Bevegelsesapparatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Bevegelsesapparatet består av 206 knokler hos voksne og 300 hos nyfødte, samt over 600 muskler. Enhver bevegelse bygger på et enkelt grunnprinsipp: Et ledd lar to knokler bevege seg i forhold til hverandre når en muskel trekker seg sammen.

Knokler[rediger | rediger kilde]

Bygd opp av stivt og ubevegelig beinvev som i de fleste tilfeller danner et hardt skall omkring hulrommet beinmargshulen. Mange knokler har fremspring som danner feste for muskler. Periost er en tynn bindevevshinne som dekker utsiden av knoklene. Periost inneholder tallrike nociseptorer.

De største knoklene er rørformet, endene på disse kalles leddhoderepifyser, midtpartiet kalles skaft – diafyse. Osteoblaster driver konstant oppbygging av benvev og osteoklaster nedbrytning av beinvev. Osteocytter vedlikeholder beinmassen. Remodelleringen tilpasses etter bruk, slik at knoklene er tilpasset de belastningene de er utsatt for.

Epifyseskivene er bruskskiver som sitter et stykke fra endeflatene på knoklene. Veksthormoner stimulerer IGF til å kontrollene omdanningen av dette brusket til beinvev. Den delen av epifyseskiven som sitter ut mot knoklenes endeplate, produserer stadig nytt bruskvev. Den andre siden, inn mot knokkelen, omdanner brusket i epifyseskiven til beinvev, slik at knokkelen vokser. Kjønnshormoner stimulerer og medfører en langsom lukking av epifyseskiven, slik at den til slutt lukkes og lengdeveksten opphører i puberteten.

Ledd[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen på enhver forbindelse mellom to eller flere knokler. Ofte brukes betegnelsen snevrere, om det som kalles ”ekte ledd” – synovialledd. Her er knoklene atskilt med en leddspalte, og ikke bundet sammen. Dette gir større bevegelighet. Leddflatene er de delene av knoklene som kan komme i kontakt med hverandre, disse er kledd med glatt bruskvev for minimal friksjon.

Leddkapselen Av fast bindevev og omgir leddhodene og leddspalten, slik at et oppstår et hulrom – leddhulen. Knoklene kan også være forbundet med egne, kraftige bindevevsbånd, ligamenter, som forsterker leddkapselen. Mekanoreseptorer i leddkapselen gir konstant beskjed til CNS om stilling og bevegelse. Innsiden av leddkapselen er kledd av synovialhinnen, som produserer en seig, proteinrik leddvæske, som smører leddene og bidrar til ytterligere friksjonsredusering. Bursa – slimposer, kan ligge i forbindelse med eller i nærheten av leddhulen. Disse er synovialhinnekledde hulrom som bidrar til å nedsette friksjon mellom bevegelige strukturer. Leddkapselen, ligamentene og formen på leddflatene avgjør hvilke bevegelsesmuligheter det finnes i et synovialledd.

Enaksede ledd[rediger | rediger kilde]

(Hengselledd) har ofte én leddflate med sylinderform. Bevegelse kan utelukkende skje rundt én omdreiningsakse som er parallell med sylinderen. For eksempel fingrenes ytterledd. Toaksede ledd har leddflate formet som en sadel eller ett egg. Bevegelse kan hovedsakelig skje omkring to leddaksler som står vinkelrett på hverandre. For eksempel tommelens grunnledd.

Mangeaksede ledd[rediger | rediger kilde]

(Kuleledd) tillater bevegelse i alle retninger. For eksempel skulderledd og hofteledd. Endeflatene på to knokler kan også være direkte bundet til hverandre ved bindevev eller brusk. Dette gir liten eller ingen bevegelighet. Her er imidlertid leddene i virvelsøylen et unntak, mellomvirvelskivenes bygning sikrer at de enkelte virvlene kan bevege seg noe i forhold til hverandre.

Fleksjon og ekstensjon beskriver to motsatte bevegelsesakser i sagittalplanet. For eksempel å bøye armen forover (fleksjon) og å trekke den bakover (ekstensjon). Adduksjon og abduksjon beskriver bevegelser medialt og lateral i frontalplanet og betyr at knokkelen føres innover mot midtlinjen (adduksjon) eller utover til siden (abduksjon). Rotasjon betyr at knokkelen dreies om sin egen lengdeakse, enten innover mot kroppen (innoverrotasjon) eller utover fra kroppen (utoverrotasjon).

Kontraktilt vev er en felles betegnelse på vev som har evnen til sammentrekning og dermed kan utføre mekanisk arbeid. Alle muskelceller – muskelfibre, er formet som tråder opptil 30 cm lange. De lengste finnes i tverrstripet muskulatur og dannes ved at flere små celler smelter sammen. Dette gir store celler med flere cellekjerner. Hos fibre som ligger etter hverandre i lengderetningen, er celleskjelettet knyttet sammen ved hjelp av spesielle forankringer i cellemembranen. Slik dannes en vevsstruktur med sammenhengende, parallelle fiberdrag. Tverrstripet muskulatur omfatter all muskulatur som vi bevisst kan trekke sammen eller slappe av. I en muskelfiber er det to hovedtyper av celleskjelettproteiner. Den ene typen har strukturer som minner om bevegelige armer, mens den andre har strukturer som danner mothakerSammentrekning finner sted når armene drar i mothakene slik at de to celleskjelettproteinene beveger seg i forhold til hverandre. Ved hvile er mothakene skjult av en tredje type proteinstruktur, som påvirkes av den intracellulære konsentrasjonen av kalsiumioner (Ca2+). Konsentrasjonen er høyest ekstracellulært, og åpning av spesifikke kanalproteiner i membranen, innebærer en konsentrasjonsendring intracellulært. Dette påvirker proteinene som dekker mothakene, slik at de trekker seg tilbake og mothakene avdekkes.

Skjelettmuskler[rediger | rediger kilde]

Består av parallelle bunter av tverrstripete muskelfibre bundet sammen ved hjelp av bindevev. Muskelfascien er en kraftig bindevevshinne som omslutter hele muskelen. I begge ender samles bindevevet til to kraftige bunter, muskelsenene. Disse forbinder muskelen med to eller flere knokler. Muskelen har sitt utspring fra den knokkelen som vanligvis beveger seg minst, mens den har sitt feste i den knokkelen som beveger seg mest. Enkelte steder er muskelsenene omgitt av seneskjeder av synovialhinne, som reduserer friksjonen mot nabostrukturer. Kraft og varighet av muskelsammentrekninger styres av nerveimpulser fra motonevroner. Effekten av en muskelsammentrekning er også avhengig av bygningsmessige forhold, spesielt hvor muskelen er festet i forhold til leddets omdreiningsakser. Muskler som fester seg på den ene siden av omdreiningsaksen beveger knoklene mot hverandre, slik at leddet flekteres (bøyes). Muskler festet på den andre siden bringer knoklene fra hverandre, slik at leddet ekstenderes (strekkes).

Den maksimale kraften til en muskel er hovedsakelig bestemt av antall muskelfibre og diameteren på hver fiber. De maksimale kraften i en bevegelse avhenger av muskelkraften og avstanden mellom muskelfestet og leddets omdreiningsakse. Jo lenger avstand, desto kraftigere bevegelse. En muskelsammentrekning som forårsaker en bevegelse (og dermed en forkorting av selve muskelen) kalles dynamisk eller isoton. Dersom kraftretningen er feil i forhold til leddets omdreiningsakse, eller dersom bevegelsen er hindret av ytre forhold (for eksempel løfte en for tung gjenstand), blir det ingen bevegelse selv om muskelen arbeider. Slike sammentrekninger kalles statiske eller isometriske, og er blant annet viktig for å hindre bevegelse forårsaket av tyngdekraften, slik at vi holder oss oppreist.

Musklene har rik blodforsyning, et nettverk av kapillærer sørger for kort transportvei for O2, næringsstoffer og avfallsstoffer. Ved muskelarbeid stiger konsentrasjonen av CO2 i ECV, mens konsentrasjonen av O2 reduseres. Dette virker på den glatte muskulaturen i arteriolene og gir en vasodilatasjon slik at blodstrømmen øker. Så lenge muskelen kontraherer seg, blir kapillærene klemt flate. Dermed hindres blodstrømmen til tross for dilaterte arterioler. Vedvarende statiske kontraksjoner fører dermed til at muskelen raskt blir trett. Muskelarbeid som veksler mellom dynamiske kontraksjoner og hvile kan pågå i lang tid da blodet slipper gjennom kapillærene hver gang muskelen slapper av.

Hodeskallen[rediger | rediger kilde]

Kraniet består av hjerneskallen, som danner en kapsel rundt selve hjernen og ansiktsskallen. Det er ingen skarp overgang mellom de to delene. Hodeskallen består av 22 mindre knokler tett inntil hverandre, atskilt av smale spalter som kalles sømmer eller suturer. I barndommen inneholder suturene fast bindevev som muliggjør vekst, hos ferdig utvokste omdannes mange av suturene til beinvev slik at flertallet av de opprinnelige knoklene inngår i en stor knokkel.

På hver side av hjerneskallens midtlinje er det et pannebein (os frontale), et issebein (os parietale) og et tinningbein (os temporale). Bakhodet dannes av ett stort bakhodebein (os occipitale). I pannebeinet ligger pannebihulene som to små hulrom like over hver øyehule. Bakhodebeinet inneholder foramen magnum, hullet i bunnen av kraniehulen for passasjen av ryggmargen. På hver side av denne åpningen fines to eggformede fremspring som danner leddforbindelsen med den øverste ryggvirvelen eller atlas (første halsvirvel). De to overkjevebeina – maxillae, og underkjeven – mandibula, er de tre største knoklene i ansiktsskjelettet. Overkjevebeinet utgjør gulvet i øyehulen, sideveggen i nesehulen og taket i munnhulen, samt festet for tennene. Underkjeven har form som en bøyle og danner et synovialledd med tinningbeinet på hver side, rett foran ytre øregang. Disse to kjeveleddene tillater en form for hengselbevegelse (munnen åpnes og lukkes) og en sidebevegelse. Kinnbeinet – os zygomaticum, danner sammen med tinningbeinet kinnbeinsbuen.

De mimiske musklene Fellesbetegnelse på en rekke små overfladiske muskler i hodet som beveger ansiktshuden i forhold til hodeskallen, og som dermed forandrer ansiktsuttrykket – mimikken. Disse musklene avviker fra de musklene som beveger knokler i forhold til hverandre. Pasienter med slag får ofte lammelser i denne muskulaturen, som er viktige for at munnen og øynene kan lukkes. De mimiske musklene innerveres av 7. hjernenerve, nervus facialis. Denne kommer ut av kraniehulen rett bak kjeveleddet og går tvers gjennom den store ørespyttkjertelen og sprer seg vifteformet ut til resten av ansiktet.

Tyggemusklene springer ut fra kraniet og fester seg til underkjeven på hver side. Disse fem er ansvarlige for bevegelsen i kjeveleddene. Når tyggemusklene slapper av, bidrar tyngdekraften til at munnen åpnes. Underkjeven kan også senkes aktivt ved sammentrekning av de suprahyoide musklene som er med på å danne gulvet i munnhulen. Flertallet av tyggemusklene innerveres av 5. hjernenervenervus trigeminus. Tungen består av tverrstripet muskulatur kledd med slimhinne og hvelver seg opp fra bunnen i munnhulen, rett over de suprahyoide musklene. Tre ulike tungemuskler går på kryss og tvers i tre plan og forklarer hvorfor tungen kan beveges i alle retninger. Tungemusklene innerveres av 12. hjernenervenervus hypoglossus.

Årer og nerver til hodet Arteriae carotis communis deler seg i to ved strupehodet, og arteriae carotis interna fortsetter inn i kraniehulen og forsyner hjernen med blod. Arteriae carotis externa går til ansiktet, munnhulen og bihulene. Arteriae meningea media går inn i kraniehulen og forsyner hjernehinnen dura med blod. Ved hodeskader kan denne arterien skades, slik at det oppstår en blødning mellom dura og innsiden av hjerneskallen – et epiduralt hematom. Venene i hodet har et uregelmessig forløp, men de følger som regel arteriene. De tømmer seg i enten venae jugularis interna eller i venae jugularis externa.

Virvelsøylen[rediger | rediger kilde]

Truncus omfatter ryggen, halsen, brystet, buken og bekkenområdet.

Virvelsøylen – columna vertebralis, består av 33 ringformede knokler – ryggvirvler, stablet oppå hverandre slik at de danner virvelkanalen. Øverst er de 7 nakkevirvlene – cervikalvirvler. 12 brystvirvler – torakalvirvler, er forbundet til hvert sitt par ribbein, etterfulgt av 5 bukvirvler – øvre lumbarvirvler. Under disse ligger korsvirvler – sakralvirvler, som er sammenvokst til en knokkel, korsbeinet – os sacrum. Under korsbeinet finnes fire små halevirvler som hos mennesket er sterkt tilbakedannet. Mellom virvlene ligger mellomvirvelhullene som danner åpningen for spinalnervene.

Hver virvel består av en sylindrisk fremre del, virvellegemet, og en buet bakre del, virvelbuen. På buen sitter 7 beintagger som enten danner leddforbindelser mellom virvlene eller er festepunkter for ryggmuskler. Ryggtaggen kan kjennes gjennom huden. I brystdelen danner tverrtaggene leddforbindelser med ribbeina. I de øverste cervikalvirvlene har tverrtaggene små hull hvor arteria vertebralis passerer på vei inn mot kraniehulen. De siste fire taggene står vertikalt og danner små synovialledd, såkalte bueledd, med tilsvarende tagger fra nabovirvlene. Mellomvirvelskivene er bruskskiver bygd opp av en indre del av myk geleaktig masse, med en ytre ring av spesielt sterk brusk. Skivene gjør det mulig for ryggvirvlene å bevege seg i forhold til hverandre, men sørger for at bevegelsesutslagene begrenses slik at ikke ryggmargen kommer i klem.

Ved vanlig oppreist stilling har virvelsøylen en form som gjør at stillingen kan opprettholdes med minst mulig muskelarbeid. Nakkedelen og bukdelen buer noe fremover (ventralt), mens brystdelen og korsdelen buer bakover (dorsalt). Denne hvilestillingen påvirkes av stillingen på bekkenet, som henger sammen med korsbeinet. Skjevt bekken kompenseres ved at virvelsøylen krummer seg sideveis.

Bevegelsen av virvelsøylen er hovedsakelig bestemt av leddforbindelsene (bueleddene og mellomvirvelskiven) og ligamentene. Ryggmargen og spinalnervene tåler ikke mye mekanisk belastning, derfor er det svært begrenset hvor mye to nabovirvler kan bevege seg i forhold til hverandre. Om to virvler glir i forhold til hverandre, kan ryggmargen komme i klem. Til sammen har imidlertid virvelsøylen overfor korsbeinet ganske stort bevegelsesutslag. Ryggen kan bøyes forover, bakover, mot sidene og rotere. I korsdelen skjer det ingen bevegelse, ettersom virvlene her er vokst sammen. Ryggvirvlene er forbundet med mange muskler, som ligger i flere lag. De lange ryggmusklene stabiliserer hele søylen. De springer stort sett ut fra bekkenet og korsbeinet og går opp til rygg- og tverrtaggene i nakke-, bryst- og bukdelene. De korte ryggmusklene beveger og stabiliserer de enkelte virvlene i forhold til hverandre. Begge muskelgruppene innerveres av korte nervegrener fra spinalnervene. Når ryggmusklene på begge sider trekker seg sammen, blir søylen strukket og eller bøyd bakover (ekstensjon). Sidebøying og rotasjon forårsakes av ensidige muskelsammentrekninger.

Nakkemusklene ligger i forlengelsen av ryggmusklene og forbinder bakhodebeinet med de øverste nakkevirvlene. Nakkemusklene ivaretar bakoverbøying, sidebøying, og rotasjon av hodet. På ventralsiden av tverrtaggene i bukdelen, altså inn mot bukhulen, ligger det også muskler. De viktigste ryggbøyerne er bukmusklene.

Thorax[rediger | rediger kilde]

Brystkassen består av 12 brystvirvler, 12 ribben – costae, og brystbeinet – sternum. Hvert ribbein danner to atskilte synovialledd med den tilhørende ryggvirvlene, ett på ventralsiden av tverrtaggen og ett på siden av virvellegemet. Kraftige ligamenter omkring disse leddene sørger for at brystkassen er tilstrekkelig stiv men samtidig noe bevegelig. Sternum er en plateformet, avlang knokkel som ligger fortil i midtlinjen. De 7 øverste ribbeina fester seg til sidekantene av sternum, mens 8., 9. og 10. ribbein fester seg til 7. ribbein ved hjelp av skråstilte bruskforbindelser. Sett forfra danner 10. ribbein en bue på hver side – kostalbuen. 11. og 12. ribbein er ikke forbundet med de andre ribbeina eller sternum. Den øverste kanten av sternum danner nedre begrensning av halsgropen. På hver side av halsgropen har sternum et synovialledd med kragebeinet – clavicula, som i sin tur står i forbindelse med skulderbladet – scapula. Interkostalmusklene er de egentlige brystmusklene som fyller mellomrommet mellom ribbeina og diafragma. Brystmusklene er inspirasjonsmuskler, men bidrar ikke til å holde overkroppen oppreist.

Halsen begrenses oppover av underkjeven og nedover av høyre kant av sternum, kragebeina og det øverste ribbeinet. Foran i midtlinjen ligger strupehodet. Den kraftigste muskelen er den skrå halsmuskelen – musculus sternocleidomatsoideus. Denne går oppover og bakover fra høyre kant av sternum og tilhørende deler av kragebeinet til øreknuten, rett bak øremuslingen. Ved dobbeltsidig sammentrekning går hodet frem og tilbake – vi nikker. Ensidig muskelarbeid fører til at hodet roteres.

I en liten fure rett under hvert ribben går interkostalnerven – n. intercostalis, sammen med en arterie og en vene med tilsvarende navn. Interkostalnervene stammer fra spinalnervene i brystregionen, mens arteriene er grener fra aorta descendens. Aortabuen ligger i brysthulen, i nivå med andre ribbein, og gir opphav til tre store arterier. Den ene av disse, a. carotis communis deler seg og gir opphav til aa. subclavia. Rett bak denne ligger armnervefletningen – plexus brachialis. Denne dannes av spinalnervene fra virvelsøylens nederste nakkesegmenter og øverste brystsegmenter. Nedenfor plexus brachialis ligger lungetoppen.

Nervus phrenicus kommer fra nerveflettverket i nakkeområdet og følger de store årene på halsen ned i brysthulen hvor den legger seg tett inntil hjertet. 10. hjernenervenervus vagus, inneholder hovedsakelig parasympatiske nervefibre til fordøyelsesorganene, går også sammen med de store årene på halsen. 11. hjernenervenervus accessorius går ikke ned i brysthulen, men forblir i halsregionen og innerverer blant annet den skrå halsmuskelen. Mellom musklene, årene og nervene på halsen ligger det spredt en rekke lymfeknuter.

Bekkenet – pelvis, består av korsbeinet som er forbundet med de to hoftebeina – os coxae. Disse bøyer seg forover og møtes i midtlinjen hvor de danner bekkenet. Hvert hoftebein består av tre separate knokler som vokser sammen i barneårene.

  • Tarmbeinet – os ilium, ligger som en flat, skålformet plate inn mot korsbeinet. Den øverste kanten, hoftekammen, ender fortil i en tydelig spiss.
  • Underlivsbeinet – os pubis, går som en kraftig bjelke fra tarmbeinet og mot midtlinjen. Her møter den en tilsvarende knokkel fra motsatt side i en bruskforbindelse, symfysen.
  • Sittebeinet – os ischii, er også forbundet med tarmbeinet og danner en kraftig bue under underlivsbeinet. Disse to knoklene avgrenser en ringformet åpning, foramen obturatorium, som er dekket av en bindevevsmembran.

På utsiden av hoftebeinet danner møtestedet for de tre knoklene en markert skålformet struktur, hofteskålen – acetabulum. Denne danner leddflaten mot lårbeinet. Bekkenet sørger for å overføre overkroppens tyngde til beina når man er i stående stilling. Hofteskålen er kraftig bygd, det samme gjelder leddforbindelsen mellom korsbeinet og tarmbeinet, iliosakralleddet, som er forsterket med tallrike ligamenter. Lyskebåndet – ligamentum inguinale, går fra den fremre hoftespissen på tarmbeinet ned mot underlivsbeinet ved symfysen. Korsbeinet og de to tarmbeina danner en vid, tallerkenformet struktur – det store bekken. Bekkeninngangen er den store åpningen i midten, denne leder ned til et mindre hulrom, det lille bekken. På undersiden danner sittebeina, halebeinet og tilhørende ligamenter enda en åpning, bekkenutgangen.

Abdomen[rediger | rediger kilde]

Bukveggen omkranser bukhulen og skjermer bukorganene. Denne består av brede muskelplater som forbinder brystkassen med bekkenet. Disse musklene bøyer virvelsøylen fremover. De kan også gi en rotasjonsbevegelse og har stor betydning for søylens stabilitet. Sammentrekning av bukmusklene virker som et snøreliv og fører til økt trykk i bukhulen. Denne effekten kalles bukpressen og trykker mellomgulvet opp i brysthulen, som i sin tur presser luften ut av lungene. Bukmusklene er altså ekspirasjonsmuskler. Alle bukmusklene er innervert av de nederste interkostalnervene og av mindre grener fra nerveflettverket i bukområdet. Det meste av lyskebåndet er forbundet med bukmusklene eller de tilhørende fasciene. Lyskekanalen er samling av små spalter i nærheten av underlivsbeinet. Den indre åpningen av lyskekanalen er rett over lyskebåndet, med den ytre åpningen ligger over og litt til siden for symfysen. Hos kvinner har ikke lyskekanalen noen funksjon, men hos menn skaper den en passasje for sædlederen som fra den ytre lyskeåpningen fortsetter ned i pungen. Både indre og ytre lyskeåpning representerer svake punkter i bukveggen, der bukhinnen og bukinnhold kan presse seg fram slik at det dannes en brokk. Bekkenutgangen er dekket av muskler som er spent ut mellom bekkenknoklene og lukker bukhulen nedover. Disse kalles bekkenbunnsmuskulaturen. Disse danner et gulv for bekkenorganene og er i tillegg viktig for kontinens. I høyde med iliosakralstredet deler arteriae iliaca communis seg. Arteriaee iliaca interna forsyner bekkenbunnsmuskulaturen og de indre bekkenorganer med blod, mens a. iliaca externa fortsetter ned på låret som arteriae femoralis. Bekkenbunnsmuskulaturen innerveres av nervus pudendus.

Skulderen[rediger | rediger kilde]

Skulderbladet – scapula, danner ledd med kragebeinet – clavicula, og sternum. Et sterkt synovialledd mellom kragebeinet og brystbeinet, like over første ribbein, er den eneste leddforbindelsen mellom skjelettet i truncus og skjelettet i overekstremitetene. I den andre enden danner kragebeinet ledd med et fremspring på skulderbladet. Skulderbladet ligger løst utenpå ribbeina og holdes hovedsakelig på plass ved hjelp av muskler. Sett bakfra har scapula en trekantet form med to store utspring – acromion og processus coracoideus. Ligamentum coracoacromiale forbinder de to fremspringene. Til sammen danner disse et tak over øvre del av overarmsbeinet – humerus. En skålformet fordypning i skulderbladet danner leddflaten for skulderleddet. Humerus er en lang rørknokkel, og den øverste enden har en halvkuleformet flate som utgjør leddflaten til skulderbladet. Under denne er det to fremspring som tjener som muskelfester. Den delen av underarmen som ligger her kalles den kirurgiske hals, fordi et brudd ofte rammer knokkelen her.

Skulderleddet er et kuleledd. Leddflaten er liten og grunn, og er utvidet med en kraftig bruskring slik at den får form som en tydelig grop. Leddkapselen er svært romslig og tillater stor bevegelighet. Dersom skulderleddet i en periode beveges mindre enn normalt, vil kapselen skrumpe og bevegeligheten blir permanent redusert. Ligamenter mellom skulderbladet og overarmsbeinet bidrar til å forsterke leddkapselen. På undersiden har den relativt lav mekanisk styrke, og et fall mot armen kan føre til at caput humeri – leddflaten til spolebeinet – radius., hopper ut av leddskålen. Vi sier at skulderen har luksert eller er ute av ledd.

Skulderleddets konstruksjon gir god bevegelighet i alle plan. Utslagene er imidlertid større for fleksjon, abduksjon og innoverrotasjon enn for ekstensjon, adduksjon og utoverrotasjon. Bevegelser i skulderleddet er alltid forbundet med bevegelser i skulderbladet.

Muskler fra truncus til humerus påvirker både skulderleddet og posisjonen av skulderbladet på brystkassen. Den kraftigste er den store brystmuskelen – m. pectoralis major. Denne springer ut fra både kragebeinet, brystbeinet og de øverste ribbeina og danner den fremre folden av armhulen. Ved sammentrekning blir overarmen trukket kraftig innover samt nedover og forover. Den brede ryggmuskelen kommer fra ryggtaggene på bukvirvlene og de nederste brystvirvlene, samt fra bakre del av hoftekammen. Den samler seg til et smalt bånd som danner den bakre armhulefolden og fester seg til innsiden av humerus.

Armen[rediger | rediger kilde]

Noen muskler går bare fra truncus til skulderbladet og er særlig ansvarlige for å rotere skulderbladet når armen føres over hodehøyde. En av de viktigste er kappemuskelen – musculus trapezius, en tynn muskelplate som springer ut fra ryggtaggene til alle ryggvirvlene i nakke- og brystnivå og fester seg på acromion og spina scapula. De egentlige skuldermusklene går fra skulderbladet til overarmsbeinet og virker bare på skulderleddet. Den viktigste abduktoren er deltamuskelen – musculus deltoideus, som går fra kragebeinet, acromion og spina scapulae til utsiden av overarmsbeinet.

Fleksjonen i skulderleddet ivaretas blant annet av bicepsmuskelen – musculus biceps brachii. Muskelen har to deler som springer ut fra henholdsvis processus coracoideus og fra området rett over leddskålen i skulderleddet. Muskelen fester seg til spolebeinet på underarmen, slik at den får effekt på to ledd. Tricepsmuskelen – musculus triceps brachii, har tre utspring, to fra humerus og ett fra skulderbladet rett under skulderleddet. Den fester seg på olecranon på albuebeinet, og påvirker to ledd.

Albubeinet – ulna, har en halvsirkelformet utskjæring som danner leddflaten mot trochlea på overarmen. Toppen av beinet består av et kraftig fremspring, albuknoken – olecranon. Når ryggmuskulaturen avslappes ved at man lener albuen på bordet, er det olecranon tyngden av overkroppen hviler mot. I motsatt ende er albuebeinet ganske smalt, med et lite leddhode, caput ulnae, og en markert beintagg. Begge strukturene inngår i håndleddet.

Spolebeinet – radius, ligger parallelt med albuebeinet på tommelfingersiden av underarmen. Den proksimale enden, caput radii, har form som en skål. Innsiden danner en leddflate mot overarmsbeinet, mens kanten av skålen danner leddflaten mot albubeinet. Et par cm under skålen er festet for senen fra biceps. Den nederste enden av spolebeinet danner leddflaten i håndleddet. Leddet mellom overarmsbeinet og albuebeinet er et enakset synovialledd, med fleksjon (bøy) og ekstensjon (strekk) som eneste mulige bevegelser. En egen slimpose, bursa olecrani, ligger mellom huden og olecranon.

Leddforbindelsen som spolebeinet danner med overarmsbeinet og albuebeinet, er også en del av albueleddet, med samme kapsel og synovialhinne. Disse forbindelsene sikrer at spolebeinet følger fleksjons- og ekstensjonsbevegelsene av albubeinet, men muliggjør samtidig en rotasjonsbevegelse. Undersiden av caput radii er bundet til albuebeinet med et slyngeformet ligament – ligamentum anulare radii, og inni denne slyngen kan spolebeinet rotere fritt. Spolebeinet kan dreies ca. 150o, samtidig som det legger seg over albuebeinet omtrent som to pinner i kryss. Denne bevegelsen kalles pronasjon, mens bevegelsen tilbake til utgangsstillingen kalles supinasjon.

Det finnes bare to muskler som utelukkende har effekt på hengselbevegelsen i albueleddet uten at andre ledd påvirkes samtidig. Musculus brachialis går fra forsiden av overarmsbeinet til albuebeinet. Dette er den viktigste fleksoren i dagligdagse situasjoner. Musculus brachioradialis kommer fra utsiden av overarmsbeinet og fester seg langt nede på spolebeinet like bak håndleddet. Triceps ekstenderer og adduserer i skulderleddet, men den viktigste funksjonen er ekstensjon i albuen. Senen fester seg på olecranon.

De fleste musklene i underarmen går fra beinutspring – epikondyler, på overarmsbeinet til knoklene i håndroten eller fingrene. De virker dermed over flere ledd. Musklene som springer ut fra mediale epikondyl, bidrar til å flektere og pronere underarmen, og flektere i håndledd og fingerledd. Musklene som kommer fra epicondylus lateralis ekstenderer og supinerer underarmen, samt ekstensjon i håndledd og fingerledd.

Hånden[rediger | rediger kilde]

Håndrotsknoklene er et fellesnavn på 8 små knokler som ligger i forlengelsen av underarmsbeina. De innerste tre har leddflater mot albue- og spolebeinet, mens de ytterste fire danner leddforbindelse med mellomhåndsknoklene – metakarpene. Den siste bidrar til å lage en forhøyning på lillefingersiden av håndflaten. Herfra går det ligamenter til en tilsvarende, mindre forhøyning på tommelfingersiden, slik at det dannes en kanal – karpaltunnelen. Gjennom denne passerer sener og nerver. Forhøyningene tjener også som utspring for mange av håndens egne muskler, slik at det dannes en tommelfingerball – thenar, og en lillefingerball, hypothenar. Den viktigste håndrotsknokkelen er os scaphoideum som ligger på tommelfingersiden inntil spolebeinet. Metakarpene har form som tynne rør og nummereres fra en til fem fra tommelfingersiden. Leddflaten mot fingerknoklene har form som kraftige hoder, dette er kokene på håndryggen. Hver hånd har i alt 14 fingerknoker – falanger, to i tommelen og tre i hver av de andre fingrene. Grunnfalangen er den lengste og kraftigste, deretter følger midtfalangen og til slutt endefalangen. Sammen med metakarpene danner falangene fem fingerstråler.

Hånden har i alt 27 knokler, disse gjør at det dannes tallrike leddforbindelser. Håndleddet har størst praktisk betydning. Dette er et synovialledd mellom de tre proksimale håndrotsknoklene (de som ligger nærmest kroppens midtlinje) og underarmsbeina. Leddets form tillater fleksjon, ekstensjon, adduksjon og abduksjon. Rotasjon er umulig. Leddspalten i håndleddet står ikke rett på underarmens lengdeakse, men vender litt nedover og mot lillefingersiden. Derfor har vi større bevegelsesutslag på fleksjon og adduksjon enn for ekstensjon og abduksjon.

De åtte håndrotsknoklene har liten bevegelighet seg i mellom, det samme gjelder de fleste leddforbindelser håndrotsknoklene danner med metakarpene. Første metakarp danner imidlertid et salformet ledd, tommelfingerens grunnledd, med den tilhørende håndrotsknokkelen. Abduksjon-adduksjon beveger tommelen parallelt med neglen, mens fleksjon-ekstensjon betyr bevegelse vinkelrett på neglen.

Leddene mellom metakarpene og falangene, MCP-ledd (metakarpofalangealleddene), er en form for kuleledd som i utgangspunktet tillater store bevegelsesutslag. Stramme leddkapsler og kraftige ligamenter sørger imidlertid for å begrense bevegelsene. Ved kraftig fleksjon er ligamentene rundt leddet likevel så stramme at abduksjon-adduksjonsbevegelsen blir umulig. Leddene mellom falangene, interfalangealledd, er rene hengselledd som bare tillatter bevegelse rundt en akse, nemlig fleksjon og ekstensjon.

Leddene i hånden og fingrene er i stor grad fjernstyrt fra muskler i underarmen, ved hjelp av lange sener som kan ses og kjennes under huden i håndleddet. De fleste senene ligger i egne bindevevsskjeder som er kledd med synovialhinne for å hindre friksjon.

Noe forenklet kan underarmsmusklene funksjonelt deles i to:

  • En gruppe springer ut fra mediale humeruseepikondyl (beinutspring på humerus) og ventralflaten av underarmsbeina, og gir hovedsakelig fleksjon i håndledd og fingerledd.
  • Den andre gruppen springer ut fra laterale humeruseepikondyl og dorsalflaten av underarmsbeina og er først og fremst viktig for ekstensjon i håndledd og fingerledd.

Hver av disse kan igjen deles i tre undergrupper:

  • En undergruppe fester seg til håndrotsknokler og metakarper og har som hovedoppgave å bevege i håndleddet.
  • En annen undergruppe fester seg med lange sener til falangene og beveger andre til femte finger.
  • Den tredje undergruppen går til metakarpen og falangene på tommelfingeren, og gir både fleksjon, ekstensjon og abduksjon.

I selve hånden finnes tallrike små muskler som stort sett fester seg til ulike falanger om som er viktig for finstyringen av fingeren. Her kan det skilles mellom to muskelgrupper. En gruppe springer hovedsakelig ut fra thenar, mens den andre springer ut fra hypothenar og beveger de øvrige fingrene.

Kragebeinet, skulderleddet og ytterkanten av skulderbladet står litt ut fra brystkassen og danner hulrommet armhulen – aksillen. Musculus pectoralis major og musculus latissimus dorsi danner henholdsvis fremre og bakre armhulefold i aksillen. Arteriae subclavia kommer inn i aksillen mellom første ribbein og kragebeinet, og skifter navn til a. axillaris. Den passerer videre under skulderleddet og skifter navn til arteriae brachialis. Under albuen deler den seg og skifter navn til arteriae radialis og arteriae ulnaris. I hånden danner disse to hver sin arteriebue, grener fra disse forener seg slik at det dannes to arterier til hver finger. Arteriene er hele tiden fulgt av vener med samme navn.

Arteria axillaris er omgitt av armnervefletningen – plexus brachialis, som er den nederste delen av flettverket fra spinalnervene i nakkeområdet. Blant de viktigste nervene er nervus musculocutaneus (innververer fleksjonsmuskler, inkludert biceps, musculus brachialis) og nervus axillaris (innerverer deltamuskelen samt huden på skulderen). Gjennom aksillen gir nerveflettverket opphav til de tre store nervene til armen:

  • Nervus medianus innerverer de fleste store bøyemusklene nedenfor skulderen, samt musklene som styrer tommelens bevegelser. Nervus medianus innerverer ingen av skuldermusklene. Nerven fortsetter ut i håndflaten med senene i karpaltunnelen. I hånden innerverer den hud og muskler på tommelfingersiden.
  • Nervus radialis innerverer strekkemusklene nedenfor skulderen, triceps og musculus brachioradialis. I underarmen innerverer den alle strekkemuskler til håndlettet, tommelen og øvrige fingrene. Nerven går ikke ut i hånden.
  • Nervus ulinaris inneholder hovedsakelig små nervefibre som skal til små håndmuskler og huden på håndflatens lillefingerside.

Aksillen inneholder tallrike lymfeknuter, fordelt på fire hovedgrupper:

  • Den pektorale gruppen ligger inntil fremre armhulefold. Lymfe fra melkekjertelen hos kvinner dreneres hovedsakelig hit, som dermed blir et vanlig sted for metastaser ved brystkreft.
  • Den subskapulære gruppen ligger inntil bakre armhulefold og under skulderbladet. Denne mottar lymfe fra overflatiske deler av ryggen.
  • Den laterale gruppen ligger inntil humerus rett under caput humeri, hit kommer all lymfen fra armen.
  • Den sentrale gruppen mottar lymfe fra de tre andre gruppene og ligger i dypet av aksillen, oppover mot kragebeinet.

Underekstremitetene[rediger | rediger kilde]

Underekstremitetene omfatter hoften, bena og føttene.

Lårbeinet – femur, er kroppens lengste knokkel. Øvre del er halvkuleformet og utgjør et leddhode – caput femoris, som passer inn i hofteskålen – acetabulum. Caput femoris er festet på lårhalsen – collum femoris, som er ca. 5 cm lang. Der lårhalsen går over i resten av lårbeinet, er det to kraftige fremspring: den store lårbeinsknuten – trochanter major, vender lateralt, mens den lille lårbeinsknuten – trochanter minor er rettet dorsalt og medialt. Begge fungerer som fester for muskler fra bekkenet. I nedre del av lårbeinet er det en kraftig knoke på hver side – mediale og laterale femurkondyl. Like nedenfor ligger spalten som markerer kneleddet, og undersiden av kondylene danner leddflaten mot skinnebeinet – tibia. På forsiden av lårbeinet, mellom kondylene, er det en liten grop som utgjør leddflaten mot kneskjellet – patella.

Hofteskålen er dypere enn den tilsvarende leddflaten, som gjør at hofteleddet er betydelig mer stabilt en skulderleddet. Leddkapselen er kraftig og fester seg helt ned mot trochanter major og minor, slik at en stor del av lårhalsen ligger inni selve leddet. Fra de ulike bekkenknoklene går det sterke ligamenter til lårbeinet, som bidrar til ytterligere stabilitet på bekostning av redusert bevegelsesutslag. Ligamentum iliofemorale ligger foran og på oversiden av leddet. Dette er det kraftigste ligamentet, det kan alene tåle et strekk på 300 kg. Ligamentet gjør at hofteleddet, som er et kuleledd, ikke har større ekstensjonutslag enn 15o. Adduksjonsbevegelsen er også sterkt redusert. På baksiden av leddet er kapselen og ligamentene slappere, og lårbeinet kan flekteres (bøyes mot buken) ca. 120o. Ved strakt kne er fleksjonsutslaget mindre, fordi bevegelsen hindres av muskulaturen på baksiden av låret.

En rekke muskler går fra bekkenet til lårbeinet, og de anatomiske forholdene blir temmelig kompliserte. Musklene grupperes etter deres viktigste funksjon.

  • Hofteleddets bøyemuskler springer ut fra virvelsøylen eller ulike deler av bekkenet, passerer foran hofteleddet og fester seg enten på hoftebeinet eller skinnebeinet. Tarmbeinslendemuskelen – m. iliopsoas, er den største.
  • Adduktorene går fra bekkenet til medialsiden av hoftebeinet. Hovedvirkningen er å trekke lårbeinet inn mot midtlinjen. Noen bidrar også til innoverrotasjon og fleksjon. M. adductor magnus er den største i denne gruppen.
  • Strekkemusklene ligger på baksiden av låret og bekkenet. Kun en av dem virker på hofteleddet alene, nemlig den store setemuskelen – m. gluteus maximus, som utgjør det meste av seteballene. Muskelen er meget kraftig og har først og fremst betydning når vi strekker lårbeinet fra flektert posisjon, slik som når man går opp en trapp. I tillegg forårsaker den utoverrotasjon.
  • Hamstringsmusklene utgjør hoveddelen av muskelmassen på baksiden av lårene. Dette er tre store muskler som går fra nedre del av bekkenet til dorsalsiden av skinnebeinet. Ved sammentrekning blir hofteleddet ekstendert samtidig som kneleddet både flekteres og roteres. Muskelgruppen er viktig for alminnelig gange.
  • 6 små muskler sitter under m. gluteus maximus, disse fester seg på eller i nærheten av trochanter major. Alle bidrar til at lårbeinet roteres utover.
  • 3 muskler på utsiden av hoften abduserer i hofteleddet. Disse er svært viktig for normal gangfunksjon. Når det ene beinet føres fremover, må man samtidig trekke sammen abduktorene på den andre siden slik at bekkenet holder seg omtrent vannrett. Abduktorene springer ut fra hoftekammen og områdene nedenfor og fester seg hovedsakelig til lateralsiden av lårbeinet.

Skinnebeinet – tibia, er en kraftig rørformet knokkel. Den øverste enden danner leddflaten mot kondylene på lårbeinet, og bærer hele kroppstyngden. Sidekantene kalles mediale og laterale tibiakondyl og kjennes lett gjennom huden. Foran og litt nedenfor den øverste enden ligger den kraftige skinnebeinsknuten – tuberositas tibiae. Fremre del av skinnebeinet er kun dekket av tynn hud, og kan lett følge med fingrene ned til den indre ankelknoken – mediale malleol. Her danner skinnebeinet leddflate mot både vristbeinet – talus i foten, og leggbeinet – fibula.

Fibula, er betydelig mindre enn skinnebeinet. Leggbeinet har ingen vektbærende funksjon og inngår ikke i kneleddet. Den øverste delen, caput fibulae, danner imidlertid en leddforbindelse med laterale tibiakondyl. Ned mot ankelleddet er det også en leddforbindelse mellom de to knokene, og i det mellomliggende området er de fast bundet til hverandre med en sterk bindevevsmembran – syndemose. De kan dermed ikke beveges i forhold til hverandre, slik som underarmsbeina kan. Ytre ankelknoke – laterale malleol, er et markert fremspring nederst på leggbeinet. Sammen danner de to knokene en gaffelformet leddflate mot vristbeinet. Dette er ankelleddet.

Kneleddet må ha nok mekanisk styrke til å bære det meste av kroppsvekten. Det må være helt stabilt i stående stilling, slik at vi ikke mister balansen. Normal gange forutsetter også stor bevegelighet. Stivt kne hindrer gangen. Oversiden av tibiakondylene danner to skålformede groper for femurkondylene. Leddflatene passer relativt dårlig sammen, sammenliknet med andre ledd i kroppen. Dette utliknes ved hjelp av to halvmåneformede bruskplater, mediale og laterale menisk. Meniskene presses frem og tilbake ved bevegelse i kneet, og er dermed utsatt for stor belastning. Kneskjellet – patella, er også en del av kneleddet. Knokkelen ligger an mot forflaten av lårbeinet mellom de to kondylene, men danner ikke noe ledd med knoklene i leggen. Rommet fra nedre kant av kneskjellet til øvre kant av skinnebeinet er fylt med fettvev.

Flere kraftige ligamenter sikrer stabiliteten i kneleddet. Det mediale sidebåndet – ligamentum collaterale tibiale, ligger på innsiden og går fra lårbeinet til skinnebeinet. På utsiden ligger det laterale sidebåndet – ligamentum collaterale fibulare. De to korsbåndene ligger under selve leddkapselen. De går fra innsiden av femurkondylene til området mellom de to skålformede leddflatene på tibiakondylene. Fremre korsbånd- ligamentum cruciatum anterior, går fra laterale femurkondyl skrått fremover. Bakre korsbånd, ligamentum cruciatum posterior, går fra mediale femurkondyl skrått bakover.

Synovialhinnen i leddet står i forbindelse med en bursa på fremsiden av lårbeinet. Ekstensjon og fleksjon er den mest iøynefallende bevegelsen i kneleddet, og skjer ved at femurkondylene dels ruller og dels sklir mot leddflaten på tibiakondylen, samtidig som patella glir mot fremsiden av lårbeinet. Meniskene sklir bakover når leddet flekteres. Kneleddet kan bøyes helt til det støter mot baksiden av låret. Bevegelsen fremover blir imidlertid hemmet ved at både leddkapselen, sidebåndene og korsbåndene strammes. Sidebåndene motvirker også abduksjon-adduksjon, mens fremre korsbånd sørger for at lårbeinet ikke sklir fremover i forhold til skinnebeinet. Bakre korsbånd sørger for at det ikke slik bakover. Alle båndene bidrar til å hindre rotasjon. Når kneet bøyes, slappes sidebåndene og korsbåndene, noe som tillater en rotasjonsbevegelse av skinnebeinet i forhold til lårbeinet. Denne bevegelsen er viktig for gangen, ettersom den blant annet bidrar til at foten kan tilpasse seg ujevnheter i underlaget.

Den eneste strekkemuskelen for kneleddet er den firehodete knestrekkeren – musculus quadriceps femoris. Dette er kroppens største muskel og dekker forsiden av lårbeinet. Denne består av fire mindre muskler, hvor senene går sammen til ett bredt bånd som først fester seg på patella og går videre til skinnebeinsknuten – tuberositas tibiae.

De viktigste musklene på baksiden av kneleddet er hamstringsmusklene. To av disse fester seg på medialsiden av skinnebeinet og gir fleksjon og utoverrotasjon. Den trehodede tykkleggsmuskelen – musculus triceps surae er den største muskelen på leggen og danner en stor valk som tydelig synes gjennom huden. De tre hodene på muskelen går sammen i en felles, tykk sene – akillessenen som fester seg på hælknoken. Den viktigste virkningen blir at foten bøyes nedover (sparker fra mot underlaget). De to øverste hodene bidrar også til fleksjon i kneleddet.

Ankelleddet dannes av vristbeinet, skinnebeinet og leggbeinet, og vristleddet dannes sammen med hælbeinet og båtbeinet. De sju fotrotsknoklene tilsvarer de åtte håndrotsknoklene, men er større og kraftigere bygd. De tre viktigste er vristbeinet – talus, hælbeinet – calcaneus, og båtbeinet – os naviculare. Ankelleddet består av en valseformet leddflate på vristbeinet – trochlea tali, som passer inn i gaffelen dannet av skinnebeinet og leggbeinet. Vristbeinet danner også en leddflate mot hælbeinet som ligger rett under, og båtbeinet som ligger på fremsiden. Samlet kalles disse to leddforbindelsene vristleddet – subtalarleddet. Bakover stikker hælbeinet et stykke forbi vristbeinet og danner hælknoken – tuber calcanei. Oversiden utgjør festet for akillessenen, mens undersiden er med på å bære kroppstyngden.

Foran fotroten ligger fem rørformede mellomfotsknokler – metatarser, som nummereres fra en til fem fra stortåsiden. Hver knokkel ender i et kraftig hode som sammen med hælbeinet utgjør understøttelsesflaten mot bakken og dermed bærer kroppstyngden. Metatarsene danner ledd med knoklene i tærne, som også heter falanger. Stortåen har to falanger, mens de andre tærne har tre.

Både ankelleddet og vristleddet må tåle store mekaniske belastninger, og være stabile. De er derfor både på medial og lateralsiden omsluttet av kraftige ligamenter som går fra malleolene til flere av fotrotsknoklene. Fotens skjelett danner en langsgående bue, en lengdehvelving, som er tydelig når foten ses fra siden. Denne forklarer hvorfor kroppstyngden overføres til hælbeinet og metatarshodene. Denne spesielle konstruksjonen bidrar til fjæring og skaper samtidig plass til muskler, årer og nerver i fotsålen. Fra undersiden av hælbeinet går det kraftige bånd som bidrar til å spenne buen i hvelvingen.

Ankelleddet er et hengselledd som tillater at fotbladet bøyes oppover – dorsalfleksjon, eller nedover – plantarfleksjon. Vristleddet kan også betraktes som et hengselsledd. Når indre fotrand heves og den ytre senkes, kalles det inversjon. Det motsatte kalles eversjon. Samlet er disse bevegelsene viktig for gange. Normalt fraspark forutsetter kraftig plantarfleksjon, mens dorsalfleksjon og eversjon er nødvendig for å hindre at tærne subber i bakken når vi flytter beina.

Leddene mellom metatarsene, og mellom metatarsene og falangene er stort sett rene hengselledd. Bevegeligheten er betydelig mindre enn i fingrene og stortåen har, i motsetning til tommelen, ingen spesialfunksjon. Bevegelsene i ankelleddet, vristleddet og tåleddene er fjernstyrt ved hjelp av lange sener fra leggmusklene. Synovialhinnekledde seneskjeder omgir de fleste senene som rundt ankelleddet holdes på plass av båndformede bindevevsdrag. Det kan skilles mellom muskler som gir plantarfleksjon og inversjon, muskler som gir eversjon og muskler som gir dorsalfleksjon. I tillegg finnes det tallrike små muskler i fotsålen som bare virker på tåbevegelsene. Disse musklene har som hovedoppgave å opprettholde lengdehvelvingen.

Sammentrekning av muscules triceps surae gir plantarfleksjon og inversjon. Under denne muskelen finnes flere mindre muskler som bidrar til de samme bevegelsene. Lateralsiden av leggbeinet sanner utspring for muskler som fester seg til metatarsene og som dermed er hovedansvarlige for eversjon. Musklene på fremsiden av leggen, som springer ut fra ventralflaten til skinnebeinet og leggbeinet, gir dorsalfleksjon.

Arteria femoralis skifter navn til arteriae poplitea et stykke forbi midten av lårbeinets dorsalside. Rett under kneleddet deler den seg i to: arteriae tibialis anterior går skrått nedover på fremsiden av leggen til fotryggen, der den kalles arteriae dorsalis pedis. Arteriae tibialis posterior fortsetter nedover dorsalsiden av skinnebeinet og avgir underveis en stor gren, arteriae fibularis, som på tilsvarende måte følger leggbeinet. Arteriae tibialis posterior passerer rett under mediale malleol. I fotsålen danner den en arteriebue som avgir to små arterier til hver tå.

De dype venene i underekstremiteten ligger klemt mellom de ulike muskellagene. Vedvarende muskelarbeid bidrar dermed til at beneblodet presses oppover mot hjertet. Dette kalles muskelvenepumpen. Små perforantvener setter de dype venene i forbindelse med et overfladisk venenettverk i huden. Den største hudvenen heter vena saphena magna og begynner på innsiden av leggen rett bak mediale malleol og passerer på innsiden av låret opp til lysken. Her forenes den med venae femoralis som fortsetter inn i bekkenet og skifter navn til venae iliaca externa.

Nervus femoralis går sammen med arteriae- og venae femoralis under lyskebåndet til bøyemuskulaturen i hofteleddet og strekkemuskulaturen i kneleddet, men innerverer ingen muskler på leggen. Nervus obturatorius passerer gjennom foramen obturatorium i bekkenet og innerverer flertallet av musklene som adduserer i hofteleddet.

Kroppens største nerve, nervus ischiadicus passerer nedover på baksiden av låret, der den innerverer hamstringsmusklene. I toppen av knehasen deler den seg i to mindre grener: nervus tibialis innerverer alle musklene i tykkleggen, og går til musklene og huden i fotsålen. Nervus fibularis communis passerer rett under øvre del av leggbeinet og innerverer huden og musklene på lateralsiden og fremsiden av leggen, samt huden på fotryggen.