Astorianerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Astorianerne var en blandet gruppe av pelshandlere, tidligere militære og oppdagelsesreisende som 1810-12 gjennomførte to ekspedisjoner for American Fur Companys regning. De har fått sitt navn etter selskapets grunnlegger John Jacob Astor som gjerne blir presentert som historiens første dollarmillionær.[trenger referanse] Han finansierte ekspedisjonene men deltok ikke selv aktivt i være seg planlegging eller gjennomføring.

En av ekspedisjonene, ledet av Wilson Price Hunt, gikk landeveien til Columbiaflodens munning. Den andre gikk sjøveien til samme mål, med fartøyet «Tonquin», under befal av Jonathan Thorn.

Sjøekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Thorn seilte ut fra New York 8. september 1810 og nådde målet 12. april 1811. Der grunnla han Fort Astoria (nå Astoria i Oregon) i nærheten av det sted der Lewis og Clarks ekspedisjon hadde overvintret 1805-06. Etter grunnleggelsen av Fort Astoria seile de videre i juni 1812 til Vancouver Island. Der oppstod, trolig på grunn av Thorns udiplomatiske og arrogante opptreden,[trenger referanse] en konflikt med områdets urbefolkning, nootka, som endte med at indianerne bordet skipet og drepte hele besetningen.

Landekspedisjonen[rediger | rediger kilde]

Landekspedisjonen gikk delvis den vei som senere, takket være deres kartlegging, kom til å bli Oregon Trail, den store hovedleden til stillehavskysten. Det var imidlertid egentlig en av ekspedisjonens mange mistak,[trenger referanse] da John Day som ledet tilbakeferden mot Stillehavet tok en annen vei enn den opprinnelig planlagte. Hunt begikk selv ifølge visse, men noe usikre opplysninger, det innledende feilgrepet ved å starte alt for sent på høsten, 21. oktober 1810, fra St. Louis, og etter å ha tilbakelagt bare ca 700 km langs Missourifloden ble de tvunget å opprette vinterleir ved Nodaway Rivers munning.[trenger referanse]

I en offisiell myndighetsutredning fra 1962 meddeles imidlertid at Hunt dro ut fra St. Louis 13. mars 1811.[trenger referanse] Dette kjente en av de verste konkurrentene, Manuel Lisa, til. Han startet derfor en egen skyggeekpedisjon 2. april med den for øye å utnytte astorianernes eventuelle nye oppdagelser. Lisa fulgte imidlertid ikke astorianerne lengre enn til mandanindianernes område.

Hva de sprikende opplysningene skyldes, er ikke klart. Opplysningen om en vinterleir ved Nodaway er nok ikke helt grepet ut av luften.[trenger referanse] Muligens tilsluttet Hunt seg ikke ekspedisjonen før våren 1811.[trenger referanse]

Ferden fortsatte 21. april 1811 og allerede 26. mai begikk Hunt sitt neste mistak, da han bestemte seg for å avvike fra Lewis og Clarks gamle rute som han så langt hadde fulgt.[trenger referanse] Årsaken var at Hunt var redd for represalier fra svartfotsindianerne, ettersom to av dem var blitt drept da de noen år før hadde forsøkt å stjele våpen av Lewis og Clarks ekspedisjon.[trenger referanse] I stedet søke han seg til arikaraene for å kjøpe hester av dem, noe som imidlertid viste seg å være et helt mislykket forehavende. Noen hester fikk han ikke kjøpe, og sterkt forsinket bestemte han seg i midten av juli for å forsøke å ta seg vannveien langs Snake River til Columbiafloden med kanoer.

Etter et dødsfall i en foss kom man frem til at idéen om å ferdes med kanoer langs Snake ikke var så lurt, og man fortsatte til fots. En del medlemmer forlot imidlertid ekspedisjonen og gav seg ut i egne forretninger av forskjellig slag. Bare 45 av opprinnelig 60 deltakere nådde derfor omsider Fort Astoria 15. februar 1812.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wesley R. Hurt: Anthropological report on Indian occupancy of certain territory claimed by the Dakota Sioux Indians and by rival tribal claimants, utredning beordret i 1961 av United States Department of Justice og trykket 1962 som bilag til rettegangen Sioux Nation v. United States, Docket nr 74 -A (1961-62). Opptrykk 1974 som bok med tittel Dakota Sioux Indians (New York 1974).