Wessobrunnbønnen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Manuskriptet til Wessobrunnbønnen

Wessobrunnbønnen (tysk: Wessobrunner Gebet), noen ganger kalt det Wessobrunnske skapelsesdiktet (tysk: Wessobrunner Schöpfungsgedicht), er blant de eldste kjente poetiske verker på gammelhøytysk. Diktet er oppkalt etter klosteret Wessobrunn, et benediktinerkloster i Bayern. Klosteret var i flere århundrer lagringsstedet for diktets eneste manuskript (Clm 22053, III, ff 65b/66a), som nå befinner seg i Bayerische Staatsbibliothek i München.

Manuskriptet er fra omkring 814, mens diktet antas å ha blitt skrevet omkring 790 eller litt senere. Forfatteren er ukjent, men innholdet og en rekke lingvistiske trekk gjør det sannsynlig at det ble komponert etter en gammelengelsk modell for bruk blant kristne misjonærer hos hedninger i Tyskland på denne tiden.

Opprinnelsesstedet er også ukjent. Manuskriptet er ikke skrevet i Wessobrunn; en rekke Bayerske religiøse institusjoner kan ha skapt det, hvorav de mest sannsynlige er Augsburg eller Regensburg. Et iøyenfallende trekk ved manuskriptet er bruken av stjernerunen som et symbol på stavelsen ga-, noe som også forekommer i et annet bayersk manuskript, nemlig i Arundel MS. 393 i British Library.

Diktet har to seksjoner: Den første er en lovprisning til skapelsen i ni linjer med alliterative vers, og den andre er den aktuelle bønnen, i fri prosa. Til sammen utgjør de en bønn om visdom og styrke til å holde seg unna synd.

Den todelte strukturen er en rest av germanske magiske trollformler, som vi også finner igjen i Merseburgerformelen: Først påkalles et transcendentalt prejudikat – i dette tilfellet skapelsens gave til menneskelige vesener, gitt av skaperen, som setter rammen for bønnens innhold.

Enkelte trekk i første seksjon reflekterer språket og idiomet i gammelgermanske muntlige episke dikt, herav bruken av ordstammer kjent fra gammelengelske og gammelsaksiske tradisjoner (manno miltisto, dat gafregin ih).

Det har vært spekulert i om de første fem linjene en gang kan ha vært, eller dannet en del av en uavhengig hedensk skapelsesberetning, som tilsvarer Voluspå i den eldre edda. Forestillingen om skapelsen fra ingenting (creatio ex nihilo) er likevel genuint kristen.

Teksten[rediger | rediger kilde]

De Poeta
Dat gafregin ih mit firahim firiuuizzo meista
Dat ero ni uuas noh ufhimil
noh paum noh pereg ni uuas
ni [sterro] nohheinig noh sunna ni scein
noh mano ni liuhta noh der mareo seo
Do dar niuuiht ni uuas enteo ni uuenteo
enti do uuas der eino almahtico cot
manno miltisto enti dar uuarun auh manake mit inan
cootlihhe geista enti cot heilac [...]

Cot almahtico, du himil enti erda gauuorahtos enti du mannun so manac coot forgapi forgip mir in dina ganada rehta galaupa enti cotan uuilleon uuistom enti spahida enti craft tiuflun za uuidarstantanne enti arc za piuuisanne enti dinan uuilleon za gauurchanne

Om skaperen
Dette lærte jeg blant dødelige mennesker som det største under.
At der hverken var noen jord eller noen himmel foroven,
heller ikke var der noen trær eller noen fjell,
der var heller ikke noen [stjerner], og solen skinte ikke.
Heller ikke månen lyste, og der var heller ingen storslåtte hav.

Da der ikke var noen ting, ingen ende og ingen grenser,
var der den Ene Allmektige Gud,
blant alle vesener den største i nåde, og mange med ham,
gode ånder og Gud [er] hellig.

Gud Allmektige, du som skapte himmelen og jorden og ga så mye godt til menneskene: I din nåde gi meg den rette tro og gode vilje, visdom, humor og styrke til å motstå djevelen og vende fra det onde og gjøre din vilje.

Litteratur[rediger | rediger kilde]