Birgitte Thott

Birgitte Thott
Født		17. juni 1610 Fårupgård
Død		8. apr. 1662 (51 år) Sorø
Beskjeftigelse		Oversetter, forfatter, klassisk filolog
Søsken		Henrik Thott
Nasjonalitet		Danmark
Birgitte Thott på Commons

Birgitte Thott (født 17. juni 1610 på Faarupgaard ved Jelling – død 8. april 1662 på Sorø) var en dansk oversetter, forfatter og adelskvinne.

Liv

Birgitte Thott var en av døtrene til Christen Thott, eier av Faarupgaard og Boltinggaard, og Sophie Below.

Faren døde da hun var i 7-årsalderen, men moren sørget for at barna fikk undervisning; hun var selv belest og kjent for sitt virke som oversetter. Også Birgittes søster Anne Thott var meget lærd.

Birgitte Thott ble tidlig interessert i akademiske fag, og studerte på egen hånd såkalte nyere språk, nærmere bestemt tysk, engelsk, fransk og spansk.

Den 14. oktober 1632 giftet hun seg med Otte Gøye, eier av Torbenfeld og Thureby (død 1642). Hun skal ha vært en god husmor, men det barnløse ekteskapet og de påfølgende 20 årene som enke ga henne stor frihet til å fordype seg i boklige sysler.

Akademiske arbeider

Kontakten med akademia

Hun bygget opp et stort bibliotek, lærte latin og siden hebraisk, og oppdro sine brordøtre Sophie og Elisabeth Thott, som til dels arvet hennes interesser.

Birgitte Thott var en av de høyt utdannede kvinnene som brevvekslet blant annet med det nederlandske universalgeniet Anna Maria van Schurman, som blant annet var den første kvinnen i Europa til å studere ved et universitet.

I sine senere år begynte hun å oversette akademiske skrifter. Dette arbeidet vakte stor anerkjennelse, og skaffet henne forbindelser med datidens mest berømte menn. At hun selv var adelig har nok også bidratt til hennes popularitet. Hun brevvekslet med Ole Worm og Thomas Bartholin, og datidens akademikere stod nærmest i kø for å utstyre bøkene hennes med lovprisningsdikt. Særlig professorerne ved Sorø Akademi traktet etter denne statusen.

Da godsene hennes ble herjet og plyndret under svenskekrigen flyttet hun til Sorø, hvor hun døde den 8. april 1662. Til hennes minne opprettet Sorø Akademis forstander Jørgen Rosenkrantz et latinsk program ved akademiet.

Oversettelser

I tidens ånd begynte hun med å oversette andaktsbøker fra fremmede språk: i 1652 oversatte hun Philp Mornays Gudelige Betænkninger over nogle Skriftens Sprog fra fransk, i 1658 (eller 1654) biskop Joseph Halls Traktat om Sindets Fornøjelser eller Raad mod al Bekymring fra engelsk. I Karen Brahes bibliotek, som ble grunnlagt av hennes svigerinne Anne Gøye, finnes det flere av Birgitte Thotts upubliserte oversettelser av andaktsbøker.

Det eldste arbeidet fra hennes hånd finnes imidlertid i Københavns Universitetsbibliotek. Det er en håndskrevet oversettelse fra 1636 av Fürstenspiegel (Fyrstespejl), akademikeren Holger Rosenkrantz' utgivelse samme år av tyske avhandlinger og brev fra hertug Albrecht av Preussen. Denne utgivelsen ble meget skjebnesvanger for utgiveren selv. Oversettelsen er tilegnet Birgitte Thotts "moster" Sophie Brahe, Rosenkrantz’ hustru. Sophie Brahe var egentlig moster til Birgitte Thotts ektemann, som hadde hatt et meget nært forhold til ekteparet Rosenkrantz.

Senere vendte hun sin oppmerksomhet mot klassisk filosofi, og i 1658 oversatte hun Lucius Annaeus Senecas skrifter i en statlig foliant, som i 1661 ble fulgt av et par mindre arbeider: Epiktets håndbok i den stoiske filosofi (ved Flavius Arrianus) og Cebetis fra Thebens Tavle, en allegori om dyder og laster. Disse verkene ble alle oversatt fra latin.

Oversettelsen av Seneca

Hennes hovedverk, oversettelsen av Seneca, har hun utstyrt med sine egne fortaler, som viser at hun var fullt klar over betydningen av og vanskelighetene ved det arbeidet hun hadde gitt seg i kast med. I hennes samtid var det i seg selv noe suspekt ved å fordype seg i såkalt hedensk filosofi, og enda mer problematisk kunne det være å ville spre kunnskap om hedensk tankegods på morsmålet. Derfor påpeker hun selv at man godt kan fordømme Senecas hedenske villfarelse uten samtidig å kaste vrak på den nyttige lærdom som er å finne i hans skrifter.

I tilegnelsen til det lovlige Fruentimmer fører hun deretter et forsvar for 'kvinnelærdom', som det bør understrekes ikke var ualminnelig i hennes samtid. Særlig adelige damer, fra Leonora Christina Ulfeldt og nedover, var ofte svært beleste. Birgitte Thott fremholdt at dersom man mente at kvinnen av natur var 'skrøbeligt og svagt', så ble hun i alle fall ikke bedre av å bli holdt i uvitenhet.

Fornyelsen av dansk prosa

Til sist i sine fortaler ber hun om unnskyldning for at hun ofte har måttet omskrive i stedet for å oversette, og ikke har kunnet følge i ett og alt sin originals vanskelige og dypsindige filosofiske stil. Men senere kommentatorer har påpekt at på dette punkt bør Birgitte Thott nettopp berømmes for sine stilistiske grep. Mens Anders Arrebo, Anders Bording og andre allerede hadde begynt å utvikle en poetisk stil i den nye tids ånd, var prosaspråket ennå meget lite utviklet. Ved siden af bibeloversettelse, folke- og andaktsbøker i reformasjonstidens stil og noen eldre historiske skrifter, stod Søren Terkelsens ikke særlig vellykkede oversettelse af hyrderomanen Astræa som det eneste større forsøk på å gjengi et renessanseverk i prosa.

Det danske morsmålet hadde i svært liten grad vært benyttet til å behandle vitenskapelige og filosofiske emner; man gikk omveien om latinen for å danne nye vendinger og ord for nye idéer. Birgitte Thotts store språkkunnskaper og språksans, samt hennes flid og omhyggelighet, førte til at hennes pionerarbeid fremstår med en forbilledlig språklig renhet og klar tankegang. Men siden hun oversatte verker innen en relativt sett smal sjanger, kom disse danske utgivelsene knapt til å få noen direkte innflytelse på den alminnelige utviklingen av det danske språk.

Verker

• En Tractat Om Weyen till et Lycksalligt Liff Som alle ønske sig, Faa skønne paa, Fære, ved det Rette midel Strebe effter (1650-tallet)

Kilder

• Thott, Birgitte i Carl Frederik Bricka, Dansk biografisk Lexikon (1. utgave, 1903)