Hamilton Princess Hotel (Princess Hotel). Fairmont Hotels & Resorts. Besøkt 23. juli 2022. 
  10. ^ «Bermuda's WWII Espionage Role». BERNEWS. Bermuda. 11. november 2011. 
  11. ^ «Ontario War Memorials». Ontario War Memorials. 14. august 2012. Besøkt 23. mars 2013. 
  12. ^ Davies, p137
  13. ^ «Bayly, Benjamin de Forest (Pat)». 
  14. ^ a b «Parks Canada - News Releases and Backgrounders». Arkivert fra originalen 24. september 2015. Besøkt 3. august 2015. 
  15. ^ «Camp X – Canada's secret spy school – Canadian Military History». 
  16. ^ Boyd, William, |William Boyd |"The Secret Persuaders", 19 August 2006
  17. ^ Future Indefinite|Noel Coward |page 159, 194 |(William Heinemann, London, 1954)
  18. ^ BSC p288-290
  19. ^ "The Irregulars: Roald Dahl and the British Spy Ring in Wartime Washington", 2008, Jennet Conan

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  • Boyd, William, "The Secret Persuaders", The Guardian, 19 August 2006.
  • Conant, Jennet The Irregulars: Roald Dahl and the British Spy Ring in Wartime Washington (Simon and Schuster, 2008)
  • Fink, Jesse, The Eagle in the Mirror (Black & White Publishing, 2023) ISBN 978-1-785-30510-8
  • Hodgson, Lynn Philip, (foreword by Secret Agent Andy Durovecz), Inside Camp X (2003) – ISBN 0-9687062-0-7
  • Macdonald, Bill, The True Intrepid: Sir William Stephenson and the Unknown Agents, (Raincoast, 2001) – ISBN 1-55192-418-8 This book contains interviews with several Canadian employees of BSC in New York.
  • Mahl, Thomas E., Desperate Deception: British Covert Operations in the United States, 1939–44, (Brassey's Inc., 1999) ISBN 1-57488-223-6
  • Stephenson, William Samuel, Roald Dahl, Tom Hill and Gilbert Highet (introduced by Nigel West), British Security Coordination: The Secret History of British Intelligence in the Americas, 1940–1945, Fromm International (June 1999) – ISBN 0-88064-236-X (first published in the UK in 1998) Reviewed by Charles C. Kolb (National Endowment for the Humanities), December 1999.
  • Stevenson, William (no relation to Stephenson), A Man Called Intrepid, The Secret War, (Harcourt Brace Javonovich, 1976) – ISBN 0-15-156795-6.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Britisk_sikkerhetskoordinering&oldid=24634871»