Maskinpistol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bergmann MP 18.1
Den svært utbredte israelske Uzi, her med bærereim og innfellbar kolbe.

En maskinpistol er opprinnelig et helautomatisk skytevåpen som avfyrer pistolammunisjon. Den første maskinpistolen, MP18, ble oppfunnet i Tyskland i 1918. Den ble utviklet for bruk av de tyske stormtroppene i håp om å få til et gjennombrudd i skyttergravskrigen. Senere har det blitt utviklet egne kalibere for maskinpistoler, og grensen mellom automatgevær og maskinpistol har blitt noe flytende.

En maskinpistol er ofte forsynt med kolbe, og ligger mellom en pistol og et gevær i vekt. Våpenet ble utviklet for å gi større ildkraft, særlig ved nærkamp. Den historisk største utviklingen var før og under andre verdenskrig, hvor det var viktig å kunne produsere effektive våpen med enkle midler. Produksjonen foregikk i flere land, særlig i Tyskland og Storbritannia. Den engelske Stengun viste seg effektiv til motstandsarbeid da den kunne settes sammen ved deler som kunne gå for vanlige verkstedsdeler.

På grunn av våpenets effektivitet og enkelhet, har de vært populære i kriminelle miljøer, som mafiaen. Den amerikanske «Tommygun» med sitt karakteristiske trommelmagasin sies å passe ned i en fiolinkasse og fikk tilnavnet «Chicagofele». Fordelene ved en maskinpistol i forhold til en alminnelig pistol er mange, større magasinkapasitet, ofte 30 skudd for hver lading, større nøyaktighet og mulighet for avfyring i automatmodus.

Noen maskinpistoler, slik som Glock 18, er ganske enkelt vanlige pistoler med mulighet for å avfyre automatild.

Se også[rediger | rediger kilde]