Strålebehandling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Strålebehandling er behandling av kreft ved hjelp av ioniserende stråling, først og fremst røntgenstråling med høy energi (s.k. høyvolt strålebehandling) og stråling fra radioaktive isotoper som kobolt, iridium, jod og andre. Radium ble brukt i nesten 100 år, men er nå knapt i bruk noe sted lenger.

Strålebehandling har igjennom mange år vært en anerkjent og effektiv metode i behandling av kreft, og kombineres ofte med kirurgisk behandling eller kjemoterapi (cellegift/ cytostatika). Ved strålebehandling påvirkes cellenes evne til å dele seg. Stråling påvirker hovedsakelig vevet i det aktuelle strålefeltet (selv om organ og kjertler viktige for hele kroppen kan skades i større eller mindre omfang) og virkningen av strålene øker med hvor stor dosen er. Det streves etter å minimere strålningens felt og dose, for å minske skade på friskt vev, men samtidig gi så stort felt og dose at risikoen for tilbakefall minimeres.

Strålebehandling kan gis utvendig (ekstern behandling), det vil si at strålekilden er utenfor kroppen, eller innvendig ved at strålekilden plasseres i eller inntil en svulst (intern behandling eller brachyterapi.

Målet med strålebehandlingen er å gi en stråledose stor nok til å ødelegge svulstvevet og samtidig skade minst mulig friskt vev/normalvev.

Referanser/eksterne lenker/mer informasjon[rediger | rediger kilde]