Blasco Lanza D’Ajeta
| Blasco Lanza D’Ajeta | |||
|---|---|---|---|
| Født | 6. juni 1907[1] Firenze | ||
| Død | 19. nov. 1969[1] (62 år) Firenze | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat | ||
| Ektefelle | Donna Carla Visconti di Modrone (1932–)[2] | ||
| Barn | Marchese Don Manfredi Lanza d'Ajeta dei Principi di Trabia[3] Donna Giovanna Lanza d'Ajeta[3] | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1969) Kongedømmet Italia (1907–1946) | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Blasco Lanza d'Ajeta (født 6. juni 1907 i Firenze i Italia, død 19. november 1969 samme sted) var en italiensk diplomat og ambassadør.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Blasco Lancia d'Ajeta di Trabia var fadderbarnet til Esther Slater, som var Sumner Welles' hustru.[4]
Lanza d’Ajeta giftet seg den 8. juni 1932 i Milano med Carla dei duchi Visconti di Modrone (født 8. november 1904 i Milano, død 2. august 1984 i Roma).
Han studerte ved Universitetet i Firenze og gikk inn i den italienske utenrikstjenesten i 1932.
Utenrikstjenesten[rediger | rediger kilde]
Han ble først postert til Folkeforbundet. Fra 1936 var han kontorsjef for Galeazzo Ciano. Den romerske protokoll av 18. mai 1941 skapte noen italienske territorier mellom Adriaterhavet og Den uavhengige staten Kroatia. I Kroatia ble en stor del av de rundt 30.000 jødiske innbyggerne myrdet. Noen italienere, inkludert Lanza d'Ajeta, motsatte seg deportasjonen av rundt 4000 til 5000 jøder fra områder som var blitt annektert av Italia.[5]
Da Benito Mussolini tok til seg vervet som utenriksminister etter Ciano i februar 1943 som ble ambassadør til Den hellige stol, ble Lanza d’Ajeta sekretær ved ambassaden der.
Oppdrag i Lisboa 1943[rediger | rediger kilde]
Etter avsettelsen av Mussolini den 25. juli 1943, gjorde den nye italienske ledelse anført av marskalk Pietro Badoglio et første forsøk på å komme i kontakt med de allierte for å få slutt på Italias deltakelse i andre verdenskrig. Oppgaven ble først betrodd Alberto Pirelli som ba Sveits om å megle. Sveitserne avslo, i nøytralitetsprinsippets navn og vel i frykt for å utløse tyske represalier.[trenger referanse]
Etter en mislykket kontakt med de britiske og amerikanske ambassadørene til Den hellige stol[6], besluttet Badoglio og Raffaele Guariglia (tidligere italiensk ambassadør til Tyrkia og senere utnevnt til utenriksminister) å sende avsted en diplomat til Lisboa med den oppgave å ta kontakt med britiske diplomater der. Lanza d'Ajeta, privatsekretær og daværende leder av Cianos kabinett, ble valgt til dette oppdraget.
Lanza D'Ajeta var sønn av en amerikansk mor og beherske engelsk godt. Han fikk med seg et introduksjonsbrev fra den britiske ambassadør til Den hellige stol Francis d'Arcy Osborne rettet til Ronald Campbell, den britiske ambassadør til Portugal og Osbornes fetter. Utsendelsen av denne lavere rangerte tjenestemannen indikerer at Badoglio fremfor alt ønsket å teste vannet og kjøpe tid.[trenger referanse] Lanza d'Ajeta mottok ikke akkreditiver som autoriserte ham til å forhandle, men fikk bare generiske instruksjoner.
Lanza d'Ajeta ankom Lisboa 4. august 1943. I samtalen han hadde med Campbell ba han om at britisk-amerikanske radiosendinger sluttet å angripe kong Vittorio Emanuele III og Badoglio, i frykt for risikoen for et kommunistisk opprør. Han ga også råd om en avledningsmanøver fra de allierte på Balkan for å lette presset fra Wehrmacht i Italia. Til slutt kunngjorde han at Guariglia innen få dager ville møte den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop, men kun for å kjøpe tid[7][8].
Totalt sett hadde ikke Lanza d'Ajetas oppdrag noe annet resultat enn å vekke mistanker om Italias faktiske ønske virkelig var å løsrive seg fra Det tredje riket, og styrket forutinntatte oppfatninger - som senere skulle dukke opp igjen på Québec-konferansen i august 1943 - om at Italia måtte ilegges et straffende fredsregime.[trenger referanse]
Senere karriere[rediger | rediger kilde]
Fra 1945 til 1949 var Lanza D'Ajeta ambassadesekretær av første klasse i London. Fra 8. mai 1952 til 26. februar 1955 var han ambassadør i Tokyo.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b The Peerage person ID p30872.htm#i308720[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p30872.htm#i308720, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ Garland, Albert N., Smyth, Howard McGaw, The Mediterranean Theater of Operations: Sicily and the Surrender of Italy, s. 297
- ^ Hrsg. Mathias Bernath, Felix von Schröder, Biographisches Lexikon zur Geschichte Südosteuropas: L-P. 3; Jonathan Steinberg, All or Nothing : The Axis and the Holocaust 1941-43.
- ^ Indro Montanelli, Mario Cervi, L'Italia della disfatta, Rizzoli, Milano, 1983, s. 344
- ^ Dino Grandi, 25 luglio quarant'anni dopo, a cura di Renzo De Felice, Il Mulino, Bologna, 1983, s. 428
- ^ Ray Moseley, Mussolini: The Last 600 Days of Il Duce, s. 20