Mandan
Mandaner, egentlig ruwangkaki («mennesker») er et siouxspråklig nordamerikansk indianerfolk. Navnet er en engelsk form av Mawatana, som var de språklig beslektede dakotaindianernes navn på stammen.
Ved folketellingen i 2000 rapportert 1.303 mennesker at de regnet seg helt eller delvis som mandaner.[1]
Historie[rediger | rediger kilde]
Migrasjon vestover[rediger | rediger kilde]
Mandanene, som primært var jordbrukere og jegere (også kommersiell pelsjakt), vandret på 1600-tallet fra sine eldste kjente områder ved Ohiofloden til Missourifloden og slo seg ned ved bielvene Knife River og Heart River der deres første belagte kontakt med de hvite (fransk-kanadiere) fant sted i 1738.[trenger referanse] Møtet var fredelig og resulterte i langvarige handelsforbindelser med de hvite.
Konflikter[rediger | rediger kilde]
Kontaktene med omkringboende stammene var derimot mindre fredelige, ikke minst grunnet konkurranse om den lukrative handelen.[trenger referanse] Fortellinger om harde strider mot assiniboiner og lakotasiouxer utgjør en stor del av stammens historiske legendeforråd.[trenger referanse]
Maleren George Catlin, som i 1830-årene tilbrakte noen måneder hos mandanene beskriver kråkeindianernes krigstog mot mandanene.[trenger referanse] Trusselen ble avverget den gang ved at mandanstammens krigshøvding Mato topa («fire bjørner») gikk med på å avgjøre krigen med en tvekamp mot kråkeindianernes krigshøvding. Mato topa ble hardt skadet men klarte å drepe sin motstander, og kråkeindianerne dro hjem.
Kopperepidemier[rediger | rediger kilde]
I årene 1837–1838 ble mandanstammen rammen av den verste kopperepidemien i en lang serie av slike som allerede da hadde redusert antall mandanbyer fra ni til to.[trenger referanse] Ifølge Catlin overlevde bare 37 av ca 2000 indianere i mandanbyen som han hadde besøkt.[trenger referanse] Totalt beregnes bare omkring 125 mandanindianere å ha overlevd epidemien.[trenger referanse]
Den gjenstående flokken slo seg i 1845 permanent sammen med en annen stamme, hidatsaene, med hvilken de allerede på 1700-tallet hadde knyttet allianse for å kunne avverge trusselen fra lakotasiouxene som hadde begynt å trekke vestover.[trenger referanse] Sammen flyttet de nordover til et nytt bosted ved Missourifloden, der i 1862 en tredje hardt rammet gruppe, arikarastammen, sluttet seg til unionen som består enn i dag.[trenger referanse] Unionen ble formalisert i 1934 også av USAs regjering med Indian Reorganization Act som administrativt sammenslo de tre stammer under betegnelsen Mandan, Hidatsa, and Arikara Nation.
Sosiale strukturer[rediger | rediger kilde]
Mandansamfunnet hadde visse trekk av matriarkat, blant annet var det kvinnene som bygde og eide store jordhus og tilhørede hager med nytteplanter.[trenger referanse] Husene, for normalt 30-40 personer, gikk i arv i kvinnelinjen.[trenger referanse]
Stammens inndeling i 13 selskap («bands») utgikk dereimot fra mennene, nærmere bestemt stammens særskilt fremgangsrike jegere.[trenger referanse] Denne inndelingen i jaktlag forveksles ofte med den klaninndeling som styrte ekteskap og andre sosiale sammenhenger.[trenger referanse] Trolig har denne forvekslingen forbindelse med at den nært beslektede hidatsagruppen awatixa hadde 13 klaner, mens mandanene bare hadde fire.[trenger referanse]
Språket[rediger | rediger kilde]
Mandanspråket er sterkt utrydningstruet, bare seks talere gjenstod i 1999.[trenger referanse] Samtlige seks var genuint tospråklige hidatsaer. Catlin noterte allerede i 1830-årene at blandede ekteskap mellom de to stammene var svært vanlige og at så godt som alle mandaner alt da kunne sine alliertes språk flytende og vice versa.[trenger referanse]
Det er en misforståelse at mandanspråket har et slektskap med walisisk.[trenger referanse] Misforståelsen skyldes at Catlin skrev i et brev om en håndfull walisiske pronomen som han syntes lignet på noen nært beslektede prefikser i mandanspråket.[trenger referanse] Noe forbindelse eller slektskap mellom språkene finnes ikke.
Ritualer[rediger | rediger kilde]
En av stammens ritualer (okipa) er blitt kjent for etterverdenen gjennom A man called horse, der riten portretteres av Richard Harris. Den innebar at frivillige krigere ble heist opp i luften med rep som var festet til beinbiter som i sin tur var stukket inn i bryst- eller ryggmuskulaturen. Meningen med den plagsomme seremonien var å lokke bison til stammen som ikke bedrev aktiv jakt på den.[trenger referanse]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Census 2000 PHC-T-18. American Indian and Alaska Native Tribes in the United States: 2000 http://www.census.gov/population/cen2000/phc-t18/tab001.pdf 2010-04-02
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Martha Warren Beckwith: Mandan-Hidatsa myths and ceremonies (New York 1937).
- Alfred W. Bowers: Mandan social and ceremonial organization (University of Chicago Press 1950).
- George Catlin: Letters and notes on the North American Indians (New York 1975).
- Översättning av originalupplagan: Nord-Amerikas indianer och de, under ett åttaårigt vistande bland de vildaste af deras stammar, upplefvade äfventyr och öden (Stockholm 1846-48).
- Edward Kennard: "Mandan grammar" i International journal of American linguistics Vol 9 (1936).
- W. Raymond Wood & Thomas D. Thiessen (red): Early fur trade on the Northern Plains. Canadian traders among the Mandan and Hidatsa Indians, 1738-1818 (University of Oklahoma Press 1985).
- W. Raymond Wood: An interpretation of Mandan culture history (Washington, 1967).