Barokklutt
Barokklutt betegner en gruppe europeiske lutt-typer fra 1600 og 1700-tallet. Et kjennetegn er det er tilføyd diatonisk stemte bass-strenger (grand jeu) til de seks strengene på gripebrettet (petit jeu) for å utvide bassregisteret.
Denne artikkelen omhandler bare barokkinstrumenter som eksplisitt ble betegnet som lutt, derfor er eksempelvis teorbe, angelica og mandora utelatt.
Overgangstid[rediger | rediger kilde]
Rundt 1580 ble det skrevet stadig mer musikk for syv og åtte strengekor. Fra 1620 var antall kor kommet opp i tolv.
I tillegg kom eksperimenter med stemming av petit jeu. I den relevante sekundærlitteraturen er det funnet over tyve ulike stemminger (accords nouveaux) av strengene som gripes med venstre hånds fingre.[1] De to mest brukte stemmingene er den såkalte ton ravissant med nesten tusen bevarte stykker og sharp tuning med over femhundre bevarte stykker.
- Ton ravissant, nominell stemming etter Mace: g' – e' – c – a – e – H – A-G-F-E-D-C
- Sharp tuning, nominell stemming (10 korslutt): e' – c' – a – f – c – G – F – E – D – C
Den faktiske tonehøyden avhang av strengematerialet.
Det ble eksperimentert med ulike byggetekniske løsninger for ta opp bass-strengene. I overgangstiden var instrumenter med to skruekasser utbredt, senere kalt tohodet lutt. De var utstyrt med en skruekasse for opp til fire bass-kor montert i forlengelsen av halsen ved siden av den opprinnelige skruekassen som beholdt den tradisjonelle knekken.
Fransk barokklutt[rediger | rediger kilde]
Etter den eksperimentelle fasen i første halvdel av 1600-tallet ble en elleve-korig barokklutt dominerende i Frankrike. Petit jeu ble stemt i kvarter og små og store terser. Nominell stemming var: A – d – f – a – d' – f' (tonehøyden varierte blant annet avhengig av strengematerialet).
De franske luttbyggerne anvendte knekkhals-lutten fra renessansen som byggeteknisk mal. Man foretrakk å bygge om renessanselutter av Laux Maler og Hans Frei.
På andre halvdel av 1600-tallet bredte barokklutt stemt i det som senere kalles nyfransk stemming seg over hele Europa (bortsett fra Italia) og med den også fransk luttmusikk av René Mézangeau, Ennemond Gaultier, Denis Gaultier, François Dufault og mange andre.
Tysk barokklutt[rediger | rediger kilde]
Luttvirtuosen Silvius Leopold Weiss fra Dresden føyde etter ca. 1720 to basskor til den franske barokklutten. For disse ekstra strengene fantes det to byggetekniske løsninger:
- En bassrytter på en skruekasse montert med knekk.
- Teorbering, dvs at skruekassen monteres i forlengelsen av halsen i stedet for med knekk. Denne løsningen ga plass til fem strengekor. Det er bevart lutter med to ekstra skruekasser, den andre kassen montert med en s-formet bøy som ble kalt en svanehals.
Barokklutter av svanehalstypen overlevde helt til den tidlig klassisismens tid. Kjente utøvere og komponister var Bernhard Joachim Hagen, Adam Falckenhagen, Jakob Friedrich Kleinknecht og Christian Gottlieb Scheidler.
Italiensk barokklutt[rediger | rediger kilde]
I Italia beholdt barokkluttens gripebrett-strenger renessanse-stemmingen i kvarter, nominelt: G – c – f – a – d' – g'. I tillegg kom åtte bordunstrenger som ble stemt etter stykkets toneart. Bass-strengene ble tatt opp i en ekstra skruekasse som var bygd i forlengelsen av halsen (liuto attiorbato).
Nevneverdige komponister er: Johann Hieronymus Kapsberger, Alessandro Piccinini, Pietro Paolo Melii, Bernardo Gianoncelli, Giovanni Zamboni, Filippo dalla Casa.
G. Fr. Händel brukte den store italiensk barokklutten, erkelutten, i orkesteret.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Se accordsnouveaux
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Andreas Schlegel: Die Laute in Europa – Geschichte und Geschichten zum Geniessen. A. Schlegel Verlag, 2007 ISBN 978-3-9523232-0-5
- Ekkard Schulze-Kurz: Die Laute und ihre Stimmungen in der ersten Hälfte des 17. Jahrhunderts. Dissertation, Wislingen 1990 ISBN 3-927445-04-5
- Franz J. Giesbert: Schule für die Barocklaute. Schott, Mainz 1939 ISMN: 979-0-001-04377-9
- Stefan Lundgren: The Baroque Lute Companion. Lundgren Edtion, München 1993
- Toyohiko Satoh: Method for the Baroque Lute. Tree Edition, München 1987
- Michel Serdoura: Method for the Baroque Lute. Ut Orpheus Edizioni, Bologna 2008, ISMN 979-0-2153-1599-0