Beredskapsloven
| Beredskapsloven | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Lov | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Myndighet | Justis- og beredskapsdept. | ||
| Vedtatt | 15. desember 1950 | ||
| I kraft | 15. desember 1950 | ||
| Nettside | lovdata.no | ||
Beredskapsloven (egentlig navn: lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold) er en norsk lov som regulerer statsmaktenes kompetanse i krig og lignende unntakssituasjoner, herunder midlertidige forandringer (derogasjon) i maktfordelingen i Norges politiske system.[trenger referanse]
Loven er inndelt i seks kapitler:
- Kapittel I gir bestemmelser om Kongens myndighet når Stortinget på grunn av krig er avskåret fra å utøve sin virksomhet.
- Kapittel II gir bestemmelser om særlige fullmakter for Kongen når Norge er i krig eller krig truer eller landets selvstendighet eller sikkerhet er i fare.
- Kapittel III regulerer forholdet mellom militær og sivil myndighet på krigsskueplass, og innebærer blant annet at militære myndigheter kan overta ledelsen av politiet og andre sivile myndigheter.
- Kapittel IV gir særregler om behandlingen av straffesaker i krigssituasjoner, og innebærer på flere punkter adgang til en forenklet behandling.
- Kapittel V gir regler om «tvangsavståing» til staten (konfiskasjon eller rekvisisjon) av løsøre og fast eiendom.
- Kapittel VI inneholder forskjellige bestemmelser, blant annet hjemmel til å gi nærmere forskrifter og treffe andre nødvendige tiltak til gjennomføring av loven.
Beredskapsloven ble vedtatt 15. desember 1950 og trådte i kraft umiddelbart.[1] Opprinnelig ble loven gitt midlertidig gyldighet, men i 1954 ble midlertidigheten opphevet. Senere har det bare vært foretatt mindre endringer i loven, slik at den i det vesentlige fremstår på samme måte som da den ble vedtatt i 1950.[2]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ § 22
- ^ NOU 1995: 31 Beredskapslovgivningen i lys av endrede forsvars- og sikkerhetspolitiske rammebetingelser kap. 4.2.1.