Vaughn Bodé

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Eksempel på Bodés innflytelse på graffitien, smørninger på tog av signaturen "Seen" med stil og en figur inspirert av Bodé.

Vaughn Bodé (født 22. juli 1941, død 18. juli 1975) var amerikansk kunstner som var involvert med undergrunnstegneserier, grafisk design og graffiti. Han var blant de aller første som skapte og definerte hva en undergrunnstegneserie. Bodé var preget av både graffiti og popart, og uttrykte seg i en myk, ikkelinjær strek. Hans serier var surrealistiske og med et psykedelisk preg, mest kjent er figuren «Cheech Wizard» og svulstige og vellystig kvinner. Vaughn Bodé var eksentrisk og på begynnelsen av 1970-tallet drev han med flere eksperimenter, og som David Bowie drev han gjenskapte seg selv til et androgynt uttrykk. Han har etter sin død i 1975, kun 33 år gammel, blitt beæret med en rekke priser, blant annet ble han introdusert til Will Eisner Award Hall of Fame i 2006.[1] Hans sønn Mark Bodé (født 1963) er både en selvstendig kunstner og har fulgt i sin fars fotspor, og blant annet fullført en del av farens uferdige verker.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Bodé var født i byen Utica i delstaten New York. Hans far var poeten Ken Bodé som utviklet alkoholisme, og det var moren som forsørget familien. I henhold til seg selv trakk Bodé seg tilbake til en fantasiverden som han selv skapte med sine tegninger. Han hadde en kort innhopp i den amerikanske hæren, men ble oppgitt av medisinske grunner i 1958 og begynte på Syracuse University fra hvor han tok graden BFA med utmerkelser tidlig på 1960-tallet.[2]

Allerede mens han var ved Syracuse utga han sine første serier i studentavisen, Daily Orange, og bidro med illustrasjoner i skolens litterære magasin Vintage. Særlig hans omslag for Vintage #3 er preget av hans framtidige verk: Firfisler, yppige og brystfagre kvinner, bruk heftige og rike farger og med en ramme som tjente som en del av formen.[2]

I 1961 giftet han seg med barndomskjæresten Barbara, og to år senere ble deres sønn Mark Bodé født. Ekteskapet varte i ti år før de ble vennskapelig skilt. Hans første år som utøvende ble tilbrakt innenfor reklame. I 1963 utga han et hefte med egne til i et lite opplag kalt Das Kämpf som til tross for sin beskjedenhet i opplag og betydning er blitt vurdert som et av de aller første undergrunnstegneserier. I 1965 ble et undergrunnsmagasin i New York kalt East Village Other opprettet, og som han sendte tegninger til. Bladet trykte også de tidlige verkene til blant annet Robert Crumb og Spain Rodriguez. I 1968 flyttet Bodé til Manhattan og ble en del av tegneseriemiljøet i New York.

Da han fikk høre fra Trina Robbins at hans serier ble latterliggjort av redaksjonen dro han selv ned for å konfrontere de ansvarlige. Dette resulterte i 1969 i et eget tegneseriehefte kalt Gothic Blimp Works som var hans egen skapelse og som han redigerte. Det var en tabloid med en del fargetrykk, markedsført som «det første søndagsundergrunnstegneserie-avis». Det henspilte på at i USA var det en tradisjon med et større tegneseriebilag i søndagsavisene. Bodé var redaktør for de to første av de i alt åtte utgaver med serier av Bodé og en rekke kjente navn som Art Spiegelman, Joel Beck, Roger Brand, Crumb, Jay Lynch og andre.

For Bodé tjente bladet som katalysator for hans tegneserie «Deadbone» som kom til å gå i magasinet Cavalier og hans kanskje mest kjente figur «Cheech Wizard» som kom til å gå i National Lampoon. Sistnevnte var en trollmann bestående av stor gul hatt som var dekket av svarte og røde stjerner. Hatten var så stor at den dekket hele kroppen. Det eneste som blir sett av trollmannen selv er to store røde føtter som stikker ut. Han er vanligvis avbildet uten armer. Det er aldri blitt avslørt hvordan trollmannen ser ut under hatten eller hvilket vesen han er. Hans skal kanskje forstås som en psykisk tilstand. Cheech Wizard er stadig på jakt etter en god fest, kalde øl og varme kvinner. Andre figurer som han møtte ble som regel belønnet med et raskt spark skrittet.

I en tidlig tegneserie, «Captured by Morton Frog», 1967, tok trollmannen hatten av for en politimann, en prest og en politiker. Hånden holder hatten av kroppen, men ansiktet er skjult av en snakkeboble. De tre som ser ansiktet hans stivner i en katalepsisk tilstand for alltid, og mens trollmann går videre med hatten på igjen slår han fast at «deres primitiv hjerner kan ikke akseptere sannheten.» I en senere serie, «Who is C.W.?» (1974), insisterer en av trollmannens kjærester at hun vil se hans sanne ansikt. Han hevder at hun vil øyeblikkelig død eller bli sinnssyk. Etter å ha fått henne til å signere en kontrakt som friga ham juridisk ansvar tar han av seg hatten. Serien avslutter brått hvor trollmannen sier «Okei! Her går det, men jeg vedder på at du blir blind!» Den neste ruten er helt blank (hvit).

En science-fiction-serie fra etter katastrofen kalt «Cobalt 60» etter seriens antihelt av samme navn. Han vandrer rundt i et ødelagt område etter en kjernefysisk katastrofe i søkingen etter å hevne mordet på sine foreldre. En annen av Bodés figurer er den før nevnte «Deadbone» som er eventyrene til beboerne på et enslig fjell en milliard år tilbake i tid. En tredje serie er «War Lizards», krigsfislene, som betrakter Vietnamkrigen med den fiendtlighet som reflekterte periodens motkultur. Den er fortalt med menneskelignende firfisler isteden for menneskefigurer.

Tegneseriekonsert[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av sitt liv turnerte Vaughn Bodé med et show som han kalte Cartoon Concert, «Tegneseriekonsert», som besto at han ga stemme til sine figurer mens de ble presentert på en skjerm bak ham med en lysbildefremviser. De første av disse ble presentert på Phil Seulings seriekonferanse i juli 1972 ved New Yorks Comic Con. Ved å se publikums positive reaksjon ble han signert av Bantam Lecture Company som førte til at han debuterte ved Bowling Green State University i Ohio. Han hadde sin framføring ved flere konferanser som kulminerte med et show i Louvre i Paris. På denne tiden ble hans karriere administrert av David Ferguson.

Innflytelse og stil[rediger | rediger kilde]

Bodés linjer og runder former var tilpasset sprayteknikken, det sensuelle sciencefiction-innholdet som også hadde en morbid undertone, provoserende og frekt i en samtidig bortimot nusselig utførelse, og er selv i dag blitt i hyllet og benyttet som graffitimalerier verden over.[3] Felles tema i Bodés verker omfattet hans øglelignende vesener som var stedfortredere for mennesker, skjønt hans kvinnelige figurer hadde alle menneskelige trekk. Han benyttet urbane dialekter og sleng, og som mange andre undergrunnstegneserier gjenspeilte hans serier og illustrasjoner mange aspekter av motkulturen som seksuelle eksperimenter, bruk av narkotika og et generelt avslappet forhold til sosiale tabuer. Han var svært produktiv og illustrerte 11 barnebøker og 45 tidsskrifter samt bokomslag.

Bodé var en venn av animatøren Ralph Bakshi og advarte ham mot å arbeide sammen med Robert Crumb på tegneseriefilmen Fritz the Cat, basert på en serie av Crumb. Crumb og Bakshi ble uvenner, og Crumb nektet å bli kreditert i filmens rulletekster.[4] Bodé selv har blitt kreditert som hadde en visuell innflytelse på Bakshis andre filmer som Wizards og The Lord of the Rings.[5][6]

Hans sønn Mark Bodé, som håndterer farens etterlatte verker, er selv kunstner og tegneserietegner, ofte i forlengelsen av farens stil. Mark Bodé har fullført et av sin fars ufullførte verker, The Lizard of Oz, med Cheech Wizard ytterligere en gang.

Seksualitet og død[rediger | rediger kilde]

På 1970-tallet gikk Vaughn Bodé gjennom en seksuell nyorientering, og han begynte å eksperimentere med ulike former for utløp som blant annet bondage for sin seksualitet og åndelighet. Han framsto etter hvert som androgyn skikkelse med negllakk og sminke, og skal ha grublet på kjønnsskifte, men var redd det vil endre hans kreativitet og libido. Denne orienteringen er presentert i to selvbiografiske verker, Confessions of a Cartoon Gooroo og Schizophrenia. Førstnevnte er et essay skrevet i et språk påvirket av motsetninger som James Joyce og Walt Kelly, og sistnevnte er en tegneserie i farger hvor han lar seg selv stå på månen i kvinnelignende klesdrakt (kjole, strømper, sminke) og diskuterer at han har kommet overens med sin egen seksualitet, og anklager moren for å ha gjort ham til en transvestitt.[2]

Den 18. juli 1975 eksperimenterte han med å presse grensene ytterligere. Han drev på med asfyxiofili, en seksuell handling hvor man frambringer oksygenmangel i hjernen ved selvkvelning i den hensikt å øke seksuell opplevelse mens man masturberer. Han hadde gjort dette tidligere, men denne gangen løsnet ikke løkken om halsen og han kvelte seg selv til han døde. Mark Bodés nettside sier i korthet at han døde «i San Francisco i et mystisk eksperiment som gikk galt». I hans siste ord til hans sønn skal ha vært «Mark, jeg har sett gud fire ganger, og jeg kommer til å se ham igjen snart.»[7]

Bodé etterlot seg et bibliotek av skissebøker, journaler, ferdige og uferdige verker, malerier, og tegneserier. Det meste av hans kunst har siden blitt utgitt i en rekke samlinger, hovedsakelig av forlaget Fantagraphics. Han ble beæret med Hugo-prisen i 1969, og fikk prisen The Yellow Kid i Italia i 1974. I 2006 ble han introdusert til Will Eisner Award Hall of Fame.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Das Kämpf, egenutgitt serie i 1963, betraktet som en av de aller første undergrunnstegneserier
  • Deadbone, kom månedlig i magasinet Cavalier fra 1969 til 1971. Opprinnelig tittel «Deadbone» (serie svarthvitt), serien endret tittel til «Deadbone Erotica» (farveserie) og senere til «Bode' Erotica»
  • Space Chanty av R. A. Lafferty, en Ace Double-science fiction-roman, omslag og tegninger inn av Bodé.
  • Amazing Stories, Fantastic, Galaxy, og (Worlds of) If, science fiction med omslag og illustrasjoner av Bodé fra 1960- og tidlig på 1970-tallet. I tillegg var hans parodi på Star Trek, «Sunpot», trykket i Galaxy
  • Junkwaffel. Heftene 1-4 ble først utgitt av Print Mint fra 1971 til 1974. Det siste heftet, nummer 5, kom i Last Gasp sammen med opptrykk av de første fire heftene.
  • Cheech Wizard gikk hver måned humormagasinet National Lampoon fra 1971 til 1975.
  • The Man, 1972, en uavhengig tegneserie om en grottemann som tilfeldigvis gjør pussige eller viktige obseravasjoner om livet.
  • Sunpot, ble gjenutgitt fantasy/science fiction-magasinet Heavy Metal, fra april til ut juli 1977.
  • Cobalt-60. Bok en skapt av Vaughn Bodé, illustrert av Mark Bodé, skrevet av Larry Todd. Northampton, Ma.: Tundra Publishing, 1992. ISBN 1879450356
  • The Purple Pictography, sammen med Bernie Wrightson

Nyopptrykk av samlede verker[rediger | rediger kilde]

Serier, tegninger, og skisser har blitt samlet og utgitt av forlaget Fantagraphics, og utgjør følgende foreløpige bind:

  • Deadbone
  • Erotica Vol. 1
  • Erotica Vol. 2
  • Erotica Vol. 3
  • Erotica Vol. 4
  • Cheech Wizard Vol. 1
  • Cheech Wizard Vol. 2
  • JunkWaffel Vol. 1
  • JunkWaffel Vol. 2
  • Lizard Zen
  • Poem-Toons
  • Schizophrenia
  • Sketchbook Vol. 1
  • Sketchbook Vol. 2
  • Sketchbook Vol. 3

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The 2006 Eisner Award Winners». San Diego Comic-Con
  2. ^ a b c Green, Diana (2009): Vaughn Bodé
  3. ^ Mark Bodé på www.markbode.com
  4. ^ Gibson, Jon M.; McDonnell, Chris (2008): «Fritz the Cat». Unfiltered: The Complete Ralph Bakshi. Universe Publishing. ISBN 0789316846: ss. 63.
  5. ^ Beck, Jerry (2005): «Wizards». The Animated Movie Guide. Chicago Review Press. ISBN 9781556525919: s. 317
  6. ^ Lenburg, Jeff (2006): «Bakshi, Ralph». Who's who in Animated Cartoons. Hal Leonard Corporation. ISBN 155783671X: s. 15.
  7. ^ Frucci, Angela (31. mai 2004): «Following a Wiz to a Far-Out Oz; A Son Completes the Legacy Of an Underground Cartoonist». The New York Times.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kjellberg, Svante: «Vaughn Bodé 1941-1975». Thud 1/1976.
  • Dean, George: The Vaughn Bodé Index. Newport News, Newport 1976.
  • Jacobson, Staffan: Spraykonst. Åhus 1990. s. 85-86.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]