Berezansteinen
| Berezansteinen | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 Berezansteinen | |||||
| Funnet | 1905 | ||||
| Funnsted | Berezanøya | ||||
| Land | Ukraina | ||||
| Risset av | Varjagen Grani | ||||
| Tekst | Grani gjorde denne grava etter Karl, felagen sin | ||||
| Høyde | 47 centimeter | ||||
| Bredde | 48 centimeter | ||||
| Tykkelse | 12 centimeter | ||||
| Plassering | Odessa museum | ||||
Berezansteinen, katalogisert som X UaFv1914;47 i Samnordisk runetekstdatabase, ble funnet i 1905 av Ernst von Stern, professor i Odessa,[1] på Berezanøya eller Sankt Aitherios øy, som ligger ved utløpet av Dnepr i Svartehavet.[2] Steinen er 48 cm bred, 47 cm høy og 12 cm tykk,[3] og oppbevares i Odessa museum.[2] den ble lagd av en varjag eller væring, det vil si av den norrøne handelsmann Grani, til minne om sin reisefelle Karl. De to kom trolig fra Gotland.
Funnsted[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Berezanøya
Berezanøya ligger i Svartehavet, ikke så langt fra munningen av elven Dnepr, og ga ly for de skandinaviske vikingskipene som passerte på veien til og fra Bysants.[4] Jansson skriver om betydningen av denne handelsruten:
Kom den reisende fra nord, med de farefulle Dnepr-strykene (omtalt på Pilgårdsteinen) og vanskene med sandbankene og de forræderske grunnene friskt i minne, endte han opp ved Berezanj, der Svartehavet bredte seg ut videre enn Østersjøen foran stevnen. Og kom han til Berezanj fra sør – på veien mot Mälarens skogrike viker eller Gotlands steinete havner – kunne han samle krefter her før han måtte bøye seg over årene og gi seg i kast med slitet motstrøms og alle de andre hindringene på den lange veien. Snart nok måtte båten losses før alt ble trukket over land til det var tid for å laste opp båten på ny, hele tiden i en kvelende innlandshete som steppevinden og sommerregnet knapt var i stand til å lindre.[5]
Oppdagelse[rediger | rediger kilde]
Steinen ble oppdaget under utgraving av en kurgan fra 500-tallet f.Kr.. Etter at kurgaen ble bygd har den blitt brukt til 48 andre gravlegninger av forskjellig slag og i forskjellige dybder. Ingen av de gravlagde likene ser ut til å ha blitt brent, noen lik har blitt gravlagt uten noe gravgods, mens andre har blitt lagt i trekister eller har bare blitt lagt på noen planker før gravleggelsen, mens andre igjen har blitt lagt i steinkister. 9. juni 1905 fant von Sterns folk en kiste uten lokk i den østre delen av gravhaugen med et skjelett der hodeskallen hvilte på runesteinen. Von Stern la merke til steinen i det en av folkene hans skulle til å kaste den på en steinhaug. Steinen lå trolig ikke på sitt egentlige sted, men lå opprinnelig i en av de mindre haugene i nærheten.[3]
Innskrift[rediger | rediger kilde]
Innskriften er fullstendig bevart, da første og siste bokstav er markert som endetegn i innskriften. Innskriften er omtrent 8 cm lang og 0,75 cm dyp.[3]
- krani : kerþi : (h)alf : þisi : iftir : kal : fi:laka : si(n)
- Grani gærði hvalf þessi æftiR Karl, felaga sinn.
- «Grani gjorde denne grava etter Karl, felagen sin.»[6]
Identitet[rediger | rediger kilde]
Det er vanskelig å fastslå hvor Grani og Karl kom fra. I runeinnskrift er det norrøne ordet hvalf («velv», «kiste») bare funnet brukt på Gotland, og på noen senere innskrifter fra Västergötland. Det er ingen spesielle trekk i innskriften som tyder på at den skrevet på den gammelgnutiske dialekten av norrønt språk, men formen på steinen og plasseringen er ellers vanlig på steiner fra Gotland.[7]
Trolig har gotlenderne Grani og Karl vært på vei til eller fra Konstantinopel, men Karl døde på veien, og at Grani laget Karls siste hvilested på en øy som alltid har blitt besøkt av sjøfarende, og som bysantinerne kalte «Sankt Etherius' øy».[7]
Runesteinen sin beskrivelse av Karl som felagen til Grani tyder på at de var sammen i en felles handelsferd,[4] men det har også blitt foreslått at det viser til at de var med i samme følge.[8]
Særpreg[rediger | rediger kilde]
Det har blitt funnet få runesteiner i Øst-Europa ettersom at passende steiner var mangelvare. Mangelen på innskrifter kan også være på grunn av tradisjonen med å sette ned trestokker på gravhaugene. Denne skikken har blitt beskrevet av arabiske Ahmad ibn Fadlan som traff på skandinaver på elvebreddene langs Volga.[7][9] På den tiden det ble vanlig å reise runesteiner på 1000-tallet, var de fleste skandinaviske innvandrere i Russland, Hviterussland og Ukraina assimilert i det slaviske flertallet, og den norrøne innflytelsen fra de nye innvandrerne hadde avtatt.[7]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ernst Wallfried (E.R.) von Stern (1859–1924), født i Livonia, var professor ved Metsjnikovuniversitetet (1886–1910), direktør for det Keiserlige museum i Odessa (1895–1910), professor i oldtidshistorie og arkeologi ved Universitetet i Halle, (1911- ), og rektor (1921- ); jf. Paquet, Alfons; Groener, Wilhelm; Hopman, Albert (1971): Von Brest-litovsk zur deutschen Novemberrevolution: Aus den Tagebüchern, s. 614, note.
- ^ a b Braun & Arne (1914), s. 44
- ^ a b c Braun & Arne (1914), s. 45
- ^ a b Jansson (1997), s. 61
- ^ Jansson (1997), s. 61. Oversatt fra originalen: «When the traveller came from the north, with the perils of the Dniepr cataracts (mentioned on the Pilgård stone) and the difficulties of sandbanks and treacherous shoal-water still fresh in his memory, he came at last, here by Berezanj, to open water, where the Black Sea, bigger than the Baltic, opened up before his ship's prow. And when he came to Berezanj from the south – on his way to the thick-wooded creeks of Mälaren or the stony haven s of Gotland – he could gather strength here before being forced to bend back and oar in the long struggle against the river currents and all the other obstacle s in his way. Soon enough the time would come for the unloading and the dragging over the portages and the reloading, all in the sticky heat of the interior, hardly relieved by the steppe winds and the summer rain.»
- ^ Oppslag «X UaFv1914;47» i Rundata 2.0
- ^ a b c d Braun & Arne (1914), s. 48
- ^ Duczko (2004), s. 252
- ^ Pritsak (1987), s. 306
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Braun, F. & Arne, T. J. (1914): «Den svenska runstenen från ön Berezanj utanför Dneprmynningen» i: Ekhoff, E. (red.): Fornvännen Arkivert 19. september 2015 hos Wayback Machine., årgang 9, s. 44-48.
- Duczko, W. (2004): Viking Rus: Studies on the Presence of Scandinavians in Eastern Europe. BRILL. ISBN 90-04-13874-9
- Jansson, S. B.F. (1997): Runes in Sweden, ISBN 91-7844-067-X
- Pritsak, O. (1987): The origin of Rus. Cambridge, Mass.: Distribuert av Harvard University Press for Harvard Ukrainian Research Institute.
- Rundata, Samnordisk runtextdatabas, Uppsala universitet
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Berezan Runestone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
