Alec Ogilvie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alec Ogilvie
Alec Ogilvie ved sin kontorpult i 1919
FødtAlexander Ogilvie
8. juni 1882Rediger på Wikidata
Marylebone, London
Død18. juni 1962Rediger på Wikidata (80 år)
Ringwood, Hampshire
BeskjeftigelseFlyver
Utdannet vedUniversity of Cambridge
Rugby School
Trinity College
NasjonalitetStorbritannias flagg Britisk
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire

Alexander «Alec» Ogilvie (født 8. juni 1882 i Marylebone i London, død 18. juni 1962 i Ringwood i Hampshire) var en tidlig britisk luftfartspioner, en venn av Wright-brødrene, og kun den sjuende briten som kvalifiserte seg som pilot. Under den første verdenskrig tjenestegjorde han ved den britiske marinens flyvåpen (RNAS) før han ble overført til det britiske flyvåpen (RAF) ved opprettelsen i 1918. Under krigen var han hovedsakelig virksom i tekniske posisjoner og etter krigen arbeidet han som konsulterende flyingeniør. Hans militære grad var oberstløytnant.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Alexander Ogilivie ble født i 1882 i Londons distrikt Marylebone. Han gikk på skole i byen Rugby i Warwickshire og tok deretter høyere utdannelse ved University of Cambridge.[1]

Tidlig flyver[rediger | rediger kilde]

I 1908 var Ogilvie tilskuer da Wilbur Wright utførte en demonstrasjonen på flying i Frankrike og i løpet av to måneder hadde han fått bestilt et dobbeltdekker Wright-fly for seg selv.[2] Før flyet ble levert i 1909 praktiserte han flyving i Friston i East Sussex ved hjelp av et glidefly. Ogilvie etablerte en flybase ved Camber Sands i Rye i East Sussex. Det er den eneste sandstranden i hele East Sussex.[3] Her var det en rekke møter og forsøk med flyvinger rundt århundreskiftet.[2] Han ble medlem av Royal Aero Club den 11. mai 1909[4] og fikk det sjuende flysertifikatet som ble utdelt av klubben den 24. mai 1910.[2][5]

Med en Wright-dobbeltdekker deltok han i en Gordon Bennetts flykonkurranse over Belmont Park utenfor New York City. Han ble plassert på tredjeplass (som han ble belønnet med sølvmedalje for av Royal Aero Club)[6] og brakte med seg flyet tilbake til England.[2] Det følgende året hadde han mer suksess i dette racet, og kom inn på fjerdeplass i sitt Wright-fly med en gjennomsnittlig fart av 55 mph.[7] I 1912 oppfant Ogilvie en fartsmåler som senere ble tatt i bruk av den britiske marinens flyvåpen.[8]

I 1911 sluttet han seg til Orville Wright ved Kitty Hawk i USA under Wrights eksperimenter og gjennomførte flere flygninger.[2] Han fortsatte å benytte Wright-fly fram til 1914. I 1913 hadde han forfatteren H.G. Wells med som passasjer.[2]

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den 19. februar 1915 ble Ogilvie utnevnt som RNAS offiser med skvadronleders grad.[9] I begynnelsen fikk Ogilvie ansvar for flytrening ved marinens flyskole i Eastchurch.[8] Den 5. april 1916 fikk han ansvar for verkstedet ved Dunkerque og ble forfremmet til fungerende wing commander den 31. desember 1916.[10]

Den 5. mars 1917 ble han medlem av Air Board (departementet for flytrafikk) og virket som teknisk kontrollør.[2][10] Tidlig i 1918, rapporterte Ogilvie etter test av Sopwith Snipe: «dets flykvaliteter er dårlige»; likevel ble han overkjørt av sine overordnede[11] og bestilling på flyet ble plassert.[12] Den 1. april 1918 ble han sammen med andre RNAS personell overført til det nyetablerte flyvåpenet, Royal Air Force, med majors grad (midlertidig oberstløytnant).[10] I en anmerkning i RAFs personregister står det «[Han har] flyet det fleste typer med fly, unntatt de med enkeltsete.»[10] Han ble skadet etter et havari 8. juni 1918.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Ogilvie oppga sin stilling i Air Board i 1919, og satt på RAFs reserveliste 10. mars.[8][13] Han arbeidet deretter som konsulent og flyingeniør i eget firma, «Ogilvie and Partners», fra 1919 aksjeselskap «Ogilvie and Partners Ltd.», hvor han var «fast ledende direktør og styreformann».[14] Han flyttet deretter til Australia hvor han ble noen år. Han døde 80 år gammel 18. juni 1962 i sitt hjem i Ringwood i Hampshire.[8]

Forfremmelser og æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Turner, Charles Cyril (1927): The Old Flying Days. Ayer Publishing. ISBN 0-405-03783-X. s. 85
  2. ^ a b c d e f g «Lieut.-Col. Alec Ogilvie Aviation Pioneer», The Times (London). Torsdag 21. juni 1962. (55243), spalte A, s. 15.
  3. ^ «Sand Dune Management Plan», East Sussex County Council
  4. ^ «Aero Club of the United Kingdom: Official Notices to Members». Flight Magazine 1 (20): 276. 15. mai 1909.
  5. ^ Flight, 28. mai 1910
  6. ^ «Awards & Trophies: Silver Medal of the Royal Aero Club» Arkivert 25. juli 2015 hos Wayback Machine.. Royal Aero Club. 2009.
  7. ^ Jane, Fred T. (1969): Jane's All the World's Aircraft 1913. London: David & Charles. ISBN 978-0-7153-4388-3. s. 8d.
  8. ^ a b c d «World News: Alec Ogilvie». Flight Magazine 81 (2781): 994–995. 28. juni 1962
  9. ^ The London Gazette: no. 29086. s. 2092 (PDF). 2. mars 1915.
  10. ^ a b c d «RAF officers' service records 1918 - 1919—Ogilvie, Alexander». DocumentsOnline. The National Archives.
  11. ^ Hugh Trenchard, 1. vicomte Trenchard, og Robert Brooke-Popham
  12. ^ Thomas, Ernest (juni 2000): «Copper State Models 1/48 Resin Sopwith 7F.1 Snipe», Internet Modeler
  13. ^ The London Gazette: no. 31264. s. 4224–4225 (PDF). 1. april 1919.
  14. ^ «New Companies Registered». Flight Magazine IX (41): 1356. 9. oktober 1919.
  15. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 30066. s. 4627 (PDF). 12. mai 1917.
  16. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 30460. s. 373–383. 7. januar 1918.
  17. ^ The London Gazette: (Supplement) no. 31098. s. 92 (PDF). 31. desember 1918


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alec_Ogilvie&oldid=22185589»