Abdülmecid II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Abdülmecid II
Abdülmecids maeri av sin kone
Abdülmecid II under hans eksil

Abdülmecid II (arabisk: عبد المجيد الثانى; født 29. mai 1868 i Istanbul, død 23. august 1944 i Paris) var det 37. overhodet av Det osmanske dynastiet og den 101. kalifen fra linjen til Abu Bakr. Han var også den siste kalifen fra det osmanske dynastiet. Han ble født sønn av den daværende sultanen Abdülâziz i Istanbul.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Abdülmecid II var sønn av Abdülaziz og hans hustru Hayranidil Kadın Efendi. Han ble utdannet privat. I pakt med tradisjonen ble han holde seg innen palasset, og det vedvarte til han var 40 år.

Han gikk for å være helt uinteressert i politikk.

Maler, sommerfuglsamler[rediger | rediger kilde]

Hans interesse var innen malerkunsten, og han malte selv. Han skulle bli betraktet som en av de viktigste innen senere osmansk malerkunst.

I 1900 ble ett av hans malerier utstilt i Paris. Portretter av Ludwig van Beethoven, Johann Wolfgang von Goethe og sultan Selim I ble utstilt i 1918 i Wien. Der var også malerier av haremet samlet til musisering, og av hans hustru Şehsuvar Kadınefendi lesende Goethes Faust.[1]

Abdülmecid var også en ivrig samler av sommerfugler, og de siste tyve årene av hans liv var dette hans hovedinteresse. Hans favorittmagasin var Revue des deux Mondes.[2]

Ved siden av å være formann for det osmanske kunstnerselskap innehadde han generals rang i den osmansle hær.

Kronprins, kalif[rediger | rediger kilde]

Da hans fetter Mehmet VI ble utnevnt til sultan 4. juli 1918, ble Abdülmecid II utnevnt til kronprins. Etter at Mehmet VI ble avsatt 1. november 1922, ble også sultanatet avskaffet. Men Abdülmecid II ble valgt til kalif av den tyrkiske nasjonalforsamlingen i Ankara 19. november samme året. Han etablerte sitt hovedsete i Istanbul, men allerede 3. mars 1924 ble han utvist fra Tyrkia sammen med resten av sin familie.

Eksil[rediger | rediger kilde]

Myndighetene bragte ham da fra hans palass til Orientekspressen. Etter kortere opphold i Sveits og i Italiaslo han seg til slutt med i Paris med sin familie. Der døde han den 23. august 1944 i sitt hus ved Boulevard Suchet i det 16. arrondissement. Hans levninger ble overført til Medina i Saudi-Arabia.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alan Palmer: Verfall und Untergang des Osmanischen Reiches- Heyne Verlag, 1997, ISBN 3-453-11768-9.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Ottoman caliphate: Worldly, pluralist, hedonistic—and Muslim, too». The Economist. 19. desember 2015. Besøkt 26. desember 2015. 
  2. ^ «The Ottoman caliphate: Worldly, pluralist, hedonistic—and Muslim, too». The Economist. 19. desember 2015. Besøkt 26. desember 2015.