Atlanterhavskabelen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over strekningen for 1858-års transatlantiske telegrafkabel.

Atlanterhavskabelen eller TAT (Trans Atlantic Telephone Cable) er en sjøkabel for telekommunikasjon over Atlanterhavet.

Ofte forbinder man Atlanterhavskabelen med den første transatlantiske kabel som ble lagt i 1866 mellom Irland og Newfoundland, ment for telegrafi. Før den ble lagt kunne man bare kommunisere mellom Europa og Amerika med fartøy som vanligvis tok minst ti dager. Kabelen minsket tiden til noen få minutter, så spørsmål kunne telegraferes over Atlanterhavet og svaret kunne telegraferes tilbake samme dag. På 1870-tallet ble det skapt doble og firedoble sendings- og mottaksystemer som kunne formidle flere meldinger samtidig gjennom kabelen.

Den høye motstanden i kabelen svekket telesignalene kraftig. Først på 1950-tallet kom sjøkabler med innbygde forsterkere og da ble det mulig å kommunisere over lengre avstander med telefontrafikk som til da var henvist til radio, nå går den via telekommunikasjonssatellitter.

I 1956 ble den første transatlantiske sjøkabelen for telefonkommunikasjon lagt. Den ble kalt TAT-1 og 1959 fulgte TAT-2. Den første transatlantiske fiberoptiske kabelen (TAT-8) ble lagt 1988 og den hadde en kapasitet på 40 000 samtaler samtidig. Siden midten av 1990-tallet har fiberoptiske sjøkabler nesten helt tatt over trafikken. Den siste atlanterhavskabelen (TAT-14) ble innstallert år 2000, den har en kapasitet på 64×10 Gbit/s.

Atlanterhavskabelen[rediger | rediger kilde]

Den transatlantisk telegrafkabelen ble lagt fra The Telegraph Field i Foilhommerum Bay på Valentia Island i det vestlige Irland til Heart's Content på det østlige Newfoundland i Canada. Fem forsøk med å legge den transatlantiska telegrafkabelen ble gjort under en niårsperiode – 1857/1858 til 1865/1866 – før en varig forbindelse mellom de to verdensdelene til slutt ble opprettet gjennom 1866-års kabelen som ble lagt fra fartøyet DS «Great Eastern» under James Andersons Kommando, og den reparerte kabelen fra 1865 ble tatt i bruk som reserve.[1]

Ytterligere kabler ble lagt mellom Foilhommerum og Heart's Content 1873, 1874, 1880 og 1894. På slutten av 1800-tallet koblet britiske, franske, tyske og amerikanske kabler samme Europa og Nord-Amerika i et sofistikert nettverk for telegrafisk kommunikasjon.

Det var Cyrus Field som var kraften bak Atlanterhavskabelen. Forsøk ble startet uten suksess 1857 og kabelen ble fullført den 5. august 1858. Selv om den ikke ble ansett særskilt fremgangsrik eller langvarig, var det den første transatlantiske kabelen som gav resultat i praksis. Det første offisielle telegram som gikk mellom de to kontinentene var en skriftlig gratulasjon fra dronning Victoria av Storbritannia til USAs president James Buchanan den 16. august. Kabelen røk måneden etter da Wildman Whitehouse tilførte kabelen altfor høy elektrisk spenning i et forsøk på å sende telegrammer raskere. (Det er blitt hevdet at mangelfull produksjon og håntering av 1858-kabelen kunn føre til for tidlig feil når som helst.[2]) Den korte periode kabelen ble brukt undergravde allmennheten og investorenes tillit til prosjektet, og forsinkede anstrengelser for å gjenopprette en forbindelse mellom Europa og Nord-Amerika. Et nytt forsøk ble gjort i 1865 med mye bedre materiale, og etter en del motgang ble det en forbindelse som kunne tas i bruk den 28. juli 1866. Denne forbindelsen var mer stabil, og allmennhetens tillit økte da 1865-kabelen ble reparert og kunne tas i bruk samtidig.

I transatlantisk valutahandel kom vekselkursen mellom det britiske pund og den amerikanske dollar til å bli kalt «Cable» og denne term er fortsatt bruk i dag.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Living Rock: The Story of Metals Since Earliest Times and Their Impact on Civilization. p. 203.
  2. ^ History of the Transatlantic Cable - Dr. E.O.W. Whitehouse and the 1858 trans-Atlantic cable
  3. ^ Zed Books, 2006.