Anton Eliassen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anton Eliassen
Født16. november 1945 (73 år)
Oslo
Far Arnt Eliassen
Utdannet ved Universitetet i Oslo
Beskjeftigelse Meteorolog
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, matematisk-naturvitenskaplig klasse (1977), St. Olavs Orden

Anton Eliassen (født 16. november 1945 i Oslo) er en norsk meteorolog og embetsmann. Han var direktør for Meteorologisk institutt og sønn av meteorologen Arnt Eliassen (1915–2000).[1]

Eliassen har utdannelse fra Universitetet i Oslo (cand.real. 1970), og har vært professor II i meteorologi samme sted.[2]

Det viktigste forskningsfeltet hans har vært grenseoverskridende luftforurensning, og på dette har han vært blant de fremste i verden. På 1970- og 1980-tallet stod han sentralt når det gjaldt å utvikle metoder for å beregne forholdet mellom ulike typer utslipp av forurensing (sur nedbør, overgjødsling, fotokjemiske oksidanter, tungmetaller) og hvilke økosystemer som seinere mottar disse. Ut fra dette lar det seg gjøre å fastslå hvor mye land A bidrar til forurensinga i land B («skyldmatriser»). Dette har vært og er viktig i arbeidet med å framforhandle internasjonale miljøavtaler.

Fra 1972 var Eliassen forsker ved NILU – Norsk institutt for luftforskning. Han har imidlertid hoveddelen av sin yrkeskarriere fra Meteorologisk institutt, der han begynte i 1978. Han var da leder for et delprosjekt under FNs EMEP-prosjekt (European Monitoring and Evaluation Programme), som igjen er en del av Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning (LRTAP). På dette fagfeltet har Eliassen stått sentralt internasjonalt, først som forsker, og seinere i sitt administrative virke. I tillegg til de faktiske beregningene har han deltatt i arbeidet med å fastsette praktiske miljømål og utvikle metoder for å finne kostnadseffektive tiltak for å nå disse måla. De seinere åra har en gått over fra et system der alle land kutter prosentvis like mye, til et mer kost-nytte-basert system. Dette har krevd ytterligere utvikling av skyldmatrise-beregningene.

Eliassen har vært en sterk brubygger mellom forskning og miljøpolitikk. Han har vært mye engasjert i internasjonalt samarbeid, særlig med faglige og politiske myndigheter i Sovjetunionen/Russland. Han har vært faglig rådgiver i internasjonale miljøpolitiske forhandlinger i flere tiår. Da Langtransportkonvensjonen fylte 25 år i 2004, blei det gjennomført ei større evaluering av det internasjonale arbeidet med luftforurensinger. Evalueringa blei leda av Eliassen. Han har også leda tilsvarende vurderinger i USA og Canada.

I 1989 ble Eliassen innvalgt i Global 500 Award Roll, en anerkjennelse under FNs miljøprogram (UNEP).[3][4] Han er en av to norske på denne lista.[5]

Ved Meteorologisk institutt har Eliassen innehatt flere sentrale stillinger: forskningssjef, meteorologidirektør, assisterende direktør og fra april 2000 direktør.

Fra 1998 var han president for Verdens meteorologiorganisasjons kommisjon for atmosfæreforskning, et verv han hadde ut 2006.[6] Fra 2003 er han president for European Centre for Medium Range Weather Forecasts (ECMWF), en mellomstatlig organisasjon som arbeider med å utvikle modeller for mellomlange værvarsler (3-10 døgn). Fra 2003 er han også president for ECOMET, som representerer de offentlige meteorologiske instituttene i Europa overfor den kommersielle værbransjen. Eliassen har i dette vervet gått inn for å gjøre meteorologiske grunndata lettere tilgjengelig (både praktisk og økonomisk) for alle interesserte. Meteorologisk institutt er nå ledende i å gjennomføre en slik politikk, og fra 1. september 2007 ble alle norske værdata fra instituttet gjort gratis.

I 2006 blei Eliassen utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anton Eliassen i Store norske leksikon
  2. ^ Offisielt fra statsråd, referert i Aftenposten 14. juli 1984.
  3. ^ «FN-miljøpris»; NTB-melding 27. september 1989: «Meteorologidirektør Anton Eliassen ved Meteorologisk institutt i Oslo er tildelt en miljøpris fra FNs miljøprogram UNEP. Prisen deles ut som ledd i "The Global 500", som går ut på at 500 personer over hele verden skal utmerkes for sin miljøinnsats. Eliassen har fått prisen for pionerforskning omkring luftforurensning, særlig når det gjelder svovel og nitrogen. Eliassens arbeid utgjorde det vitenskapelige grunnlaget for Genèvekonvensjonen av 1979, som har bidratt til reduserte utslipp av svoveldioksyd [sic] i Europa.»
  4. ^ Fra Global 500 Forum Arkivert 21. juli 2002 hos Wayback Machine.: «Dr. Eliassen conducted pioneer research on airborne transport of sulphur and nitrogen, two common air pollutants, which formed the scientific basis for the 1979 Geneva Convention on long-range transboundary air pollution. The convention has led to the reduction of sulphur dioxide emissions in Europe. He is actively involved in air pollution monitoring for both East and West Europe.»
  5. ^ Den andre er Bjørn Strandli, som blei innvalgt i 1992. I 1994 blei dessuten organisasjonskomiteen for Lillehammer-OL innvalgt.
  6. ^ Nytt om navn i Aftenposten 20. februar 2002: «Anton Eliassen, direktør for Meteorologisk institutt, er gjenvalgt som president i Kommisjonen for atmosfærevitenskap. Eliassen, som regnes som en av verdens fremste forskere innenfor langtransport av luftforurensning, har sittet som president for FN-kommisjonen de siste fire årene, og ble gjenvalgt for fire nye år på kommisjonens møte, som avsluttes i Oslo denne uken.»
  7. ^ Nytt om navn i Aftenposten 7. mai 2006: «Kongen har utnevnt professor Anton Eliassen, Oslo, til ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Eliassen hedres for sin samfunnsnyttige innsats. Ordensrådet har i sin vurdering lagt vekt på hans forskning innen meteorologi og miljø, både for Norge og på europeisk og global basis. I særlig grad er hans arbeid med langtransporterte, grenseoverskridende luftforurensninger tillagt betydning.»