Beleiringen av Capua i 1734

Beleiringen av Capua var den siste store militærhandlingen i den polske arvefølgekrigen i Kongedømmet Napoli. Østerrikske styrker fra Habsburgmonarkiet, kommandert av den østerrikske marskalken Otto Ferdinand von Abenspberg und Traun, sto imot en syv måneder lang blokade som startet i april 1734 av franske og spanske styrker under grev Marsillac. General Traun overga festningen i Capua i november 1734 med full krigsære, hovedsakelig fordi de manglet forsyninger og ammunisjon, men også fordi det ble klart at det ikke ville komme hjelpestyrker til den isolerte garnisonen.

Bakgrunn

Etter at den polske arvefølgekrigen brøt ut høsten 1733, og meldingene om at de Bourbon-allierte Frankrike og Spania planla operasjoner mot kongedømmet Napoli og Sicilia, startet de militære og politiske lederne i Habsburgmonarkiet å planlegge forsvaret av Napoli mot den ventede invasjonen. De led av manglende ressurser og av at marskalk Otto Ferdinand von Abenspberg und Traun og greven av Caraffa var uenige om det beste forsvaret for Napoli. Caraffa ville redusere garnisonen i festningene i landet og konsentrere de østerrikske styrkene i en enkelt armé som enten kunne unngå eller tvinge frem en konfrontasjon med spanjolene, mens Traun, som fikk viljen sin, ønsket å forsterke garnisonene og tvinge spanjolene til beleire dem.

Store garnisoner ble plassert å ved Pescara og Gaeta, og Traun selv tok kommando over 3 500 mann og okkuperte festningen ved Capua, nær nordvestgrensen mellom kongedømmet og Kirkestaten. Caraffa var ansvarlig for forsvaret av byen Napoli og tryggheten til den østerrikske visekongen.

Opptakten

Arméen til Karl av Parma, som talte rundt 21 000 mann, marsjerte sørover fra Toscana hvor de hadde mønstret, og nådde nordgrensen til Napoli den 28. mars 1734. Traun hadde tatt det meste av garnisonen og bygd en forsvarslinje ved Mignano, hvor han ventet at slaget skulle stå mot de spanske styrkene. Den 30. mars sendte derimot spanjolene, med hjelp fra lokale sympatisører, 4 000 soldater gjennom et smalt fjellplass og truet flanken til stillingen til Traun. Da Traun fikk vite om dette ga han ordre om en hastig tilbaketrekking til Capua, og etterlot seg krigsmateriell og leirutstyr langs veien. Spanjolene fortsatte sørover til Napoli, gikk rundt Capua, og gikk inn i byen den 10. mai, etter at festningen hadde overgitt seg. Rundt 6 0000 soldater ble stasjonert for å blokkere Capua og skjære av kommunikasjons- og forsyningslinjene.

Mens armén til Karl marsjerte sørover hadde en spansk flåte satt i land styrker på øyene Ischia og Procida i Napolibukta. De østerrikske garnisonene på disse øyene hadde blitt overført til fastlandet, hvor de gikk inn i garnisonen i Capua (før denne ble blokkert) og Traun hadde da rundt 6 000 mann i garnisonen. Østerrikerne håpet på hjelp fra styrkene til Florimund Mercy i Nord-Italia, men disse var opptatt mot den fransk-sardinske arméen.

Etter at den østerrikske arméen ble ødelagt i Bitonto i mai beleiret de spanske styrkene så de tre gjenværende østerrikske utpostene: Pescara, Gaeta og Capua. Pescara var den første til å overgi seg den 29. juli, og Gaeta overga seg i august. Karl kunne da sendte soldater for å erobre Sicilia, og fokuserte de gjenværende soldatene mot Capua.

Forsvaret

Festningen i Capua var en enorm konstruksjon, men vedlikeholdet hadde vært dårlig i årene før krigen brøt ut. Festningen hadde flere svake punkt:

• Vannforsyning;
• Dårlig bastion ved Napoli-porten.
• Landskapet sør og vest for festningen var strødd med oliven- og frukttrær.

Garnisonen, kommandert av marskalk Traun, besto av 6 000 mann inkludert 10 infanteribataljoner fra regimentene Heister, Göldlin, O'Nelly, Carl Lothringen og Schmettau, 6 grenaderkomanier og et kompani med hesteløse kyrassérer fra regimentene fra Pignatelli og Kokoržowa. Traun kan også ha hatt en fordel av et langvarig vennskap med grev Marsillac, som kommanderte beleiringsstyrken. De to hadde kjempet sammen tidligere felttog, og til og med delt samme telt ved flere anledninger.

Beleiringen

Østerrikerne hadde ment å forsyne festningen slik at garnisonen kunne holde ut i fem måneder, men i april hadde de bare forsyninger nok for å holde garnisonen i to måneder. Traun organiserte et korps frivillige som drev matinnsamling i de månedene blokaden pågikk. Plyndringen deres gikk såpass bra at østerrikerne fremdeles hadde en måned med forsyninger i midten av juli. Håpet om hjelp svant da han fikk melding om at marskalk Mercy hadde blitt drept i det østerrikske nederlaget ved Parma og av at østerrikerne hadde trukket seg tilbake etterpå.

Den 10. august satte Traun igang et godt planlagt tokt mot den spanske blokaden som nå bestod av over 15 000 mann. I tillegg til å raide spanske forsyninger, gikk han til angrep på en båtbro som spanjolene hadde satt opp over elven Volturno. og brukte flere timer i et forsøk på å nå og ødelegge broen. Spanjolene klarte derimot å avverge angrepene, men disse var bare dekkoperasjoner, mens et kompani på 500 håndplukkede menn plyndret landsbygden og vendte tilbake med 150 kyr, 90 vannbøfler og 1 000 sauer. Forsøket på ta broen hadde kostet 300 østerrikere livet, men de hadde tatt livet av mer enn 350 spanjoler og tok 52 fanger (som Traun slapp fri med en gang).

Beleiringen varte til november og forholdene i den blokkerte byen ble stadig verre. Den 20. november kom Traun og den spanske kommandanten til enighet om at Traun skulle kapitulere om han ikke hadde fått hjelp innen 20. november. Denne dagen marsjerte den østerrikske garnisonen, som nå var redusert til 5 000 mann, ut med full krigsære, inkludert to feltkanoner og gikk ombord på spanske skip som transporterte dem til Trieste og Fiume. Det eneste vilkåret i overgivingen som spanjolene ikke gikk med på, var at soldatene kunne hjelpe til i det norditalienske felttoget.

Kilder

• Colletta, Pietro: History of the Kingdom of Naples, 1734-1825
• Thürheim, Andreas: Feldmarschall Otto Ferdinand Graf von Abensperg und Traun, 1677-1748: einer militärhistorische Lebensskizze
• Austerrikske-Hungarian Monarki. Kriegsarchiv (1891). Geschichte des Kämpfe Österreichs: Feldzüge des Prinzen Eugen von Savoyen: Nach den Feldacten und anderen authentischen Quellen [History of Austerrikske Battles: Campaigns of Prince Eugene of Savoy: from the field records and other authentic sources] (på tysk). Volume 19. Verlag des K.K. Generalstabes, in Commission bei C. Gerold's Sohn. 

Autoritetsdata