ʿAlawit-dynastiet

Må ikke forveksles med alawiter eller Muhammad Ali-dynastiet.

Marokkos kongelige banner.

ʿAlawit-dynastiet (arabisk: سلالة العلويين DIN: Sulālat al-ʿAlawiyūn, også الفيلاليون; al-Fīlāliyūn; fransk: Dynastie alaouite) er det nåværende herskerdynastiet i Marokko (المغرب al-Maġrib). Navnet ʿalawit kommer fra ʿAlī i nevnet til grunnleggeren Mawlāy ʿAlī Sharīf, som ble prins av Tāfilālt i 1631. Hans sønn ar-Rašīd av Marokko var den som klarte å forene og pasifisere landet. ʿAlawit-familien hevdet å nedstamme fra Profeten Muḥammad gjennom hans datter Fāṭimah og den fjerde kalifen ʿAlī ibn Abī Ṭālib.

Historie

Marokko i det nittende århundret (1800-tallet).

Ifølge enkelte legender skal ʿalawitene ha kommet til Marokko på slutten av det trettende århundre, da al-Ḥasan al-Dāḫil, som først bodde i byen Yanbuʿ al-Baḥr i Hijaz, ble ført til Marokko av innbyggerne av Tāfilālt for å bli deres imam. De håpet at hans nærvær, siden han var en etterkommer av Profeten, ville bedre avkastningen fra daddelpalmene deres gjennom hans baraka ("velsignelse"), et arabisk uttrykk som viset til en guddommelig nærhet eller karisma. Hans etterkommere begynte å øke deres makt i det sørlige Marokko etter saʿdiherskeren Aḥmad al-Manṣūrs død i 1603. I 1669 ble den siste saʿdisultanen styrtet etter ar-Rašīds erobring av Murrākuš. Etter seieren over zāwiyahen i Dila som kontrollerte det nordlige Marokko var han i stand til å forene og pasifisere landet.

Under Ismāʿīl ibn Sharīf ble sultanatets organisasjon videre utviklet og en forent stat begynte å ta form, til tross for motstand fra lokale stammer. Siden ʿalawitene hadde problemer med mange av landet berberske og beduinarabiske stammer opprettet Ismāʿīl en armé bestående av svarte slaver, den såkalte sorte garde. Marokkos enhet kom derimot ikke til å vedvare etter hans død, og på nytt ble maktkamper mellom stammene en militær og politisk maktfaktor.

Først under Muḥammad III, som regjerte på andre halvdel av 1700-tallet, kunne kongedømmet på nytt bli pasifisert og administrasjonen omorganisert. Et fornyet forsøk på å sentralisere makta ble oppgitt, og stammene fikk tillatelse til å bevare deres selvstyre.

Under ʿAbd ar-Raḥman kom Marokko under de europeiske makters innflytelse. Da Marokko støttet den algirske uavhengighetsbevegelsen til 'amir Abd al-Qādir, led landet et alvorlig nederlag mot Frankrike i slaget i Isly i 1844, og var nødt til å oppgi sin støtte til uavhengighetsbevegelsen.

Under Muḥammad IV og Al-Ḥasan I forsøkte marokkanerne å opprette handelsforbindelser, først og fremst med europeiske land og Amerikas forente stater. Hæren og administrasjonen ble også modernisert, for å bedre kontrollen over de berberske og beduinske stammene. Da landet utkjempet den spanske marokkanske krig i 1859-60 ble landet direkte involvert i europeisk politikk, og selv om Marokkos uavhengighet ble garantert under Madridkonferansen i 1860, økte den franske innflytelsen i landet. Tyskerne forsøkte å gå imot denne innflytelsen, noe som førte til den første marokkokrisa i 1905-6 og den andre marokkokrisa i 1911. Til slutt ble marokkanerne tvunget til å godta at mesteparten av landet ble et fransk protektorat gjennom Fèstraktaten, undertegnet 3. desember 1912. Samtidig ble Rif-området og Nord-Marokko gitt til Spania som et protektorat.

Under protektoratperioden ble det gjort store investeringer i infrastrukturen for å skape forbindelser mellom byene ved atlanterhavskysten og innlandet, slik at Marokko ble ett enkelt økonomisk område. Regimet møtte motstand fra stammene, og da berberne også måtte underlegge seg franske domstoler i 1930 førte dette til begynnelsen på den marokkanske uavhengighetsbevegelsen. I 1944 ble uavhengighetspartiet Istiqlāl grunnlagt, støttet av sultan Muḥammad V. 2. mars 1956 ga Frankrike Marokko sin uavhengighet, etter en protektoratperiode med både urbanisering og industriell vekst i enkelte byer og ødeleggelse og isolasjon i områdene hvor det var berbersk motstand mot det franske og spanske styret mellom 1912 og 1933.

ʿAlawit-herskere

Ar-Rašīd av Marokko.

ʿAbd ar-Raḥman av Marokko, malt 1845 av Eugène Delacroix.

Hassan II av Marokko i 1983.

Prinser av Tāfilālt:

• Muḥammad II (1631–1635)
• Muḥammad II (1635–1664)

Sultaner av Marokko:

• Ar-Rašīd (1666–1672)
• Mawlāy Ismāʿīl ibn Sharīf (1672–1727)
• Abū al-ʿAbbās Aḥmad II (1727–1728) (første gang)
• ʿAbd al-Malik (1728)
• Abū al-ʿAbbās Aḥmad II (1728–1729) (andre gang)
• ʿAbd Allāh (1729–1734) (første gang)
• Ali (1734–1736)
• ʿAbd Allāh (1736) (andre gang)
• Mawlāy Muḥammad ibn Ismāʿīl (1736–1738)
• Al-Mustaḍī (1738–1740) (første gang)
• ʿAbd Allāh (1740–1741) (tredje gang)
• Zayn al-ʿĀbidīn (1741)
• ʿAbd Allāh (1741–1742) (fjerde gang)
• Al-Mustaḍī (1742–1743) (andre gang)
• ʿAbd Allāh (1743–1747) (femte gang)
• Al-Mustaḍī (1747–1748) (tredje gang)
• ʿAbd Allāh (1748–1757) (sjette gang)
• Muḥammad III (1757–1790)
• Yazīd (1790–1792)
• Sulaymān av Marokko (1792–1822)
• ʿAbd ar-Raḥman (1822–1859)
• Muḥammad IV (1859–1873)
• Al-Ḥasan I (1873–1894)
• ʿAbd al-ʿAzīz (1894–1908)
• ʿAbd al-Ḥafīẓ (1908–1912)

Marokko som fransk protektorat:

• Yūsuf (1912–1927)
• Muḥammad V (1927–1961), avsatt og tvunget i eksil til Corsica og Madagaskar i 1953.
• Muḥammad ibn ʿArafah, fransk marionetthersker, ikke anerkjent i Marokko (1953–1955)

Uavhengig Marokko (siden 1957 med tittelen konge (الملك; al-Malik)):

• Muḥammad V (1955–1961)
• Al-Ḥasan II (1961–1999)
• Muḥammad VI (1999–Present)