Armagnac

Armagnac (uttale: armanjakk) er en type druebrennevin, som produseres i et definert område («Armagnac»), sørvest i Frankrike, i provinsen Gascogne. Dette området ligger sør for Cognac (Charente).

Armagnac sammenlignet med cognac[rediger | rediger kilde]

Armagnac og cognac er begge druebrennevin, dvs. brandy, destillert slik at det blir sprit, deretter lagret på eikefat før det tappes på flaske og selges. Disse to drikkene stammer fra hvert sitt nøye definerte område i Frankrike. De bruker til en viss grad de samme druetypene, og det samme materialet i tønnene som brennevinet lagres på. Mange av de samme egenskapene er ettertraktet i begge «leirer»; kompleksitet, rikhet, spesielle dufter som svisker, vanilje og blomster.^{[trenger referanse]} Det er m.a.o. mange likheter mellom disse to brandyene.

Det er også mange forskjeller mellom armagnac og cognac. Kort nevnes:

Cognac dobbeldestilleres alltid, armagnac kan destilleres bare en gang (eller 2).^{[trenger referanse]} Armagnac varierer i større grad i kvalitet.^{[trenger referanse]} Armagnac produseres på mindre vingårder enn cognac.^{[trenger referanse]} Smaken er ulik, armagnac har en noe røffere smak, som minner mer om høst, i retning fiken, svisker, bøkenøtter og jord.^{[trenger referanse]} Cognac eksporterer ca. 97% av det de produserer, Armagnac kun halvparten.^{[trenger referanse]}

Historie[rediger | rediger kilde]

Det var romerne som introduserte vinkulturen til Armagnac-området. Destillasjonsapparatet ble senere introdusert av araberne, og bruken av tønner til lagring ble introdusert av kelterne.^{[trenger referanse]}

Navnet Armagnac har flere forklaringer. Én er at det skal stamme fra det latinske «ars magna», som betyr «stor kunst».^{[trenger referanse]} En annen er at det stammer fra et familienavn i dette området, eller landområdene som denne familien eide.^{[trenger referanse]}

1411 er nevnt som et «startår» i historiske arkiver, der en «M. Antoine» skal ha vært den første som destillerte vin.^{[trenger referanse]} Dette destillatet het «aygue de Bito». Men armagnac ble kjent utenfor «sitt eget» område lenge etter at cognac ble kjent, hovedsakelig på grunn av dårlig utbygd kommunikasjon med omverden.^{[trenger referanse]} Området har ikke jernbane, og elven Baïse som går gjennom Armagnac ble ikke seilbar før den ble lagt i kanal i 1830. Da ble transporten til Bordeaux lettere. Fram til dette var kun transport via landevei mulig.

Tidlig i armagnacens historie ble brennevin herfra spredt særlig til klostre i Europa, ved at en viktig pilegrimsrute gikk gjennom området.^{[trenger referanse]} Den gangen var synet på brennevin litt annerledes enn i dag – det ble mer brukt til medisinske formål. Brennevinet ble også brukt for å sprite opp vin eller cognac. Først på 1800-tallet begynte armagnacen å få status som et selvstendig kvalitetsprodukt.^{[trenger referanse]}

På 1950- og 60-tallet etablerte flere cognac-hus seg i Armagnac. Forbruket av armagnac var lavt, og prisene på armagnac-hus og destillerier var derfor lave. Lovgivningen ble endret i 1972 slik at det ble tillatt med dobbel-destillasjon av armagnac (som cognac). Armagnac endret karakter etter dette og ble renere, mer elegant og mer lettdrukket.^{[trenger referanse]}

Armagnacens omdømme økte noe i tiden etter dette, selv om omsetningen ikke økte.

Regelverk[rediger | rediger kilde]

På samme måte som for cognac finnes det strenge regler for hva som kan kalles armagnac. Dette regelverket håndteres av BNIA – Bureau National Interprofessionnel de l'Armagnac. Dette organet ligger under det franske Jordbruksdepartementet og Finansdepartementet, og forvalter regelverket rundt produksjon og salg av Armagnac. Det har også som oppgave å bistå de som produserer og selger armagnac, samt å promotere armagnac.

Armanac-områdene[rediger | rediger kilde]

Armanac-regionen er inndelt i 3 underområder, definert i loven fra 25. mai 1909.

Bas-Armagnac Dette området er på ca. 8.100 ha.^{[trenger referanse]} Det anses på grunn av jordsmonnet å være det beste av områdene.^{[trenger referanse]} Området har sandrik jord med høyt kvarts- og jerninnhold. Det øvre sjiktet av jorda er svært næringsrikt og kalles «boulbène». Området består hovedsakelig av sletter og bølgende åser. Den delen av Bas-Armagnac som heter Grand Bas regnes som det aller ypperste. Her er jorda noe mer leirholdig. Armagnac fra Bas-Armagnac tappes gjerne på vingården og selges under eiendommens navn.

Armagnac-Ténarèze Dette området er på ca. 5.500 ha. Området består av bølgende åser, og jordsmonnet varierer fra sand til leire. Her er noe mer kalk enn i Bas-Armagnac, men ikke så mye som i Cognac. Også her er det mye næringsrik toppjord (boulbène). Armagnac herfra krever lenger lagring enn Bas-Armagnac for å modnes.^{[trenger referanse]}

Haut-Armagnac Dette området er på ca. 200 ha. Området består av mer leir- og kalkholdig jord enn Bas-Armagnac. Men ettersom denne jorden gir svært gode viner, brukes vin herfra sjelden til destillering for å produsere armagnac.^{[trenger referanse]} Vinen inneholder også for lite syre og for mye alkohol til at den er optimal for destillering.^{[trenger referanse]} Vinbøndene produserer vin av colombard-druen, som selges som «Vin de Pays de Côtes de Gascogne». Noe selges også til blant annet Tyskland for å videreforedles til musserende vin, og noe selges som hetvin («vins viné»), som særlig eksporteres til Tyskland for å bli tysk brandy. I dette området brukes dessuten jorda mer til produksjon av blant annet mais og solsikker enn vindruer.

Druetyper[rediger | rediger kilde]

Det er 4 druetyper som er tillatt for produksjon av armagnac; Ugni Blanc, Baco 22, Folle Blanche og Colombard.

Ugni Blanc Som for cognac er Ugni Blanc den mest brukte. Ca. 80% av armagnac stammer fra denne druen. Ugni Blanc modnes tidlig, noe som er gunstig for å unngå soppangrep, og den gir vin med lavt alkoholinnhold, som er gunstig for destillering. Druen gir stabil kvalitet og høyt utbytte.^{[trenger referanse]}

Folle Blanche I armagnac kalles denne druen gjerne «picquepol», og kun ca. 1-2% av det dyrkede arealet er med denne druetypen. Likevel brukes den i større grad i Armagnac enn i Cognac. Den gir smaksrik vin, som bidrar til at armagnacen også blir smaksrik og nyansert.^{[trenger referanse]} Aromaen er gjerne blomsterpreget.^{[trenger referanse]} Imidlertid er den vanskelig å dyrke, den fryser gjerne, og er ganske utsatt for edelråte.

Colombard Colombard brukes i mindre grad, men gir også aromatisk vin og nyanserik armagnac.^{[trenger referanse]}

Baco 22 Baco 22 er uvanlig i Europa, og dyrkes nesten bare i Armagnac. Den er en hardfør krysning mellom Folle Blanche og Noah. Ifølge EUs regelverk skulle Baco 22 forbys fra og med 2010, men avgjørelsen ble opphevet i 2005. Druen er nå kun tillatt i Armagnac, og brukes mest i Bas-Armagnac. Baco 22 gir et kraftig og smaksrikt brennevin, samtidig som den er motstandsdyktig mot sykdommer og gir store avlinger.^{[trenger referanse]}

Destillasjon[rediger | rediger kilde]

Fram til ca. 1800 var det vanligst å bruke små enkeltpanner til destillasjon. Destillasjonsapparatet, alembic armagnacais, ble introdusert i 1801 av kjemikeren Edouard Adam fra Montpellier. Dette er en kobberpanne som varmes opp av damp. Denne ble raskt populær, siden pannen er kontinuerlig, noe som gir lite tap av brennevin. Etter vinlusangrepet på 1870-tallet ble enkeltpannene forbudt, siden de gir større tap. Dobbeldestillasjon ble også forbudt fordi man taper noe volum ved hver destillasjonsrunde.

All brenning av armagnac må foregå innenfor Armagnac-området. Dsetillasjon skal foregå mellom vinhøsten og 30. april påfølgende år (én mnd lenger enn for cognac-området). Destillatet som går til lagring skal ha maksimum 72% og minimum 52% alkohol.

Armagnac-husene er normalt mye mindre en cognac-husene. De har destillasjonspannene sine på vingården og driver gjerne etter gammeldagse prinsipper. Kvaliteten varierer i større grad enn hos cognac-produsentene, uten at man kan si at kvaliteten på armagnac er lavere enn cognac.^{[trenger referanse]} Det er også større variasjon på destillasjonsapparatene her enn i Cognac, både med tanke på utforming og volum.^{[trenger referanse]} Pannene som brukes rommer alt fra 500 til 3.500 liter.

Lagring[rediger | rediger kilde]

Hvor lang lagring som trengs avhenger særlig av hvilket område armagnacen stammer fra. Treet i tønnene kommer fra skogene Monlezun, Le Frèche, Gascoigne eller Limousin.

Monlezun-skogen ligger i Bas-Armagnac, og er den tretypen som tradisjonelt skal brukes. Dette er en mørk tretype, som gir mye farge til armagnacen. Denne skogen ble imidlertid overbeskattet tidligere, så tønneprodusentene må hente ved fra andre steder.

Armagnacprodusentene foretrekker tre med grov struktur for som skaper mye kontakt mellom brennevinet og treverket. Dette gir også en noe skarpere smak, fatpreg og tanniner.^{[trenger referanse]} Brennevinet som er destillert samles gjerne opp i en tank, og ukens produksjon tømmes over på eiketønne. Det lagres så først på nye fat i 6 – 12 måneder, deretter eldre, brukte fat som ikke påvirker brennevinet i så stor grad.

Aldersbenevnelser[rediger | rediger kilde]

Aldersbenevnelsene for armagnac tilsvarer i stor grad benevnelsene for cognac, men har noe lavere krav til alder. Som for cognac er det den yngste bestanddelen i en blanding som gjelder.

*** – Trestjerners, VS – Minimum 2 års lagring
VSOP – Minimum 5 års lagring
XO, Extra, Napoléon, Vileille Réserve – Minimum 6 års lagring
Hors d’Age – Minimum 10 års lagring (ny kategori innført i 1994)

Imidlertid er det mye vanligere blant armagnac-produsenter enn for cognac-produsenter å produsere og selge rene årgangs-armagnacer, det vil si at det året vinen ble produsert står på etiketten. Dette ble særlig mer vanlig etter 1973 da armagnac-huset Janneau lanserte sin årgangs-armagnac.^{[trenger referanse]} De mest ettertraktede av årgangs-armagnacene er tappet på flaske uten å filtreres eller tynnes ut med vann, slik at de selges med naturlig styrke (cask strength). Årgangs-armagnacer må også ha minimum 10 års fatlagring.

Dette fokuset på årganger, sammen med vektleggingen av hvilken eiendom armagnac stammer fra, gir et godt grunnlag for å treffe kvalitetsbevisste forbrukere.^{[trenger referanse]} Imidlertid er det avslørt mange tilfeller av juksing, særlig med årganger.^{[trenger referanse]} Dette har redusert armagnacens omdømme, noe produsentene sliter med den dag i dag.^{[trenger referanse]} Omsetningen av armagnac tilsvarer rundt 5% av omsetningen av cognac.

I likhet med cognac er det ingen automatikk i forholdet mellom antall år armagnacen er lagret og kvalitet. Man kan ikke nødvendigvis slutte at en armagnac med mange års fatlagring er av god kvalitet.

I framtiden kommer armagnac til å ha kun to aldersbenevnelser. Dette er vedtatt, og vil bli gradvis innført. Disse to benevnelsene er:

Armagnac – yngste bestanddel har under 5 års lagring
Old Armagnac – yngste bestanddel har over 5 års lagring

Vinlus[rediger | rediger kilde]

Også armagnac-området ble rammet av vinlus-angrep på 1870-tallet. I 1873 ble det produsert 10 millioner liter armagnac, fra ca. 1 070 000 dekar vinmarker. Rundt 1890 var ca. 2/3 av områdene slått ut. Det ble plantet nye planter som var motstandsdyktige mot vinlusa, men selv i dag har området ikke like store areal som på 1800-tallet.^{[trenger referanse]}

Produsenter[rediger | rediger kilde]

Det finnes svært mange produsenter av armagnac. Et utvalg er:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Bureau National Interprofessionnel de l'Armagnac – BNIA