National Lampoon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

National Lampoon (kan oversettes til «Nasjonalt nidskrift/smedskrift») var et amerikansk humormagasin som ble lansert i 1970, opprinnelig som en avlegger av studentbladet Harvard Lampoon. I løpet av National Lampoons mest suksessfulle år var respektløse parodier på bortimot alt dets varemerke; surrealistisk innhold var også sentralt til bladets popularitet. Bortimot hver utgave omfattet lengre artikler, kortere stykker, en seksjon med faktisk nyheter (kalt for "True Facts"), vitser og tegneserier. De fleste utgavene inneholdt også «Foto Funnies» eller fumetti, en form for tegneserier, men gjort ved hjelp av fotografier.

På sitt beste var magasinets humor intelligent, fantasifull og grensesprengende. Imidlertid kunne Lampoon også vise stykker med krasse, lidderlige komedier.[1] I begge tilfeller presset magasinets humor grensene til hva som generelt ble betraktet som anstendig og akseptabelt. Som medgrunnlegger Henry Beard beskrev dette flere år senere: «Det var denne store døren som var merket, "Du skal ikke!" Vi rørte ved den, og den falt av hengslene.»

Magasinet nådde høyden av sin popularitet på midten til slutten av 1970-tallet da det hadde stor effekt på amerikansk humor. Magasinet produserte også spillefilmer, radio, teater, ulike former for innspillinger, og utga bøker. Mange av medlemmene av den kreative staben kom etter hvert til å gå videre til andre media; skrev, opptrådte eller på andre måter bidro til en rekke filmer, fjernsynsshow, bøker og annet.

Nedturen for magasinet skjedde i løpet av slutten av 1980-tallet. Magasinet ble til sist holdt oppe i en rekke år utelukkende på grunn av varemerke i navnet, men ble nedlagt i 1998.

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

National Lampoon ble startet av studenter som hadde tatt eksamen ved Harvard i 1969, Douglas Kenney, Henry Beard og Robert Hoffman, da de skaffet lisens for å bruke navnet «Lampoon» for et månedlig, nasjonalt magasin. Den første utgivelsen kom i april 1970.

Etter en vaklevoren begynnelsen vokste magasinet raskt i popularitet. Fast innslag var å gjøre narr av populærkulturen, motkulturen og hippier, og samtidens politikk med hensynsløshet, smakløsheter og lystig humor. Som Harvard Lampoon, et humoristisk studentmagasin ved Harvard University, som de tre stifterne hadde jobbet med i løpet av studentdagene, var hvert nummer dedikert til særskilt emne som «Framtiden», «Tilbake til skolen», «Død», «Selvtilfredstillelse» og andre emner. Magasinet trykket også på nytt «det-beste-av» i egne samlinger. Magasinet hadde som mål å ta opp enhver form for tåpelighet, og hadde ingen spesiell politisk standpunkt, selv om de enkelte medlemmene av staben hadde sterke politiske synspunkter.

Omslagene[rediger | rediger kilde]

National Lampoon ble berømt og beryktet for sine ofte makabre, smakløse og humoristiske omslag. De som bak dem var tegneserietegneren Peter Bramley og Bill Skurski, grunnleggeren av New Yor's Cloud Studio, et studio for alternativkultur velkjent for dets eklektiske stil som kombinerte interesse i tegneserier og teater med kommersiell kunst og illustrasjon. Bramley gjordet bladets aller første omslag. En del av de mest omtalte omslagene var:

  • Massemorderen William Calley framstilt med det samme gliset som MADs Alfred E. Neuman, komplett med det parodiske utsagnet «What, My Lai?» (August 1971)[2]
  • Det ikoniske bildet av den argentinske revolusjonære Che Guevara med en kremkake spredt utover ansiktet. (Januar 1972)[3]
  • En bekymret hund med en revolver presset mot hodet og en tekst under som hevdet: «Om du ikke kjøper dette bladet vil vi drepe denne hunden!» (Januar 1973) Omslaget var regissert av Michael Gross og ble utvalgt som den syvende beste magasinomslag i løpet av de siste 40 år.[4][5][6]

Staben[rediger | rediger kilde]

Magasinet produserte og fostret en rekke kjente skribenter og komiske talenter, blant annet Kenney, Beard, Chris Miller, P. J. O'Rourke, Michael O'Donoghue, Chris Rush, Sean Kelly, Tony Hendra og John Hughes.

Mange betydningsfulle tegnere, fotografer, og illustratører ble benyttet, blant annet Neal Adams, Gahan Wilson, Michael Sullivan,Ron Barrett, Peter Bramley, Vaughn Bode, Bruce McCall, Rick Meyerowitz, M.K. Brown, Shary Flenniken, Bobby London, Edward Gorey, Jeff Jones, Joe Orlando, Arnold Roth, Rich Grote, Ed Subitzky, Mara McAfee, Sam Gross, Charles Rodriquez, Buddy Hickerson, B.K. Taylor, Bernie Lettick, Frank Frazetta, Boris Vallejo, Marvin Mattelson, Stan Mack, Chris Callis, John Barrett og Raymond Kursar.

Skuespillere og komikere som John Belushi, Chevy Chase, Gilda Radner og Bill Murray fikk deres første nasjonale oppmerksomhet ved å opptre på National Lampoons sceneshow og radioshow, og ble siden en del av staben Saturday Night Live's første bølge av skuespillere for Not Ready For Primetime.

Michael C. Gross var billedredaktør av magasinet i årene 1970-1974, fulgt av Peter Kleinman (1974–1987). (De første fem utgavene ble redigert av Peter Bramley og Bill Skurski.) Forretningssiden av magasinet ble kontrollert av Matty Simmons, som var styreformann og administrerende direktør av 21st Century Communications, et forlag.

Opplagstopp i 1973-1975[rediger | rediger kilde]

National Lampoon største tid var grovt sett årene 1973-1975 da dens nasjonale omsetningen nådde 1 000 096 kopier solgt i oktober 1974, nummeret som hadde «Pubertetsalder» som tema.[7] Månedlig gjennomsnitt for 1974 var 830 000, noe som også var en topp. Tidligere redaktør Tony Hendras bok Going Too Far inneholder en rekke tall for omsetninger.

Magasinet har blitt vurdert som at det nådde sitt kreative høydepunkt samtidig med opplagstoppen. I kontrast solgte MAD mer enn 2 millioner, Playboy mer 7 millioner og TV Guide mer 19 millioner i samme tidsrom.

Endringer etter 1975[rediger | rediger kilde]

En del tilhengere av magasinet mener at magasinets storhetstid ble avsluttet i 1975 da de tre grunnleggerne, Kenney, Beard og Hoffman, dro fordel av en klausul i deres kontrakt som gjorde at de ble kjøpt ut for 7,5 millioner. På samme tid forlot flere av magasinet faste bidragsytere til fordel for NBCs komedieshow Saturday Night Live (SNL), mest kjent O'Donoghue og Anne Beatts.

Til tross for disse endringene fortsatte magasinet å tjene penger og fortsatte å utkomme månedlig gjennom hele 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet. Fra midten av 1980-tallet og framfor kom magasinet i økende grad i økonomiske vanskeligheter. Fra november 1986 ble magasinet utgitt kun hver andre måned.

Senere år[rediger | rediger kilde]

I 1989 ble magasinet overtatt via fiendtlig overtagelse av et foretningsselskap ledet av skuespiller Tim Matheson (som spilte «Otter» i filmen National Lampoon's Animal House fra 1978, på norsk Deltagjengen). Matheson innførte en politikk som forbød frontal nakenhet i bladet som etter hvert hadde blitt en vanlig del av innholdet. Imidlertid, etter kun to år, i 1991, ble Matheson tvunget til å selge for unngå konkurs grunnet gjeld. Magasinet, og viktigst rettighetene til navnet og merkevaren «National Lampoon» ble kjøpt av et selskap kalt J2 Communications ledet av James P. Jimirro. Dette selskapet var tidligere kjent for å selge Tim Conways «Dorf»-videoer.

Fokuset til kalt J2 Communications var å tjene penger på å lisensiere ut merkenavnet "National Lampoon". Selskapet kontraktmessig forpliktet til utgi minst et nytt nummer i året for å opprette rettigheten til navnet "National Lampoon", men selskapet hadde nesten ingen interesse i magasinet og gjennom hele 1990-tallet var nedgangen betydelig, både opplagsmessig og ikke minst kvalitetsmessig. I 1991 ble det gjort et forsøk på månedlig utgivelser igjen, og ni utgaver ble produsert dette året. Kun to utgaver ble utgitt i 1992, fulgt av ett i 1993, fem i 1994, og tre i 1995. Den siste tre årene av magasinets eksistens ble kun utgitt et nummer om året.

Magasinets siste trykte utgave var november 1998 og etter dette ble kontrakten reforhandlet, og i en skarp omstøting av kontrakten ble J2 Communications nektet å utgi flere numre av magasinet. J2 Communications eier imidlertid fortsatt rettighetene til merkenavnet som fortsatt blir lisensiert ut til annen bruk. I 2002 ble J2 Communications kjøpt opp av en gruppe investorer ledet av forretningsmannen Dan Laikin, og ble deretter omdøpt til National Lampoon Inc.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carmody, Deirdre (12. mai 1990): «New Image Is Sought By Lampoon». The New York Times.
  2. ^ «National Lampoon Issue #17 – Bummer». August 1971.
  3. ^ «National Lampoon Issue #22 - Is Nothing Sacred?». January 1972.
  4. ^ [http://www.magazine.org/Press_Room/13806.cfm ASME Unveils Top 40 Magazine Covers
  5. ^ ASME's Top 40 Magazine Covers of the Last 40 Years
  6. ^ «National Lampoon Issue #34 - Death». January 1973. Besøkt 24. juli 2008. 
  7. ^ «National Lampoon Issue #55 – Pubescence». Oktober 1974.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Going Too Far, Tony Hendra, 1987, Doubleday, New York. ISBN 978-0-385-23223-4
  • Mr. Mike: the Life and Work of Michael O'Donoghue, Dennis Perrin, 1998, AvonBooks, New York. ISBN 978-0-380-97330-9
  • A Futile and Stupid Gesture: How Doug Kenney and National Lampoon Changed Comedy Forever, Josh Karp, 2006. ISBN 1-55652-602-4
  • If You Don't Buy This Book, We'll Kill This Dog! Life, Laughs, Love, & Death at National Lampoon 1994, Matty Simmons, Bariccade Books, New York. ISBN 978-1-56980-002-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]