Aleksej Kaledin
| Aleksej Kaledin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. okt. 1861 Ust-Khopyorskaya | ||
| Død | 11. feb. 1918[1] (56 år) Novotsjerkassk[2] | ||
| Beskjeftigelse | Militær leder, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Generalstabsakademiet | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Gorodskoe kladbishche | ||
| Utmerkelser | 12 oppføringer
3. klasse av Sankta Annas orden (1897)
1. klasse med sverd av Sankta Annas orden (1915) Den hvite ørns orden (1915) 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1902) 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1902) 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1893) 3. klasse av Sankt Vladimirs orden (1910) 2. klasse med sverd av Sankt Vladimirs orden (1915) Gullsverd for tapperhet (1915) 3. klasse av St. Georgordenen (1915) 4. klasse av Sankt Georgsordenen (1914) Sankt Stanislaus-ordenen | ||
Aleksej Maksimovitsj Kaledin (russisk: Алексей Максимович Каледин, født 24. oktober (g.s.: 12. oktober) 1861 i Ust-Khopiorskaja i Vojska Donskogo oblast, død 29. januar 1918 i Novotsjerkassk) var en russisk militær.
Kaledin ble offiser ved et kosakkregiment i 1879 og stabskaptein ved generalstaben i 1889. Han ble oberst i 1899 og generalmajor i 1907. I 1910 ble han sjef for en kavaleribrigade og 1912 sjef for 12. kavaleridivisjon og generalløytnant. Med denne divisjon inngikk han ved første verdenskrigs utbrudd 1914 i den åttende russiske armé, som rykket inn i østre Galizia. I 1915 ble han armékorpssjef og følgende år i juni sjef for åttende armé, som utførte angrepet mot Kovel og derpå følgende kamper.
Kaledin var motstander av den russiske revolusjon og ble derfor avskjediget i mai 1917, men ble i juli samme år valgt til hetman for donkosakkene. Han opptrådte på kongressen i Moskva i august samme år, og gikk der kraftig inn for oppløsning av rådsstyrene.
Etter Lavr Kornilovs mislykkede opprørsforsøk trakk Kaledin seg til det sørlige Russland og bekjempet derfra som alliert del av den hvite armé i spissen for Don-arméen, bestående av kosakker og frivillige fra hele landet, bolsjevikregjeringens styrker. Kaledin hadde umidlertid undervurdert de hjemvendte kosakkenes krigstretthet etter lang tjeneste under verdenskrigen. Etter gjentatte motganger (tapet av Rostov-na-Donu, og ismarsjen), så han utsiktene som håpløse; han sa opp sin kommando og begikk selvmord.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Alexey Kaledin, SNAC Ark-ID w6031j6j, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Kaledin, Aleksej Maksimovitj i Nordisk familjebok (2. utgaves supplement, 1924)
- К. А. Залесский: Кто был кто в Первой мировой войне. АСТ, Москва 2003, ISBN 5-271-06895-1.