Allied Forces Act

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Allied Forces Act var en britisk lov som regulerte allierte staters jurisdiksjon over egne tropper på britisk jord under andre verdenskrig. Loven var et hastetiltak og ble vedtatt 22. august 1940 etter en kort debatt i Parlamentet foregående dag. Loven ble opphevet i 1952.

Allierte tropper på britisk jord ble under Allied Forces Act underlagt sine egne regjeringers militære jurisdiksjon og disiplin, mens tilfeller av brudd på britisk kriminallovgivning fortsatt ville falle inn under det britiske rettsvesenet. Loven bygget på erfaringer fra Det Britiske Samvelde og var en modifisert utgave av Visiting Forces (British Commonwealth) Act fra 1933. Da loven ble vedtatt omfattet den tropper under kontroll av eksilregjeringene fra Belgia, Tsjekkoslovakia, Luxembourg, Nederland, Norge og Polen. Senere kom den også til å omfatte styrker under kontroll av eksilregjeringene fra Hellas og Jugoslavia, samt de frie franske styrkene under general Charles de Gaulle.

I 1942 kom det til en egen Visiting Forces (United States of America) Act. Denne loven gikk enda videre enn Allied Forces Act, i og med at også brudd på sivil lov kunne etterforskes og straffes under amerikansk lovvgivning.

Allied Forces Act ble under og etter andre verdenskrig gjenstand for debatt i Storbritannia fordi flere allierte land hadde en strengere lovgivning enn vertslandet og utmålte straffer som i flere tilfelle ble sett på som unødig brutale. Det var flere eksempler på at allierte soldater ble henrettet på britisk jord for desertering eller feighet i strid. Amerikanske myndigheter praktiserte også dødsstraff ved hengning for sivile forbrytelser som voldtekt.