Anna Bon di Venezia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Anna Bon di Venezia
Født1740
Venezia
Død1767
Beskjeftigelse Komponist, operasanger, sanger
Tittelsiden til Sonate da Camera, 1756

Anna Bon di Venezia (fullt navn Anna Lucia Boni;[1] født 10. august 1738 formodentlig i Venezia; død etter 1767), var en italiensk sanger, cembalist og komponist fra musikkens rokokko.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Anna Bons far, Girolamo Boni, var artist, librettist og scenograf. Moren, Rosa Ruvinetti, var sanger. Foreldrene var aktive også utenfor Italia, og Anna kan ha blitt født mens de var i Russland, men det er tvilsomt. I en alder av fire år ble hun 8. mars 1743 tatt opp som elev ved Ospedale della Pietà i Venezia. At hun har et eget familienavn viser at hun i motsetning til de fleste av sine medelever ikke var foreldreløs, men en figlia de spesi, dvs. en betalende elev. Hennes personlige lærer var maestra Candida della Pièta, som hadde fått opplæring av Antonio Vivaldi da han var lærer ved institusjonen.[2]

I 1756 var Anna Bon i Bayreuth, gjenforent med foreldrene som nå tjente ved hoffet til markgreve Friedrich III av Brandenburg Kulmbach. Anna fikk en post som Virtuosa di Musica di Camera («kammermusikkvirtuos») ved hoffet og dediserte sine seks fløytesonater op. 1 (Nürnberg 1756) til markgreven.[2] Av frontispisen framgår at hun skrev sonatene som sekstenåring.

I Bayreuth komponerte hun sonater og triosonater for fløyte og basso continuo og for cembalo, publisert i Nürnberg mellom 1756 og1759. Disse verkene har høstet internasjonal anerkjenning i våre dager. Hun er dessuten tilskrevet en kirkearie og andre vokalkomposisjoner, men de er til dels tapt eller spuriøse.

Anna Bon sang i Domenico Fischiettis opera La Ritorna di Londra i Dresden 20. juli 1756. Det kan dokumenteres at hun opptrådte i foreldrenes operatrupp fra senest 1759/60. Truppen oppførte operaer av blant andre Johann Adolf Hasse og Christoph Willibald Gluck.[3] Anna Bon og foreldrene var ved hoffet til fyrst Nikolaus I Joseph Esterházy de Galantha, der Joseph Haydn var kapellmester, fra juli 1762 til 1765. Haydn noterte henne med forkortet navn i en besetninganvisning til en av sine kantater. Etter at hun nevnes i et av hoffets dokumenter datert 15. april 1765,[4] finnes det ingen sikre dokumentariske spor etter henne.

Ifølge en oppføring i Ernst Ludwig Gerbers Neues Historisch-Biographisches Lexikon der Tonkünstler[5] var Anna Bon og ektefellen, tenorsangeren Mongeri, ved hoffet til hertuginne von Hildburghausen i Thüringen i 1767. Gerber oppgir «Herrn von Imhoff» som sin kilde.[6] Problemet med denne opplysningen er at kirkeboka i Hildburghausen oppgir at hoffsangeren Francesco Mongeri er gift med hoffsangerinnen Maria Gemarckin, som han på denne tiden har tre barn med.[7] Siden det ikke finnes spor av andre sangere med familienavnet Mongeri i området og kirkeboka verken nevner skilsmisse eller har oppføring om inngåelse av ekteskap mellom Anna Bon og Mongeri, er det vanskelig å feste lit til von Imhoffs opplysning.

Anna Bon skrev og fikk trykt sine sonater i løpet av de tre årene 1756 til 1759, mens den ene bevarte arien antakeligvis stammer fra rundt 1765/1770. Musikken hennes hører til den galante stilen som var på moten en kort periode (~1740–1770) mellom seinbarokken og klassisismen.

Verk[rediger | rediger kilde]

Instrumentalmusikk[rediger | rediger kilde]

Op. I[rediger | rediger kilde]

VI/ Sonate da Camera/ per il/ Flauto Traversiere/ e Violoncello o Cembalo/ dedicate/ All' Altezza Serenissima/Di/ Federico/ Margravio Regnante/ Di/ Brandenburg Culmbach etc:etc:etc:/ Composte/ da/ Anna Bon di Venezia/ Virtuosa di Musica di Camera/ all' attuale Servizio/ dell'/ Altezza Serenissima sudetta/ e presentemente in età d'anni sedeci/Opera prima/ Stampate alle spese della Vedova di Baltas: Schmidt/ in Norimberga/ 1756/ Nro. XXXXVI.

  • I – Adagio 4/4-Allegro 4/4-Presto 2/4 (C/C/C)
  • II – Largo 4/4-Allegro 4/4-Allegro 3/8 (F/F/F)
  • III – Andantino 2/4-Allegro C-Minuetto 3/4/Minor/Da Capo il Maggio (B/B/B-b-B)
  • IV – Allegro moderato 4/4-Andante C-Allegro assai 3/4 (D/d/D)
  • V – Allegretto 3/4-Andante staccato 3/8-Allegro 2/4 (g/g/g)
  • VI – Adagio C-Allegro 2/4-Menuet con Varazione 3/4 (G/G/G)

Op. II[rediger | rediger kilde]

Sei Sonate/ Per il Cembalo/ […] Ernestina Augusta Sophie/ Principessa/ Di Sachsen Weimar etc:etc:/ [...] in età d'anni/ dieci sette/ Opera secunda/ […] 1757./ Nro. XXXXIX.

  • I – Allegro 4/4-Andantino 4/4-Allegretto 3/8 (g/g/g)
  • II – Allegro non molto 3/4-Andante 2/4-Allegro 2/4 (B/g/B)
  • III – Allegretto 2/4-Adagio 4/4-Minuetto 3/4/Trio/Minuetto Da Capo (F/F-f-F/F)
  • IV – Allegro 2/4-Largo 3/4-Allegro assai 2/4 (C/a/C)
  • V – Allegro moderato 4/4-Adagio non molto 3/4-Allegro 2/4 (h/H/h)
  • VI – Allegro 4/4-Andante 4/4-Minuetto con Variazioni 3/4 (C/F/C)

Op. III[rediger | rediger kilde]

Sei Divertimenti/ a Due Flauti, e Basso/ Dedicate/ All'Altezza Serenissima Elettorale/ Di/ Carlo Teodoro/ [...] d'anni dieci nove./ Opera Terza/ [ohne Jahr] […] Nro. LIII.

  • I – Adagio 4/4-Allegro 4/4-Allegretto 2/4 G/G/G)
  • II –  Andante 4/4-Fuga 3/4-Allegretto 3/8 (D/A/D)
  • III – Andantino 6/8-Allegro 4/4-Presto 2/4 (d/F/d)
  • IV – Allegretto 2/4-Adagio 3/4-Allegro 3/8 (G/C/G)
  • V – Andante 2/4-Allegro 2/4-Allegretto 3/8 (C/C/C)
  • VI – Allegretto 2/4-Adagio mà non molto 4/4, Allegro 3/8 (A/D/A)

Vokalmusikk[rediger | rediger kilde]

  • Aria Astra Coeli Del: Sig: Di Anna Bon, a Canto Solo [Sopran], Violini I/II, Alto Viola, Basso. Ms. i ČeskÝ Krumlov-slottet (?), signatur VI. C. 71.

Tapte verk[rediger | rediger kilde]

  • „alcune' mie Composizioni in jscritto per il Flauto“, angitt i dedikasjonen til op. I. (før 1756). Hun refererer til disse i forordet til op. 1 og det kan dreie seg om de seks fløytesonatene eller delerav dem på manuskriptform.
  • Operaen Artaserse, med musikk av Anna Bon og «fire kjente» medforfattere, altså en pastisj. libretto: Pietro Metastasio.[8]

Annet[rediger | rediger kilde]

  • Usikkert opphav: manuskript av et Offertorium med påskriften «Dal. Sign: la Bona».

Litteratur (kronologisk)[rediger | rediger kilde]

  • Charles Burney: Tagebuch einer musikalischen Reise, vollständige Ausgabe, Hamburg 1772/1773. red av Christoph Hust, Bärenreiter Kassel, 2. opplag 2004 i (Dokumenta Musicologica. erste Reihe: Druckschriften-Faksimiles XIX), ISBN 3-7618-1591-3.
  • Carl Philipp Emanuel Bach: Selbstbiographie. I Carl Burney's Tagebuch seiner musikalischen Reisen, bind. 3, Bode, Hamburg 1773, s. 199–209. Faksimile i Willi Kahl: Selbstbiographien deutscher Musiker des 18. Jahrhunderts, Staufen-Verlag Köln und Krefeld 1948 (med innledning og merknader).
  • M. Frédéric Faber: Histoire du Théatre Francais en Belgique depuis son origine jusque a nos jours, d'apres des Documents inédits reposant aux archives générales du Royaume. Tome deuxième, Bruxelles/Paris 1879.
  • Mátyás Horányi: Das Esterhazysche Feenreich. i Beitrag zur Ungarischen Theatergeschichte des 18. Jahrhunderts. Verlag der Ungarischen Akademie der Wissenschaften, Budapest 1959
  • H. C. Robbins Landon: Haydn. Chronicle and Works. Volume I: the early years 1732–1765. ogVolume II: at Esterháza 1766–1790. Indiana University Press, Bloomington, London, 1980 (I) ISBN 0-253-37001-9; 1978 (II) ISBN 0-253-37002-7
  • Zdenko Nováçek: Hudba v Bratislave. Bratislava 1978.
  • Giancarlo Rostirolla: L’Organizzazione Musicale Nell’Ospedale Veneziano Della Pietà Al Tempo Di Vivaldi. I NRMI. XIII 1979, s. 168-195.
  • Walter Kolneder: Antonio Vivaldi, Dokumente seines Lebens und Schaffens. Wilhelmshaven (1979)/1983, ISBN 3-7959-0273-8.
  • Aaron I. Cohen: International Encyclopedia of Women Composaers. R.R. Bowker Company, New York & London 1981, ISBN 0-8352-1288-2, s. 62. Erste Komponistinnen-Enzyklopädie.
  • Freia Hoffmann: Instrument und Körper. Die musizierende Frau in der bürgerlichen Kultur. Insel-Verlag, Frankfurt/M. und Leipzig 1991, ISBN 3-458-32974-9 <2000>, darin insbesondere: Geige. Die Venezianischen Frauenorchester, s. 174–181 og Anstellungen und Titel, s. 299–304.
  • Walter Kolneder: Lübbes Vivaldi Lexikon. Bergisch-Gladbach 1984, ISBN 3-7857-0381-3.
  • Jane L. Baldauf-Berdes: Women Musicians of Venice. (Oxford Monographs on Music), Clarendon Press, Oxford 1993, ISBN 0-19-816236-7.
  • Irene Hegen: Anna Bon di Venezia. Eine verschollene Komponistin entdecken. I Annäherung VII – an sieben Komponistinnen. Hg. von Clara Mayer, Furore Kassel (1995)/1996, ISBN 3-927327-36-0, S. 23-40.
  • Marc-Joachim Wasmer: Maddalena Laura Lombardini Sirmen (1745–1818), Primadonna der Violine. I Annäherung VIII – an sieben Komponistinnen. red. Clara Mayer, Furore-Edition 890, Kassel 1997, ISBN 3-927327-39-5.
  • Irene Hegen: Neue Dokumente und Überlegungen zur Musikgeschichte der Wilhelminezeit. I Peter Niedermüller og Reinhard Wiesend (red.): Musik und Theater am Hofe der Bayreuther Markgräfin Wilhelmine. Symposium til 250-årsjubileet til markgrevens operahus 2. juli 1998 (Schriften zur Musikwissenschaft. red. Musikwissenschaftlichen Institut der Johannes Gutenberg-Universität Mainz, bind. 7) s. 27–57, Are Edition, Mainz 2002, ISBN 3-924522-08-1.
  • Helen Geyer, Wolfgang Osthoff (red.) Musik an den Venezianischen Ospedali/Konservatorien vom 17. bis zum frühen 19. Jahrhundert. (Centro tedesco di Studi Veneziani). Rom 2004, ISBN.
  • Christoph Meixner: Musiktheater in Regensburg im Zeitalter des Immerwährenden Reichstages. (Musik und Theater. hg. von Detlef Altenburg Bd. 3) Sinzig 2008, ISBN 978-3-89564-114-5.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rostirolla: Pietà. 1978, s. 191, merknad 77. Se The New Grove Dictionary of Women Composers, red. Julie Anne Sadie, Rhian Samuel, New York 1994, ISBN 0-333-51598-6.
  2. ^ a b Jane L. Berdes, "Anna Bon," Norton/Grove Dictionary of Women Composers (New York: Norton, 1995).
  3. ^ Horanyi: Feenreich. 1959, s. 28; Nováçek Bratislave. 1978, s. 172/173.
  4. ^ Landon: Haydn. II, 1978, s. 64f.
  5. ^ Neues Historisch-Biographisches Lexikon der Tonkünstler. Leipzig 1813, Teil 1, Spalte 462.
  6. ^ «Bon (Anna) – lebte im J. 1767 zu Hildburghausen als Gattin des dasigen Kammer- und Opernsängers und sehr braven Tenoristen Mongeri.»
  7. ^ Kirchenbuch Hildburghausen, Hofkirche 1751-1776, Maria [geb.] Gemarckin, ebenfalls Hofsängerin.
  8. ^ Zdeněk Novácek 1978, s. 173.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]