Våpenmagasin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Magasin fra en 9 mm pistol, vist både samlet og demontert
Bananmagasin til rifle


Våpenmagasin er metallbokser eller -esker som fylles med patroner, til bruk i skytevåpen. Dette forenkler bruken av skytevåpnene, da disse dermed har et lager av patroner og lading fra brukers side blir unødvendig for hvert skudd. I dagligtale blir våpenmagasin kun omtalt som magasin.

Våpenmagasin deles inn i to hovedtyper: Avtagbart og integrert. Den første typen kan, som navnet tilsier, separeres fra våpenet. Den andre typen er en del av våpenet og består av et rom inne i våpenet, ofte med en boks på utsiden for å øke våpenets ammunisjonskapasitet («antall patroner eller skudd tilgjengelig i våpenet»). Disse lades enkeltvis med patroner (slik som jaktrifler eller hagler.) eller i en mindre ansamling (5–10) satt sammen i en åpen metallramme (slik som M1 Garand og den italienske Carcano M91 riflen).

Revolvere og automat-pistoler benytter seg også på en måte av integrerte magasiner. På revolvere er tønnen et magasin, med separate kamre, som lades enkeltvis (det er dog innført metallclips, inneholdende riktig antall patroner satt i rett avstand til kamrene i tønnen, til innsettelse i «ett grep» (for hurtiglading)). Avfyringen av nye skudd skjer ved et tønnen roterer og plasserer en ny patron eller skudd ved enden av løpet. For pistoler er det en blanding av integrert og avtagbart. Patronene lades i en egen metallboks etter prinsippet for avtagbart magasin, men magasinet settes inn selve håndgrepet for pistolen, slik at magasinet ikke stikker utenfor pistolen og dermed blir «en del av» pistolen.

Avtagbare magasiner[rediger | rediger kilde]

Avtagbare magasiner er hovedregelen av magasiner og finnes i tre utforminger: Stav (rett), banan (krumt) og trommel (rundt). Prinsippet i virkemåte er for de to første likt, mens det avviker noe for sistnevnte. Det er utforming og kapasitet som utgjør hovedforskjellen.

For stav- og bananmagasiner finnes det en «falsk bunn» med en fjær under, noe som er vanlig også for de fleste integrerte magasiner. Ladet sitter fjæren i spenn, og skyver patronene oppover etter hvert som skudd avfyres. I trommelmagasinet er det en spiralfjær, som etter lading må trekkes opp for å gi spenn nok til at patronene kan skyves fremover. Uten denne operasjonen kan våpenet rett og slett ikke avfyres! Trommelmagasinets fordel er evnen til å ta store mengder ammunisjon, uten at det gir et kjempelangt magasin. Ulempen er høy vekt, at det er vanskelig å ha med i strid og er tungvint i bruk. Derfor benyttes de så å si ikke i våre dager, og når de brukes er det som regel på våpen brukt i maskingevær-roller, og stav- og bananmagasiner er dominerende. Kjente våpen som benyttet seg av trommelmagasin er den amerikanske M1 (Thompson), og den russiske PPSj 41 som beholdt denne typen gjennom hele andre verdenskrig.

I dag plasseres magasinet på våpenets underside. Under andre verdenskrig ble magasinet på enkelte våpen plassert på siden eller over, fordi magasiner med en kapasitet på over 20 plassert på undersiden, gjorde det vanskelig å bruke våpeenet liggende, slik at brukeren ble lettere synlig for fienden. Dette gav opphav til bananmagasinet, som brukes for over 20 patroner (og opptil 40), mens stavmagasinet brukes til 10–20 patroner. Bananmagasinet ble første gang tatt i bruk under andre verdenskrig, i det tyske StG 44 (også kjent som MK 42 og 43). Andre kjente våpen med bananmagasin er AK-47, mens det norske forsvarets AG-3 benytter seg av stavmagasin.

I tillegg finnes patronbelter for bruk i maskingevær. Dette er patroner satt inn i et langt metall-, tøy- eller gummibelte, for å gi maskingevær den nødvendige kapasitet, og består vanligvis av 200 til 250 patroner for lette maskingevær og 100 for tyngre maskingevær. Et patronbelte lagres vanligvis i metallbokser, som (ofte) kan festes til maskingeværet. De fleste patronbelter kan kobles sammen for å gi flere skudd.