Wilhelm Heinrich Solf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wilhelm Solf

Wilhelm Heinrich Solf (født 5. oktober 1862, død 6. februar 1936) var en tysk diplomat, jurist og statsmann.

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Wilhelm Solf ble født i en svært velstående og liberal familie i Berlin. Han studerte ved universitetet i Anklam (Pommern) og Mannheim, hvor han tok eksamen i 1881. Senere studerte han orientalske språk, særlig sanskrit, i Berlin, Göttingen og Halle, og tok doktorgraden i filologi vinteren 1885. Påvirket av en av sine lærere, den velkjente indologen Richard Pischel, skrev han en elementær sanskrit-grammatikk.

Etter å ha tatt doktorgraden arbeidet han ved universitetsbiblioteket i Kiel mens han avtjente verneplikten ved marineinfanteriet. Imidlertid ble han snart klassifisert som tjenesteudyktig og dimittert.

Tidlig diplomatisk karrière[rediger | rediger kilde]

Han trådte inn i den tyske utenrikstjenesten 12. desember 1888 og ble stasjonert ved det tyske generalkonsulatet i Calcutta 1. januar året etter, hvor han arbeidet i konsularavdelingen. Imidlertid forlot han konsulartjenesten for å studere jus ved universitetet i Jena. Han tok den juridiske doktorgrad i september 1896, og ble rettsassessor samme år. Hans juridiske utdannelse gjorde ham kvalifisert for høyere stillinger i utenrikstjenesten. Han ble ansatt ved Utenriksministeriets koloniavdeling og i 1898 utnevnt til distriktsdommer i Dar-es-Salaam. I 1899 ble han konsilpresident i Apia, Samoa.

Guvernør av Samoa[rediger | rediger kilde]

Etter anneksjonen av Samoa den 1. mars 1900 ble Solf koloniens første guvernør, en stilling han innehadde frem til 19. desember 1911.

Senere karrière[rediger | rediger kilde]

Etter hjemkomsten fra Samoa ble Solf utnevnt til statssekretær for kolonisaker (koloniminister), en stilling han innehadde frem til 1918. Solf foretok reiser til bl.a. Tysk Sydvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika i 1912 og til Kamerun og Togo i 1913. Uheldigvis for Solfs ambisjoner måtte Tyskland avstå sine kolonier etter første verdenskrig.

Solf førte derfor lobbyvirksomhet for å få til en fredsavtale allerede i 1917 og 1918. Han var motstander av den uinnskrenkede ubåtkrigføringen, som bragte USA inn i krigen.

Helt på slutten av krigen ble han i oktober 1918 utnevnt til Tysklands utenriksminister. I denne egenskap innledet han forhandlinger om våpenhvile som trådte i kraft 11. november det året. Han gikk av som utenriksminister 13. desember samme år, midt under den tyske revolusjonen. Deretter var han frem til 1920 visepresident for Deutsche Kolonialgesellschaft. Fra 1920 til 1928 var han Tysklands ambassadør til Japan. Solf gis mye av æren for å ha gjenopprettet det gode forholdet mellom Tyskland og Japan, som kulminerte med undertegnelsen av den tysk-japanske traktaten av 1927. Da han kom tilbake til Tyskland ble han styreformann for Deutsches Auslands-Institut i Stuttgart.

Selv om han støttet valget av konservative Paul von Hindenburg som president, var han selv mer sentrumsorientert og ble medlem av det liberale Deutsche Demokratische Partei. Etter at partiet ble tvangsoppløst i 1933, planla han å grunnlegge et nytt sentrumsparti, men planene lyktes ikke.

Han var gift med Johanna «Hanna» Dotti, som senere grunnla den antinazistiske Solf-kretsen sammen med deres datter So'oa'emalelagi «Lagi», som var født på Samoa.


Forgjenger:
 Friedrich von Lindequist 
Tysklands koloniminister
Etterfølger:
 Philipp Scheidemann 
Forgjenger:
 Paul von Hintze 
Tysklands utenriksminister
Etterfølger:
 Grev Ulrich von Brockdorff-Rantzau