Ted Sorensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ted Sorensen i 2006
Sorensen mens han arbeidet i Det hvite hus

Theodore C. Sorensen (født 8. mai 1928 i Lincoln, Nebraska, død 31. oktober 2010 i New York) var en amerikansk advokat og presidentiell juridisk rådgiver. Han hadde danske aner.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble utdannet som jurist fra University of Nebraska i 1949 og etter en kort ansettelse 19511952 i Federal Security Agency ble han i 1953 ansatt som daværende senator John F. Kennedys assistent. I perioden 195455 hjalp han bl.a. Kennedy med hans bok Profiles in Courage (Menn med mot) samtidig som han og Kennedy over en to-årig periode reiste til samtlige stater i USA for å samle støtte til presidentens senere kampanjer.

Da Kennedy i 1961 ble president i USA, ble Sorensen utnevnt til presidentens spesielle rådgiver (special counsel and advisor).

En av hans mange oppgaver var å skrive presidentens taler (speechwriter). Han spilte også en rolle i Cubakrisen i 1962, noe man blant annet kan se i filmen Tretten dager av Kevin Costner.

Etter Kennedys død i 1963 arbeidet Ted Sorensen en kort tid for president Lyndon B. Johnson. Senere konsentrerte han seg om å skrive en Kennedy-biografi som kom ut i 1965. Med sin omfattende kunnskap om Kennedy vakte den en del oppmerksomhet.

Ted Sorensen støttet likeledes John F. Kennedys bror, Robert F. Kennedys presidentkampanje, inntil han også ble skutt den 6. juni 1968. Sorensen var redaktør for Saturday Review fra 1966 til 1969 og han stilte uten hell i 1970 som demokratisk kandidat til Senatet for New York.

President Jimmy Carter utpekte i januar 1977 Sorensen til sjef for CIA, men Sorensen trakk sin nominering tilbake den 31. januar 1977 under et møte i Senatet hvor han først leste opp en 10 siders lang erklæring , «scurrilous and personal attacks» («skadelige og personlige angrep»), hvorefter han sa at «det står hermed klart, at et flertall i Senatet og i etterretningsvesene ikke er klar til å akseptere eller peke på en outsider-direktør for CIA, der som jeg mener de ting, jeg mener.»[1]

Senere produserte han politiske skrifter og arbeidet som partner i advokatfirmaet Paul, Weiss, Rifkind, Wharton & Garrison LLP,[2] i New York hvor han var rådgiver for internasjonale konserner og internasjonale ledere. Bl.a. ble det første demokratiske valg i Sør-Afrika gjennomført etter hans plan, og oljeledningen fra Curosau til USA var hans løsning på kostbare oljetransporter. I de siste årene underviste han og var rådgiver for det progressive Century Institute.

President Bill Clinton utpekte ham som medlem av styret for Central Asian-American Enterprise Fund.

Sitater[rediger | rediger kilde]

  • Presidential candidates don't chew gum. («Presidentkandidater tygger ikke tyggegummi»).
  • The ambassador was never present, but his presence was never absent. («Ambassadøren (JFKs far) var aldri til stede (under valgkampen), men hans tilstedeværelse aldri fraværende») om presidentens dominerende og ambisiøse far.
  • Når Ted Sorensen ble spurt, noe som skjedde ofte, om det var ham eller Kennedy, der fant på den berømte linjen i presidentens innsettelsestale, And so, my fellow Americans, ask not what your country can do for you; ask what you can do for your country, er hans standardsvar: Don't ask...
  • Han understreket ofte at det eneste han gjorde, var å hjelpe presidenten med å formulere sine tanker. Ikke fordi presidenten ikke selv kunne det, men fordi han var for travel til å gjøre det.
  • Ich bin ein Berliner-sitatet har han likevel konsekvent hevdet ikke stod i talen, men at Kennedy selv fant på det umiddelbart før, eller under, talen i Berlin. Ted Sorensen visste ikke, at han ville si det.
  • «Jeg tror at mine kladder (i forbindelse med Cubakrisen) spilte en rolle i John F. Kennedys valg av den tålmodige og beherskede blokade av Cuba i stedet for den provokative løsning at bombe missilene, som nesten med sikkerhet ville have utløst en global atomkrig».[3]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ THE ADMINISTRATION: CARTER TAKES HIS LUMPS, TIME 31. januar 1977
  2. ^ http://www.paulweiss.com
  3. ^ Jyllands-Posten Indblik, 9. mai 2010