Bjørn Pettersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bjørn Pettersen
Født9. juli 1953[1]Rediger på Wikidata
Død4. aug. 2014[1]Rediger på Wikidata (61 år)
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Bjørn Pettersen (født 9. juli 1953, død 4. august 2014) var en mann fra Nord-Norge som fra 1978 til 2006 levde i askese bak en presenning i en skråning rett ved siden av Universitetet i Oslos campus på Blindern (ved Blindern stasjon). Han ble kalt «huleboeren på Blindern» eller «Blinderntrollet». Pettersen var blant studentene ved universitetet også kjent som «Sidelengsmannen» på grunn av sin utelukkende sidelengse gange.

Ulike spørsmål som gjelder Pettersen har blitt behandlet i Høyesterett tre ganger. I 1988 ble Huleboer-dommen avsagt og i 2010 kom Sårstelldommen. Anken over Borgarting lagmannsretts avgjørelse i 1996 ble behandlet av Høyesteretts kjæremålsutvalg som nektet den fremmet for Høyesterett. Både Huleboer-dommen og Sårstelldommen er omtalt i den juridiske litteraturen og særlig har de prinsipielle sidene ved Sårstelldommen vært omdiskutert.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Bjørn Pettersen begynte å studere realfag ved universitetet i 1971. 25 år gammel bestemte han seg for å slutte å vaske seg. I 1978 ble han kastet ut av et studenthjem på grunn av den spesielle livsstilen, og bosatte seg i en «hule» ved universitetet. I 1987 ble han nektet å avlegge hovedfagseksamen i atomfysikk og astrofysikk, på grunn av kroppslukten. Han ble nektet adgang til universitetsområdet, og i 1991 ble han nektet enhver mulighet til å avlegge eksamener så lenge han ikke vasket seg.

Som konsekvens av dette gikk han til sak mot universitetet og krevde tre millioner kroner for tapt arbeidsinntekt. Saken gikk til Høyesterett, der Pettersen tapte i 1996. Pettersen ble frem til 1988 tvangsinnlagt i psykiatrien fem ganger, men fikk da Høyesteretts medhold i at han ikke kunne tvangsinnlegges på grunn av huleboerlivet (Rt. 1988 s. 634).

Under høyesterettsbehandlingen i 1988 begrunnet han sitt valg av livsstil med ønsket om «å utforske livet og miljøet, og sprenge grenser for forståelsen av tilværelsen»[2] og viste til at asketisk praksis og ritualer er kjent fra både kristen og hinduistisk troslære. I 1992 uttalte han at «den filosofiske dimensjonen i min utdanning blir styrket gjennom måten jeg lever på».[3] Hans daværende advokat John Christian Elden (som førte saken pro bono) hevdet under behandlingen av saken mot universitetet i Høyesterett i 1996 at «huleboertilværelsen er et uttrykk for asketisk selvdisiplin, og bør ifølge professor Jan Brøgger kunne omfattes med respekt».[4] Videre skrev Elden at «han har avlagt de fleste eksamener, og er i ferd med å avslutte sin akademiske utdanning. Han har ikke utvist noen opptreden som gjør de sanksjonsmuligheter som fremgår av universitetsloven anvendelige. Han har en individuell og annerledes livsstil, der han blant annet er bosatt i en jordhule i nærheten av universitetsområdet».[5]

Pettersen fikk et illebefinnende i 2000, og ble i 2006 innlagt på pleiehjem etter år med kulde, manglende hygiene og mangelfull ernæring.

Høyesterett tok stilling til et spørsmål som gjaldt Pettersen for tredje gang i 2010. Det dreide seg da om spørsmålet om pleiehjemmet hvor han var innlagt kunne vaske ham mot hans vilje. Høyesterett avgjorde under dissens, med knappest mulig flertall (3-2), at pleiehjemmet kunne tvangsvaske ham.[6]

Rettsavgjørelser[rediger | rediger kilde]

Huleboer-dommen (1988)[rediger | rediger kilde]

Pettersen ble i 1975 første innlagt på sykehus i medhold av lov om psykisk helsevern og flere ganger i perioden 1984-1986.[7] 2. februar 1987 ble han igjen innlagt på sykehus i medhold av lov om psykisk helsvern § 5.1 og var karakterisert som psykotisk.[7] Dette vedtaket klaget han inn for kontrollkommisjonen som forkastet vedtaket og han brakte så vedtaket inn for Oslo byrett som 7. juli 1987 frifant Staten v/Sosialdepartementet.[7] Dommen ble i medhold av tvistemålsloven § 485 første ledd påanket direkte til Høyesterett som avgjorde saken 20. juni 1988.[7] Høyesterett ga Pettersen medhold i hans begjæring om utskriving fra tvungen omsorg under psykisk helsevern.[7] Dommen fikk i ettertid navnet Huleboer-dommen.[7][8]

Borgarting lagmannsrett (1996)[rediger | rediger kilde]

23. februar 1990 saksøkte Pettersen Staten v/Utdannings- og forskningsdepartementet og Universitetet i Oslo fordi han var nektet adgang til universitetsområdet og rett til å gå opp til eksamen.[9]

14. mai 1990 avviste Oslo byrett saken, avvisningen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett som opphevet byrettens kjennelse og henviste den til fortsatt behandling.[9] Opprinnelig hadde han lagt ned påstand om at vedtakene om å nekte ham adgang til å avlegge de eksamener han hadde meldt seg opp til var ugyldige og at vedtakene om å nekte ham adgang til universitetsområdet var ugyldig.[9] I tillegg kom påstand om erstatning for tap han var blitt påført ved ikke å ha fått avlegge eksamener han hadde meldt seg opp til.[9] Erstatningskravet var opprinnelig to millioner kroner og ble hevet til tre millioner etter at han fikk medhold av lagmannsretten i kjæremålet.[9] Under hovedforhandlingene i byretten begrenset han sin ugyldighetspåstand til vedtaket av 31. mars 1987 om adgang til universitetsområdet og vedtaket av 17. november 1991 om eksamen.[9] 23. desember 1992 frifant byretten saksøkte og dømte Pettersen til å betale kr 31 000 i saksomkostninger.[9]

Han anket saken og 20. september 1996 stadfestet lagmannsretten dommen i byretten, men til tross for at han tapte saken fant lagmannsretten i medhold av unntaksreglene i tvistemålsloven §180 første og annet ledd jamført med §172 at staten ikke skulle tilkjennes saksomkostninger.[9] Han begjærte også at deler av dommen skulle forbys offentliggjort i medhold av domstolloven §131 femte ledd, men fikk ikke medhold.[9]

Pettersen anket lagmannsrettens avgjørelse og Kjæremålsutvalget fant at saken burde nektes fremmet for Høyesterett i samsvar med tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1 samt ila ham saksomskostninger på kr 2500.[10] Han påkjærte avgjørelsen, men Kjæremålsutvalget fant det klart at kjæremålet ikke kunne føre frem og stadfestet lagmannsrettens kjennelse i medhold av tivstemålsloven §403a samt ila ham saksomskostninger på kr 1500.[11]

Sårstelldommen (2010)[rediger | rediger kilde]

Saken gjaldt om et kommunalt sykehjem kunne skifte sengetøy, utføre kroppsvask og skifte sårbandasjer på Pettersen mot hans vilje.[12] Høyesterett avgjorde under dissens, med knappest mulig flertall (3-2), at pleiehjemmet kunne tvangsvaske ham.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Aftenposten, side(r) 18, utgitt 29. oktober 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Morten Ø. Karlsen (2. oktober 2003). «Huleboer vant mot advokat». Nettavisen. Besøkt 5. desember 2014. 
  3. ^ NTB (28. desember 1992). «"HULEBOEREN" MÅ VASKE SEG FØR HAN KAN TA EKSAMEN». NTBtekst (norsk). 
  4. ^ Anders W. Hagen (5. desember 2000). «Huleboer utløste smittealarm». Dagbladet. Besøkt 5. desember 2014. 
  5. ^ Gunnar Hultgreen (3. desember 1999). «HULEBOER KREVER MILLIONER Uønsket ved universitetet». Dagbladet (norsk). 
  6. ^ a b Grethe Kielland Jenssen (26. mai 2010). «Høyesterett sier ja til tvangsvask». NRK.no. Besøkt 5. desember 2014. 
  7. ^ a b c d e f Høyesteretts dom av 20. juni 1988 (Huleboer-dommen) (norsk).  [Rt-1988-634]
  8. ^ En del kjente dommer har fått populærnavn som registreres i Lovdata og brukes av jurister når de viser til dommen.
  9. ^ a b c d e f g h i Borgarting lagmannsretts dom og kjennelse av 20. september 1996 (norsk).  [RG-1997-722 (133-97)]
  10. ^ Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse av 4. mars 1997 (norsk).  [HR-1997-140-K]
  11. ^ Høyesteretts kjæremålsutvalg - kjennelse av 13. mars 1997 (norsk).  [HR-1997-146-K]
  12. ^ Høyesteretts dom av 25. mai 2010 (uoffisielt kalt «Sårstelldommen») (norsk).  [HR-2010-00902-A]