Antonio Labriola

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Antonio Labriola
Antonio Labriola.jpg
Født2. juli 1843
Cassino
Død12. februar 1904 (60 år)
Roma
Gravlagt Cimitero acattolico di Roma
Utdannet ved Università degli Studi di Napoli Federico II
Beskjeftigelse Filosof, universitetslærer, journalist, skribent
Nasjonalitet Kongedømmet Italia (18611904)
Fagområdepolitisk filosofi

Antionio Labriola (født 2. juli 1843 i Sangermano, død 2. februar 1904 i Roma) var en italiensk filosof og journalist.

Liv[rediger | rediger kilde]

Labriolas far var gymnaslærer. Han var elev ved skolen i klosteret Montecassino, før familien i 1861 flyttet til Napoli for gi sønnen anledning til å studere ved Universitetet i Napoli. Her ble han elev av den hegelianske filosofen Bertrando Spaventa, men fikk aldri fullført studiene hos ham, trolig på grunn av familiens beskjedne økonomi. I 1863 måtte han ta en stilling i Napolis politivesen. Omtrent samtidig ble han kjent med en tysk lærerinne i Napoli, Rosalia von Sprenger, som han giftet seg med i 1867.

I 1865 fikk Labriola en lærereksamen som gjorde ham i stand til å undervise i de lavere gymnasklassene. Fra samme år var han gymnaslærer ved forskjellige skoler i Napoli. Fra 1871 var han privatdosent i filosofihistorie ved universitetet, samtidig som han begynte som journalist, først som korrespondent for den sveitsiske avisen Basler Nachrichten. Senere skrev han for de liberale avisene Il Piccolo og Gazzetta di Napoli. I 1872 gikk han inn i redaksjonen i Unità nazionale. I 1874 vant han konkurransen om professoratet i moralfilosofi og pedagogikk ved Universitetet i Roma, som han beholdt til 1902, da han vekslet til lærestolen i teoretisk filosofi.

Labriola var en av de første i Italia som interesserte seg for marxismen. Han førte en omfattende brevveksling med Friedrich Engels og deltok på Den andre internasjonalens konferanse i Zürich i august 1893. Tankene hans har hatt innflytelse på senere italienske filosofer som Antonio Gramsci, Giovanni Gentile og Benedetto Croce.

Litteratur[rediger | rediger kilde]